Raoul Albin Louis Salan (født 10. juni 1899 i Roquecourbe i departementet Tarn i Frankrike, død 3. juli1984 i Paris) var en offiser i den franske hær og den fjerde franske kommanderende general av Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen under den første indokinesiske krig. Salan var en av de fire generalene som organiserte kuppforsøket mot den franske regjeringen i 1961 og deretter opprettet den høyreekstreme nasjonalistbevegelsen Organisation de l'armée secrète (OAS).

Raoul Salan
Le Mandarin, Le Chinois
FødtRaoul Albin Louis Salan
10. juni 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Roquecourbe[3]
Død3. juli 1984[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
5. arrondissement[3]
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr (19171918)
FarLouis Salan[5]
SøskenGeorges Salan
BarnDominique Salan[6]
NasjonalitetFrankrike
GravlagtVichy
Utmerkelser
41 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1952)
Croix de guerre 1914–1918
Croix de guerre 1939–1945
Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures
Croix de la Valeur militaire
Croix du combattant volontaire 1914–1918
Croix du combattant
Médaille coloniale
Storkors av Den svarte stjernes orden
Storkors av Annams drageorden
Storkors av Kambodsjas orden
Storkors av De millioner elefanters og den hvite parasolls orden
Storkors av Sip Song Chu Thais sivile fortjenstorden
Storkors av Iftikhar-ordenen
Ordre de la Francisque
Kommandør av Order of the British Empire
Offiser av Kambodsjas orden
Storkors av Alaouite-ordenen
Anjouans stjernes orden
Médaille de l'Aéronautique
Médaille commémorative de Syrie-Cilicie
Médaille commémorative de la guerre 1914-1918
Den franske minnemedaljen for krigen 1939–1945
Médaille des blessés de guerre
Médaille commémorative de la campagne d'Italie 1943–1944
Médaille commémorative de la campagne d'Indochine
Médaille commémorative des opérations de sécurité et de maintien de l'ordre en Afrique du Nord
Distinguished Service Cross
Anjouans stjernes orden
Croix de la bravoure vietnamienne
Médaille Interalliée 1914–1918
Médaille militaire
Croix de Guerre
De millioner elefanters og den hvite parasolls orden
Iftikhar-ordenen
Médaille Interalliée 1914-1918
Storoffiser av Æreslegionen
Kommandør av Æreslegionen
Offiser av Æreslegionen
Ridder av Æreslegionen
Gallantry Cross
TroskapDen tredje franske republikk, Vichy-regimet, Armée française de la Libération, Frankrikes provisoriske regjering, Den fjerde franske republikk, Den femte franske republikk, Organisation de l'armée secrète
VåpenartDen franske hær
Militær gradArmégeneral
Kommandoer6e régiment de tirailleurs sénégalais, 14e division d'infanterie, Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen, Organisation de l'armée secrète
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig, den første indokinesiske krig, Algeriekrigen

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Etter skolegangen ble han 2. august 1917 opptatt på militærskolen Saint-Cyr. Han ble den 14. august 1918 satt inn i koloniinfanteriet og deltok i første verdenskrigs siste uker. Han deltok da i kampene ved Verdun.

Etter våpenstillstanden tilhørte han inntil mai 1919 de franske okkupasjonsstyrker i det vestlige Tyskland (ententens okkupasjon av Rhinland).

Etter tilbakekomsten til Saint Cyr ble han den 21. september forfremmet til sekondløytnant (fransk: sous-lieutenant). Den 3. desember 1919 bar det tilbake til Tyskland og til tjeneste i et marokkansk regiment i Landau.

Mellomkrigstiden rediger

Med 17. regiment av Tirailleurs sénégalais (RTS) ble han sendt til det franske mandatområdet Syria, og ble stasjonert ved grensen til Tyrkia. Den 11. september 1921 ble han forfremmet til løytnant og kort etter, den 21. oktober 1921, hardt skadet i en trefning.

Han lå på sykehus i Aleppo da den franske høykommissær slo ham til ridder i Æreslegionen.[trenger referanse] Etter sykehusopphold i Toulon og Val-de-Grâce i Paris ble han etter eget ønske den 2. januar 1924 sendt til Fransk Indokina. Med få og korte avbrekk tjenestegjorde han i Indokina til han kom tilbake til Frankrike den 8. april 1937.

Etter 1. september 1937 arbeidet han med etterretning for koloniministeriet i Paris. Salan giftet seg 14. mars 1939, familien fikk tre barn.

Annen verdenskrig rediger

Etter utbruddet av andre verdenskrig ble han sendt på hemmelig oppdrag til Kairo og deretter til Khartoum, for å støtte den etiopiske motstand mot italienerne.[trenger referanse] Dette var før Italia hadde erklært Frankrike krig. I november 1939 vendte han tilbake til Paris og ble i januar 1940 major (fransk: chef de bataillon) i et koloniinfanteriregiment.

Under slaget om Frankrike i mai og juni 1940 var hans bataljon i kamp ved Somme. Salan mottok da ytterligere utmerkelser.

Den 16. juli 1940 ble han overført til kolonidepartementet i Vichy-regjeringen, den 25. juni 1941 ble han forfremmet til oberstløytnant (fransk: lieutenant-colonel), før han den 24. september 1941 ble sendt til Fransk Vestafrika. Via Alger kom han i mars 1942 til Dakar. Mot slutten av året 1942 tok han offentlig stilling for det frie Frankrike, og dermed for de allierte. Den 25. juni 1943 ble han oberst (fransk: colonel). Hans neste stasjonering var i mai 1944 på Korsika, der han fikk kommando over et regiment av 9e division d'infanterie coloniale og ble kjent med general Jean de Lattre de Tassigny. I august 1944 deltok han i landgangen i Sør-Frankrike og var med under harde kamper ved Toulon.

Det videre krigsforløp brakte Salan høsten og vinteren 1944 til Alsace, hvor han 25. desember 1944 ble brigadegeneral (fransk: général de brigade) og divisjonskommandant. Flere utmerkelser fulgte, som forfremmelse til kommandør av Æreslegionen. I Mulhouse traff han den 10. februar 1945 for første gang Charles de Gaulle. Han var i Donaueschingen da krigen ble avsluttet.

Etterkrigstiden rediger

 
General Salan og den laotiske prins Savang Vatthana i Luang Prabang, 4. mai 1953

Etter andre verdenskrig ble Salan øverstkommanderende for de franske styrker i Tonkin og inngikk avtaler om disposisjonen av de franske styrkene i Vietnam. I 1948 ble han øverstkommanderende for alle de franske landstyrker i Øst-Asia. Han etterfulgte i 1952 den da avdøde Jean de Lattre de Tassigny og ble øverstkommanderende i Indokina. Til tross for at han var den formodentlig mest erfarne offiseren i Indokina, ville den nye franske regjering under René Mayer ha en ny politikk i Indokina, og Salan måtte forlate denne post den 8. mai 1953, da Henri Navarre, som var tidligere ansvarlig innen etterretningstjenesten, tok over.[trenger referanse]

I januar 1957, da Salan var befalhaver for det 10. militærområde og befalhaver i Alger, ble han mål for et mordforsøk med en bazooka, som førte til at en fransk major ble drept. Salan ble advart få minutter før angrepet, og ble ikke skadet. Angriperne var franskmenn i Alger som ville ha Salan erstattet med general René Cogny, som de så som en mer energisk leder.[trenger referanse] Gruppens leder skyldte på påvirkning fra en gruppe av seks fremstående franske politikere, med blant andre den fremtidige franske statsminister Michel Debré, som inspiratorer bak mordforsøket, noe man imidlertid aldri fant beviser på.[trenger referanse]

Salan ble tvunget i eksil i 1960 etter uenighet med Charles de Gaulle i Algerie-spørsmålet. I april 1961 ledet han et mislykket opprørsforsøk i Algerie og ble deretter leder for OAS.

Han ble dømt til døden i sitt fravær, ble arrestert i 1962, men straffen ble omgjort til livstids fengsel. Han benådet og løslatt i 1968.

Verker rediger

  • Mémoires Fin d’un empire (4 volumes), Éditions Presses de la Cité, 1970-74
    • Le sens d’un engagement, 1970
    • Le Viêt-minh mon adversaire, 1971
    • Algérie française, 1972
    • L'Algérie de Gaulle et moi, 1974

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Raoul-Albin-Louis-Salan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 18. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006712, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Maitron identifikator 130273[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ data.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Alexander, Martin S., and John FV Keiger, eds. France and the Algerian War, 1954-1962: Strategy, Operations and Diplomacy (Routledge, 2013)
  • General Paul Aussaresses, The Battle of the Casbah: Terrorism and Counter-Terrorism in Algeria, 1955-1957. (New York: Enigma Books, 2010) ISBN 978-1-929631-30-8.

Eksterne lenker rediger