Reflekterende team

Reflekterende team er en behandlingsform som er mye brukt innen familieterapi, men også innen psykisk helsevern og psykisk helsearbeid. Metoden brukes når det er flere deltakere i terapi. Det reflekterende teamet, som består av to eller flere terapeuter, lar klientene først få snakke sammen uforstyrret. Deretter kommenterer og diskuterer teamet det de ser og hører. Ved å lytte til hverandres samtaler og refleksjoner kan både behandlere og klienter lettere finne løsninger på problemene.

Bakgrunn og metodeRediger

Tradisjonen ble utviklet av psykiater Tom Andersen og det såkalte Tromsø-teamet på 1980-tallet og sprang ut av misnøye med språket i datidens psykiatripraksis. Misnøyen gjaldt psykiatriens fokus på det patologiske, det som sviktet og mislyktes. Andersen utviklet en tilnærming hvor vektleggingen av anerkjennelse og mellommenneskelig berøring er det dominerende. Det mellommenneskelige perspektivet står i fokus. Eksempelvis vil en med utgangspunkt i et symptom ikke lete etter årsaker inne i mennesker, men i det sosiale systemet eller sammenhengen de står i.

En annen pioner var psykolog Jaakko Seikkula, som fokuserte på behandling eller oppfølging av psykotiske pasienter. Målet var å snakke folk ut av psykosen ved å bytte ut fagspråket med et alminnelig hverdagsspråk som folk kjenner seg igjen i og som oppleves som mindre farlig. Psykosen ble sett på som et uttrykk for livserfaringer som det ubearbeidet ikke finnes annet språk en hallusinasjoner og vrangforestillinger for. Seikkula la svært stor vekt på åpen dialog mellom pasientene, behandlere og nettverket rundt pasientene.

Behandlere i et reflekterende team tar avstand fra ekspertrollen, der eksperten stiller seg utenfor klientene som en uavhengig, objektiv observatør. Tanken er at en slik avstand prinsipielt ikke er mulig, ettersom terapeuten selv blir en del av systemet og derfor ikke kan være objektiv. I et reflekterende team inntar behandlere en posisjon der de faktisk ikke vet svarene, og gjensidig påvirkning og samskaping mellom klienter og terapeuter vektlegges. Målet er at pasient og behandler sammen konstruerer en foretrukket eller ønsket virkelighet. Forandring kommer i stand ved et menneskes egne iboende krefter.

Reflekterende team er inspirert av et sosialkonstruksjonistisk perspektiv. Sentralt i denne postmodernistiske tradisjonen er at språk gir makt, og at det ikke fins en objektiv virkelighet. Mening er lokalisert i språket og skapes gjennom språklig utveksling mellom individer. Ordvalg reflekterer ikke bare virkeligheten, men er med på å skape den: «Man vet ikke hva man tenker før man har sagt det».

Også musikalske aspekter ved språket som tonefall, tempo og intensitet skaper bevegelse. Det å finne en løsning er ikke like viktig som det å være i språket og skape nye forståelser og meninger. Teorien er at klientene selv finner løsninger, ved å lytte til det de selv sier, samt hva de hører teamet reflekterer over. Klienten kan beveges til et nytt sted gjennom denne prosessen, og terapeuten har ikke kontroll over hvor veien går. I prosessen blir klienten brakt inn i et annerledes lytteperspektiv hvor han/hun ikke behøver å planlegge svar, men kan ta inn over seg det de andre sier. Forsvaret blir lagt ned, og erstattes av «oppmerksomt nærvær».

Andre typiske trekk ved behandlingsformen er vektlegging av det positive og spørsmål, fremfor patologi og bastante meninger.

Viktige grep innen tradisjonen er:

  1. Intervju: En intervjuer hjelper klienten til å tydeliggjøre hva det er han eller hun vil ha hjelp til, gjennom å stille åpnende spørsmål.
  2. Refleksjon fra teamet: Målet er at et mangfold av ideer skal komme frem.
  3. Intervju: Terapeuten kommer med reaksjoner på det han/hun har hørt.
  4. Åpen dialog: Metakommunikasjon om det deltagerne har snakket om

LitteraturRediger

  • Andersen, Tom (1994). Reflekterende processer: samtaler og samtaler om samtalerne. København: Dansk psykologisk Forlag