Rhyncosaurer

(Omdirigert fra Rhynchosauria)

Rhyncosaurer var en liten orden med en eneste familie av svært uvanlige krypdyr som blomstret opp og døde ut igjen i trias. De var planteetere, og kunne være svært tallrike. På noen av fossilfeltene utgjør de så mye som 40–60 % av alle funn. Rhyncosaurene var diapsider og nære slektninger av arcosaurene.

Rhynchosaurer
Hyperodapedon fra Sør-Amerika, tidlig Trias
Hyperodapedon fra Sør-Amerika, tidlig Trias
Vitenskapelig(e)
navn
:
Rhyncosauria
Norsk(e) navn:
Alder: Tidlig trias
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Krypdyr
Underklasse: Diapsider
Habitat: Tørre og halvtørre områder
Utbredelse: Hele verden
Delgrupper:

Bygning og levevisRediger

 
Mesosuchus browni fra tidlig trias i Sør-Afrika.
 
Paradapeton fra sen trias, India.

Rhyncosaurene var uvanlig brebygde til diapsider å være med kraftige lemmer og kraftige nebb. Av utseende kan de ha minnet om en brebent gris. Tidlige former, som Mesosuchus og Howesia hadde en mer typisk krypdyrbygning med lang kropp og hale. De hadde også hodeskaller som liknet mer på tidlige diapsider som Younginia, bortsett fra det særegne nebbet og enkelte andre spesielle rhyncosaurtrekk.

Hos senere og mer spesialiserte slekter var hodeskallen kort, bred og trekantet. Hos mer avanserte former som Hyperodapedon var skallen bredere enn den var lang. Kjeveregionen var høy med plass for massive tyggemuskler, og den fremre delen av skallen var trukket ut i et papegøyeaktig nebb. Når rhyncosaurene lukket munnen, passet underkjeven inn i overkjeven som bladet på en foldekniv. De hadde brede tannplater langs kjevekantene og i ganen. Den sakseaktige kjeven tillot rhyncosaurene å kutte opp seigt plantemateriale, og tennene lot dem male dem opp.

Bakføttene var utstyrt med kraftige klør, trolig for å grave ved å sparke bakover med bakbeina. Sannsynligvis brukte rhyncosaurene føttene til å grave opp rotknoller, og de kraftige kjevene til å tygge dem.

UtbredelseRediger

Som mange av dyregruppene i trias fantes rhyncosaurene over det meste av verden. Kontinentene var den gang samlet i superkontinentet Pangæa, og tillot de kortbygde planteeterne å spre seg til alle kontinenter. De var i sin tid svært vanlige dyr, men døde brått ut mot slutten av trias. Muligens var de avhengige av floraen preget av frøbregnen Dicrodium, som forsvant på denne tiden.

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger