Wikipedia

Raidet mot Rochefort

Raidet mot Rochefort var en britisk amfibisk forsøk på å ta den franske havnebyen Rochefort i september 1757 under syvårskrigen. Under raidet prøvde britene en ny taktikk mot franskekysten, satt i gang av William Pitt som hadde blitt statsminister noen måneder tidligere.

Etter et par forsinkelser nådde toktet den franske kysten og erobret øya Île-d'Aix. Da kommandanten John Mordaunt ikke ønsket å gå i land, seilte styrken tilbake. Raidet ble mislykket, men det ble etterfulgt av liknende operasjoner de neste årene.

Bakgrunn rediger

Storbritannia hadde kommet dårlig ut i syvårskrigen og tapt flere slag mot franskmennene i Nord-Amerika, samt at den store marinebasen deres på Menorca i Middelhavet ble erobret av en fransk styrke. I tillegg sto den britiske allierte Hannover ovenfor en fransk invasjon. Etter disse nederlagene ble William Pitt statsminister i juli 1757.[1]

Pitt ønsket et modig angrep som gjorde at franskemennene måtte ta en del av soldatene som skulle benyttes i invasjonen til å forsvare franskekysten i stedet. Han håpet også å gjøre folket som protesterte høylytt mot et slikt felttog fornøyde.[2] Fredrik den store var den store allierte som britene hadde, og han bad innstendig om at britene iverksatte en slik operasjon, siden han så at det ville ta noe av trykket bort fra den forventede franske invasjonen av Preussen.[3]

Målet som ble valgt ut var havnebyen Rochefort, som den britiske ingeniøroffiseren Robert Clerk så som særlig dårlig forsvart og sårbar overfor et overraskende britisk angrep..[4] Pitt søkte støtte for toktet hos Georg II og hertugen av Newcastle, som begge gav ham sin støtte. Begge var derimot tvil om planen lot seg utføre. Da situasjonen i Hannover forverret seg, ba begge senere om at de seilte til den tyske havnebyen Stade i stedet, hvor de kunne gi støtte til Hannover, men Pitt ønsket ikke å forandre sitt mål.[5]

Samling og reise rediger

Kommandant for landstyrkene ble John Mordaunt, med Edward Cornwallis og Henry Conway som nestkommanderende. Edward Hawke ble kommandant for marinen, og skulle eskortere styrkene til Mordaunt, sette de i land på fransekysten og så evakuere styrkene så snart toktet var over. James Wolfe ble utpekt til generalintendant for toktet.

Ekspedisjonen ble samlet på Isle of Wight i juli og august 1757. Det ble rask flere forsinkelser og avreisedatoen utsatt flere ganger.

7. september, en måned etter de opprinnelige skulle av sted, seilte styrken fra Storbritannia mot Biscayabukta. Den nådde frem utenfor Rochefort den 20. september, men på grunn av tett skodde klarte ikke styrken å gå i land før flere dager senere.[6] Hawke og marineoffiserene hans var alt særdeles urolige over det dårlige været, og de fryktet at høststormene skulle gjøre sjøen ennå farligere etter hvert som tiden gikk.[2]

Landgang rediger

 
Landsbyen Aix bak festningsvollene.

Med hjelp av Joseph Thierry, en hugenott og elvelos, seilte to britiske krigsskip til fortet som dominerte Île-d'Aix. Kanonene i fortet ble bombardert av HMS «Magnanime», kommandert av Richard Howe og etter to timer var øya, som ble regnet som et nødvendig utgangspunkt for videre angrep mot Rochefort, tilfalt britene.[7]

Wolfe gjorde en omfattende rekognosering og bekreftet at det franske forsvaret av Rochefort var svakt.[8] Franskmennene var ikke forberedt på et angrep i det hele tatt og hadde blitt fullstendig overrasket da britene gikk i land. Wolfe ønsket et raskt angrep mot Fort Fouras i Rochefort, samt et skinnangrep mot den nærliggende La Rochelle for å forvirre franskmennene om sine intensjoner. Mordaunt var einig, men trakk seg da han oppdaget at vannet rundt var for grunt til at skipet til Hawke kunne komme nær nok til å bombardere fortet.

En annet landgangssted ved Chatelaillon langs kysten ble så valgt ut, men også her var vannet for grunt, og Mordaunt fryktet at en stor fransk styrke lå på lur og ventet bak sanddynene.[9] Den 26. september holdt Mordaunt et krigsråd, der Wolfeds optimistiske estimat om hvor svakt Fort Fouras var, ble avvist basert på rapporter fra to franske fanger som mente at fortet hadde et sterkt forsvar. På grunn av dette ble forsøket på å ta Rochefort oppgitt, men de håpet likevel at franskmennene ville la seg skremme av de britiske styrkene. General Conway klarte så å overbevise Mordaunt om et nytt angrep på Fouras, men dette ble avlyst da det blåste opp til uvær og landgang ikke var mulig. Wolfe presset på for å få gjennomført et nytt angrep, selv om overraskelsesmomentet nå var borte, men Mordaunt var nølende.[10]

Tilbaketrekking rediger

 
Oberst James Wolfe deltok som generalintendant, men var frustrert over at det ikke ble gjort noe. Han utmerket seg for Pitt, som forfremmet ham og sendte han avsted for å erobre Louisbourg.

Hawke ble utålmodig og stilte et ultimatum til Mordaunt. Om arméen ikke var klar til å gå i land, så trakk han seg tilbake til Storbritannia. Mordaunt sa seg så einig i en tilbaketrekking.[11]

Den 6. oktober forlot styrken Rochefort, evakuerte fra Île-d'Aix og kom tilbake til England noen dager senere. Mordaunt rettferdigjorde avgjørelsen sin ved å si at marinen måtte dekke en innkommende fransk flåte fra Vestindia istedenfor å sitte i ro ved Rochefort i lang tid.[12] Mordaunt fikk kraftig kritikk av mange offiserer som hadde tatt del i operasjonen og mange mente at det fremdeles hadde vært mulig å gå i land selv etter overraskelsesmomentet var tapt. Wolfe og Howe fikk god støtte for gjerningene sine, men nederlaget i Rochefort ble sammenlignet med tapet av Menorca året før, som admiral Byng ble skutt for.

Ettervirkning rediger

 
Hovedgaten i landsbyen.

Det mislykkede toktet bevirket at Mordaunt ble stilt for krigsrett senere på året.[13] Tross i sterk press fra almenheten, ble Mordaunt renvasket da retten kom frem til at planleggingen av operasjonen var for dårlig. Frikjenningen gjorde Georg II rasende og han mente at Mordaunt burde sies opp. Pitt var heller ikke fornøyd med avgjørelsen, siden retten dermed antydet at han hadde skylden for den mislykkede operasjonen.[14]

Pitt vedvarte med å sende tokt nedover franskekysten. Året etter sendte britene en ekspedisjon mot St. Malo og klarte å okkupere Cherbourg en kort stund. Et resultat av raidet, som britene ikke hadde forutsett, var at de franske handelskonvoiene fra Vestindia så på Rochefort som en utrygg havn P og i stede begynte å gå til Brest[15], hvor de ble et lettere bytte for britiske krigsskip.

Øya Île-d'Aix ble igjen erobret av britiske styrker i 1759 etter slaget ved Quiberonbukta og okkupert til slutten av krigen i 1763.

Referanser rediger

  1. ^ Rodger s.263-68
  2. ^ a b Rodger s.268
  3. ^ Brumwell s.128
  4. ^ Brumwell s.128-29
  5. ^ Corbett s.197-200
  6. ^ Brumwell s.131
  7. ^ Syrett s.16
  8. ^ Brumwell s.131-33
  9. ^ Brumwell s.133
  10. ^ Brumwell s.134
  11. ^ Brumwell s.133-34
  12. ^ Brumwell s134
  13. ^ Black s.171
  14. ^ Simms s.446
  15. ^ Rodger s.268-69

Kilder rediger

  • Anderson, Fred. Crucible of War: The Seven Years War og the Fate of Empire in British North America, 1754-1766. Faber og Faber, 2000.
  • Black, Jeremy. British Lives: William Pitt. Cambridge University Press, 1992.
  • Brumwell, Stephen. Paths of Glory: James Wolfe. Hambledon, 2006.
  • Rodger N.A.M. Command of the Ocean: A Naval History of Britain, 1649-1815. Penguin Books, 2006.
  • Simms, Brendan. Three Victories og a Defeat: The Rise og Fall of the First British Empire. Penguin Books (2008)
  • Syrett, David. Admiral Lord Howe: A Biography. Spellmount, 2006.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Raidet_mot_Rochefort&oldid=22015817»