Beleiringen av Louisbourg i 1758

Beleiringen av Louisbourg var et avgjørende slag i sjuårskrigen (i USA kalt den franske og indianske krigen) i 1758 som gjorde slutt på den franske kolonitiden i de atlantiske provinsene og førte direkte til at de tapte Quebec i 1759 og resten av Fransk Nord-Amerika året etter.

Bakgrunn

Den britiske regjeringen skjønte at med festningen Louisbourg på franske hender, ble det ikke mulig for Royal Navy å seile opp St. Lawrence River for å angripe Quebec. Etter at ekspedisjonen mot Louisbourg i 1757 ledet av Lord Loudon måtte snu på grunn av kraftig fransk motstand til sjøs, prøvde britene på ny, ledet av William Pitt igjen med nye kommandanter.

Pitt ga ansvaret for å erobre festningen til generalmajor Jeffrey Amherst. Brigaderene til Amherst var Charles Lawrence, James Wolfe og Edward Whitmore og kommandoen over marineoperasjonene ble gitt til admiral Edward Boscawen. Sjefsingeniør var John Henry Bastide som var til stede under den første beleiringen av Louisbourg i 1745 og hadde vært sjefsingeniør ved Fort St Philip på Menorca i 1756 da britene overga fortet til franskmennene etter en lang beleiring.

Som de hadde gjort det i 1757, planla franskmennene å forsvare Louisbourg med å forsterke marinen i området. Men den franske flåten som skulle seile ut fra Toulon ble blokkert ved Cartagena av en britisk styrke og ble slått ved slaget ved Cartagena. Etter det ga franskmennene opp forsøket på å forsterke Louisbourg fra Middelhavet, og mente at det ville være for få skip tilgjengelig til å gi britene motstand.

Forberedelser

Kart over Louisbourg (1758)

De britiske styrkene samlet seg ved Halifax på Nova Scotia hvor arméene og marinen tilbrakte det meste av mai måned med å trene sammen. Den 29. mai la Royal Navy ut fra Halifax mot Louisbourg. Flåten besto av 150 transportskip og 40 «men of war». På skipene var det nesten 14 000 soldater, og nesten alle var fra den stående hæren (utenom fire kompanier med amerikanske kommandosoldater). Styrkene ble delt inn i tre divisjoner: Den 'røde' ble kommandert av James Wolfe, den 'blå' ble kommandert av Charles Lawrence og den 'hvite' ble kommandert av Edward Whitmore. Den 2. juni ankret den britiske styrken opp i Gabarus Bay, 4,5 km fra Louisbourg.

Den franske kommandanten (og guvernøren i Île Royale) Chevalier de Drucour hadde om lag 3 500 soldater, og like mange sjømenn fra de franske krigsskipene i havnen. Men i motsetning til tidligere år, klarte de ikke å forsterke den franske marinen, og den franske skvadronen ved Louisbourg var derfor kraftig i undertall. Drucour ga ordre om å grave grøfter.

Beleiringen

Festningen i dag, sett fra havnen

Værforholdene den første uken av juni gjorde det umulig å gå i land og britene klarte bare å bombardere de improviserte forsvarsverkene i Gabarus Bay fra en fregatt. Været bedret seg ved daggry den 8. juni. Da satte Amherst i gang angrepet med en flotilje av små båter, organisert i tre divisjoner, hver kommandert av brigaderene hans. Det franske forsvaret klarte seg i starten godt og etter store tap, ga Wolfe ordre om tilbaketrekking. Men i siste øyeblikk fant en båt med lette infanterister en berglendt vik, som de franske kanonkulene ikke kunne nå og de klarte å sikre et nes på stranden. Wolfe sendte resten av divisjonen sin etter. Omgått i flanken trakk franskmennene seg raskt tilbake til festningen.

Vedvarende tung sjø og vansker med å flytte det tunge beleiringsutstyret over det myrlendte terrenget forsinket fortsettelsen av beleiringen. I mellomtiden hadde Wolfe sendt 1 220 håndplukkede menn rundt havnen for å ta fyret, som ruvet over inngangen til havnen. Dette gjorde han den 12. juni. Etter elleve dager, den 19. juni, var de britiske artilleribatteriene på plass og de fikk ordre om å åpne ild mot franskmennene. Det britiske batteriet besto av sytti kanoner og bombekastere i alle størrelser. I løpet av timer hadde kanonene ødelagt murer og flere bygninger.

Den 21. juli klarte en britisk bombekaster som var posisjonert på fyrneset å treffe et fransk skip med 74 kanoner, «L'Entreprenant» og sette det i brann. Kraftig vind gjorde at flammene tok tak i to andre franske skip. «L'Entreprenant» eksploderte senere på dagen og franskmennene hadde dermed mistet det største skipet de hadde ved Louisbourg.

Det neste store slaget mot franskmennene kom om kvelden 23. juli, rundt kl. 22. Et britisk skudd satte den kongelige bastionen i brann. Den kongelige bastionen var hovedkvarteret i festningen og den største bygningen i hele Nord-Amerika i 1758. Dette reduserte moralen til franskmennene og håpet de hadde om å stoppe den britiske beleiringen.

De fleste historikerne regner de britiske handlingene den 25. juni som avgjørende. I ly av tykk tåke sendte admiral Boscawen et lag for å ødelegge de franske skipene i havnen. Britene ødela de siste to franske linjeskipene og erobret «Bienfaisant» og satte «Prudent» i brann. Dermed kunne Royal Navy seile inn i havnen. James Cook, som ikke ennå hadde oppnådd sin senere berømmelse, tok del i denne operasjonen og skrev om det i loggboken til skipet sitt.

Kapituleringen

Den 26. juli overga franskmennene seg. De hadde kjempet lenge og franskmennene ventet å få «krigsære», slik som de hadde gitt de overlevende britene etter Slaget ved Menorca. Amherst godtok derimot ikke dette på grunn av historiene om massakren de franske allierte indiananerne hadde utført mot de britiske overlevende etter Fort Oswego og Fort William Henry. Franskmennene måtte gi fra seg alle våpen, alt utstyr og sine flagg. Dette gjorde Drucour rasende, men for å sikre tryggheten til de sivile i Louisbourg aksepterte han motvillig vilkårene. Regimentet Cambis nektet å godta vilkårene og brøt muskettene sine istykker og brente flaggene istedenfor å gi dem til britene.

Ettervirkning

Allegori etter fallet til Louisbourg

Louisbourg hadde holdt ut lenge nok til å hindre et angrep mot Quebec i 1758. Men siden festningen hadde falt tapte franskmennene alle eiendommene sine i de atlantiske provinsene. Fra Louisbourg brukte britene resten av året på å fjerne franske styrker og bebyggelser i det som i dag er New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland. Britene drev alle de franske innbyggerne tilbake til Frankrike og ødela alle de franske bebyggelsene i regionen. En del franskmenn klarte derimot å rømme til de indre områdene. Uten Louisbourg, hadde ikke lenger Quebec og Ny-Frankrike noe å verne seg med til sjøs, og Saint Lawrence-elva ble åpnet for angrep. Louisbourg ble i 1759 benyttet som utgangspunkt for general Wolfe i det kjente Slaget ved Abrahamslettene som gjorde slutt på det franske styret i Nord-Amerika. Etter å ha overgitt Quebec, ødela de britiske styrkene og ingeniørene festningen med eksplosiver slik at franskmennene ikke kunne ta den tilbake tilbake. I 1760 var hele festningen redusert til en grushaug. I 1763 undertegnet Frankrike Paris-traktaten og avsto da Canada, inkludert Cape Breton Island, til britene.

Kilder

• Anderson, Fred. Crucible of War (2000) pp 250–256
• Brumwell, Stephen. Paths of Glory: The Life and Death of General James Wolfe. Hambledon Continuum, 2007 ISBN 1847252081
• Chartrand, Rene Louisbourg 1758
• Hough, Richard. Captain James Cook: a biography. Hodder & Stoughton, 1995
• Fowler, William M. Empires at War: The French and Indian War and the Struggle For North America. Vancouver: Douglas & McIntyre Ltd., 2005
• nHitsman, J. McKay og C.C.J. Bond. "The Assault Landing at Louisbourg, 1758," Canadian Historical Review (1954) 35:314-330.
• A.J.B. Johnson, Endgame 1758:The Promise, the Glory and the Despair of Louisbourg's Last Decade, Sydney, NS: Capre Breton University Press, 2009