Reinfann (Tanacetum vulgare) er en 60-80 cm høy flerårig urt i kurvplantefamilien. Som de andre plantene i reinfannslekta er den sterkt aromatisk. Det er lange tradisjoner for å bruke den som medisin-, krydder- og duftplante.[4]

Reinfann
Nomenklatur
Tanacetum vulgare
L.
Populærnavn
reinfann[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonKarplanter
KlasseBlomsterplanter
OrdenKurvplanteordenen
FamilieKurvplantefamilien
SlektReinfannslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:
Fastlands-Norge med havområder:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Fremmedartslista:
For Svalbard:[3]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

LO — Lav risiko 2023

Økologi
Habitat: Terrestrisk
Utbredelse: Nordlige halvkule
Reinfann

Beskrivelse rediger

En stiv, opprett stengel vokser fra forgrenete jordstengler. Den er nesten snau, ofte rødbrun og ender i en forgrenet kvast med mellom 10 til 70 gule blomsterkorger uten tungekroner. De kan bli mellom 7 og 11 mm brede. Blomstringen foregår omkring juli til september. Bladene er 1 til 2 ganger parflikete med spisse grove tenner. De er mørkegrønne i fargen. Opprinnelig ble planten dyrket i hager som medisinplante, men er nå forvillet og vokser på havstrand, fugleskjær, i veikanter, ved jernbaner, på gårdsbruk, i grustak og ellers på ruderatmark.[4]

Etymologi rediger

Navnet reinfann kommer fra tysk. På engelsk heter planten tansy, trolig fra det greske ordet athanatos, fordi den tidligere ble brukt ved balsamering. I gresk mytologi sies Zevs å ha gjort Ganymedes udødelig ved å gi ham reinfann på Olympen.[5]

Bruk rediger

Planten har vært kjent som medisinplante i uminnelige tider. Knuste blomster blandet i brød var et godt middel mot innvollsorm. At den har vært brukt mot gulsott kan kanskje forklares med signaturlæren. Tujon, som finnes i reinfann, er i virkeligheten skadelig for leveren.[6] For å lese mere om giftighet og virkning, så er den omtrent den samme som malurt.[6] Den er en av plantene som kan brukes for å utvinne plantefarger. Hvis den plukkes og tørkes kort tid etter at blomstene er sprunget ut vil fargen holde seg godt om man bruker den i dekorasjoner.

Habitat for insekter rediger

Mange insekter besøker reinfann under blomstringen, blant annet teger i familiene Miridae, Rhopalidae og Pentatomidae. I Sør-Sverige besøker 21 arter av bladteger (Miridae) planten. Tre arter er spesielt tett knyttet til planten og legger egg på den. Det gjelder artene Megalocoleus molliculus, Megalocoleus tanaceti og Oncotylus punctipes, som alle tre også finnes på Østlandet i Norge. De eter knopper, blad og blomster på reinfann og overvintrer som egg i øvre del av stengelen til planten.[7]

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 5. oktober 2023. Besøkt 5. oktober 2023. 
  2. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter: Vurdering av reinfann Tanacetum vulgare for Norge» . Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023. 
  3. ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for reinfann Tanacetum vulgare som LO (NR i 2018) for Svalbard med kystsone» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023. 
  4. ^ a b Gyldendals store nordiske flora 2018.
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. juli 2009. Besøkt 8. september 2009. 
  6. ^ a b Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 86. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  7. ^ T.J. Olsen m.fl. (2017). «Plant bugs on Tanacetum vulgare with Megalocoleus tanaceti (Fallén, 1807) new to Norway (Hemiptera, Heteroptera, Miridae)» (PDF). Norwegian Journal of Entomology. 64 (2): 130-133. ISSN 1501-8415. 

Litteratur rediger

Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). s. 818. ISBN 978-82-05-51139-2. 

Eksterne lenker rediger

Bilder rediger