Preben von Ahnens felttog til Nasa
Preben von Ahnens felttog til Nasa i 1659 var en militær aksjon for å ødelegge sølvgruven i Nasafjell i Sverige og den tilhørende smeltehytta. Nasafjell ligger rett sør for polarsirkelen og rett innenfor grensen ved Saltfjellet i Nordland. Amtmann i Nordland, Preben von Ahnen (1606–1675), ledet felttoget som gikk opp gjennom Saltdalen og dens sidedaler. Aksjonen ble beordret av den dansk-norske kongen Fredrik III (1609–1670).
| Felttoget til Nasa | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Bjelkefeiden | |||||||
 Preben von Ahnen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Danmark-Norge |  Sverige | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Preben von Ahnen | ingen | ||||||
| Styrker | |||||||
| Saltens kompani | ingen | ||||||
Planleggingen av angrepet hadde trolig startet i København allerede i 1657. Sverige var på denne tiden en stormakt og aktør i en rekke kriger, noen av disse mot Danmark-Norge. En regnet med at den nokså nye sølvgruven ville bringe inn meget store inntekter til den svenske staten, slik at landet kunne fortsette å finansiere nye kriger. Det gjaldt derfor å få ødelagt denne muligheten. Den direkte foranledningen til at Ahnen fikk ordre om angrep var at Sverige gikk til angrep på Danmark, kjent som Karl X Gustavs andre danske krig.
Den norske styrken på rundt 100 mann møtte ingen motstand da de ankom bebyggelsen i Silbojokk ved sølvgruven, og i Nasafjellet var det knapt noen til stede. Dermed kunne de sette fyr på og ødelegge virksomheten, og plyndre stedet for verdisaker og mat.
Bakgrunn
redigerDanmark-Norges forsøk på revansje
redigerDanmark-Norge hadde under Hannibalsfeiden mistet øyene Gotland og Saaremaa, samt Jämtland, Härjedalen, Idre og Särna, til Sverige. Danmark-Norge forsøkte å få revansje, i det som ble kjent som Bjelkefeiden, men forsøket mislyktes.
Vinteren og våren 1657 var Ahnen i Danmark, og den 9. mars ble han oppnevnt som generalkommissær for det nordenfjeldske. I København holdt kongen og hans menn på å planlegge krig mot Sverige, og Ahnen ble trolig spurt til råds om hvordan et angrep mot Sverige kunne gjøres fra Nordland. Det er sannsynlig at Ahnen gjorde kongen oppmerksom på mulighetene for å ødelegge sølvgruven i Nasa og tilhørende smeltehytte.[1]
Etter at Karl X Gustavs første danske krig brøt ut, fikk landshøvding for Västerbottens län, Johan Graan, høre om soldater fra Norge som var i grensetraktene.[2] Disse soldatene var vaktposter ved fjellovergangene som Ahnen hadde organisert.[3] Tiden gikk uten at noe hendte. Freden i Roskilde ble sluttet i 1658, men Karl X Gustav innledet igjen krigshandlinger mot Danmark (Karl X Gustavs andre danske krig).[2]
Fredrik III ba Ahnen om å gjennomføre et felttog inn i Sverige for å ødelegge sølvgruven i Nasafjell og smeltehytten i Silbojokk i Nord-Sverige (Lappland).[4][5]
Uenighet om grenseoppgangene
redigerSverige var økonomisk utarmet etter de mange krigene, og det hadde oppstått store forhåpninger om at den nyåpnede gruven i Nasa ville gi god avkastning. Ryktet om store rikdommer hadde nådd riksrådet i København, som anså at ved å ødelegge gruvene kunne man forhindre Sverige i å finansiere flere kriger. En annen årsak til det planlagte felttoget var at det var oppstått tvist om eiendomsretten til Nasafjell. Danmark-Norge hadde noen år tidligere hevdet at fjellet lå på norsk side av grensen.[6]
Ifølge Einar Wallquist ved Arjeplog museum var det stor uenighet om hvorvidt Nasafjell lå på norsk eller svensk side av grensen; grensen var i 1650-årene ikke klart trukket opp. Embetsverket i Stockholm og København kom ikke til enighet, og det ble besluttet at en kommisjon skulle reise opp i området og avgjøre grensetvisten. Fra Sverige kom landshøvding Stellan Mørner, og amtmann Ahnen representerte Danmark-Norge. De to delegatene greide ikke å komme frem til enighet, men ble enige om at de eneste som kunne si hvorvidt Nasafjell var norsk eller svensk, var samene i området. Dette hadde Stellan Mørner regnet med, og han hadde forberedt seg ved å ta med brennevin for å tilby samene. Samene fikk seg påspandert brennevin og vitnet da om at Nasa lå i Sverige.[7]
Malmforekomstene og gruvedriften
rediger
Sølvforekomsten ligger på Nasafjellet, omtrent 1000 meter over havet. Gruven var interessant fordi blyglansen i malmen inneholdt 0,136–0,178 % sølv.[8] Malmforekomsten skal ha blitt oppdaget av samen Lars Persa i 1635.[9] Arbeidet med gruven begynte sommeren 1635 under ledelse av lappefogden Olof Jonsson.[10] Bergverkets formelle bergverksprivilegier ble tildelt under Dronning Christinas formynderregjering. Bergmester Hans Philip Lybecker ledet senere bergverket.[11]
Det isolerte gruvesamfunnet lå rett innenfor grensen fra Saltdal, selve Nasafjell ligger ca. 5 km øst for dagens Bolna stasjon på Nordlandsbanen.[12][13] I starten ble gruvedriften utført av arbeidere fra andre gruver i Sverige, mange av tysk herkomst.[14] Arbeidet på fjellet var hardt og vanskelig, og på grunn av utskrivning av soldater til trettiårskrigen var det vanskelig å få rekruttert tilstrekkelig antall arbeidere. Gruvedriften ble sett på som av stor nasjonal viktighet, derfor ble det bestemt ved kongelig resolusjon i 1638 at utskrevne soldater fra sognene Skellefteå, Piteå og Luleå skulle fritas fra krigstjeneste og heller gjøre tjeneste i sølvverket. Mennene skulle arbeide i gruven og smeltehytten. For dette fikk de kost og en mindre økonomisk kompensasjon. I begynnelsen var det 87 personer i arbeide i sølvverket.[15] På grunn av de farlige arbeidsforholdene med blyrøyk og farlige gasser, arbeidet de vekselvis tre måneder på Nasafjell og hadde tre måneders fri ved kysten.[16]
Samer fikk ansvaret for all transport og skyss i forbindelse med gruvedriften. Om vinteren foregikk transportene med rein og slede, mens samene om sommeren rodde med skyssbåter over de store innsjøene. For denne innsatsen fikk de skattefrihet, samt en kompensasjon bestående av mel, vadmel, tobakk, salt og brennevin. Denne tjenesten hadde de i tre år hvoretter de ble avløst.[17]
Det var gruvedrift på Nasafjell i periodene 1635–1658 og fra 1771 til et stykke ut på 1800-tallet. Fra smeltehytten i Silbojokk ble det utvunnet sølv og bly.[9]
Angrepet
redigerForberedelser
redigerAhnen fikk utskrevet soldater og det ble satt opp tre kompanier: Helgelandske kompani med 112 menige, Saltens kompani med 120 menige og Senjens kompani med 100 menige. Han fikk offiserer, våpen og ammunisjon fra Trondheim, samt kanoner fra Akershus. Soldatene ble forlagt på Rognan ved Skjerstadfjorden, på et område som for ettertiden er kjent som Skansen. Tradisjonen sier at mannskapene lå her i et halvt år for å trene seg opp. Det ble også satt opp to skanser på Rognan, i tilfelle svensk angrep.[18]
I 1923 ble kirkegården i Saltdal utvidet og under en fururot støtte en på rester etter en liten steinmur. Målene var 1 meter i hver retning og den hadde et steinhvelv. En har ment at dette har vært et ammunisjonslager i forbindelse med Ahnens aktiviteter i dalen.[19]
Det norske sagnet om angrepet
redigerIfølge sagnet om felttoget gikk soldatene gjennom Evenesdal og ned til Junkerdalen, i samenes gamle flyttevei. Gjennom Junkerdalen gikk de mot Sverige og inn mot Silbojokk. Tilbaketoget gikk via Lønsdal og ned tilbake til Saltdal. Ahnen ville ødelegge gruven og smeltehytten mens alt folket var bortreist på marked i måneskiftet januar–februar. Siden dette er den mørkeste tiden av året planla han angrepet til det ble måneskinn, og fullmåne inntraff 7. februar det året.[20][21]
Artikkelen om Ahnen i Norsk biografisk leksikon fra 1923 gjengir den samme historien, og fremstiller angrepet som en stor militær bedrift fordi det skulle ha skjedd midtvinters.[22] Felttoget skal også ha gitt navnet til Junkerdalen,[23] men språkforskeren Knut Bergsland har ment at navnet kan ha sitt opphav i det samiske mytologiske Junkar eller «Stohrjunckar», som er en gud.[24][25]
På grunn av saltdalingenes innsats under angrepet fikk de senere tillatelse av Ahnen til å bygge en kirke i dalen. Denne skal ha blitt bygget i 1660. Over korbuen hang en tavle med inskripsjonen «Velbyrdig landshøvding Preben von Ahnen».[9]
Major Peter Schnitler (1690–1751) skriver i 1743 at årsaken til at Ahnen angrep sølvgruven var at Nasafjell ble oppfattet å ligge innenfor Norges grenser.[26]
Den dokumenterte versjonen om angrepet
rediger
Felttoget gjennom Junkerdalen har ifølge den svenske historikeren Janrik Bromé skjedd via Evenesdalen. Dette finnes det skriftlige kilder for, og disse sier at angrepet ikke skjedde om vinteren. Soldatene har gått gjennom skaret ved Solvågtinden, opp gjennom Junkerdalen og inn i Sverige.[27] Den norske historikeren Arne Odd Johnsen har også funnet ut at angrepet skjedde om sommeren 1659.[28]
I midten av august 1659 gikk Ahnen gjennom Junkerdalen med sitt felttog som besto av rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal. Arbeiderne i gruvene var fåtallige og ubevæpnet, og overfallet skjedde uten motstand. Verksjefen Ægidius Otto skrev i sin underrettelse til svenske myndigheter at den 15. august hadde angriperen brent ned smeltehytten, kirken, bake- og bryggestuen og proviantboder i Silbojokk. Utstyret i kirken tok de med seg; videre ble forrådslagere av mat beslaglagt og delt ut til soldatene. Den 18. august ble så husene ved Nasa gruver satt i brann.[27]
En svensk bondehær ble organisert i Piteå og Skellefteå, men før disse var kommet frem til Nasa hadde angriperne forlengst trukket seg tilbake. Det som var igjen av verktøy og redskaper ble samlet sammen og gjemt ved Sädvvájávrre. Enkelte gjenstander ble transportert helt ned til Arjeplog og lagret der. Virksomheten ble etter dette nedlagt.[29]
For øvrig gikk sølvgruven med store underskudd og var dermed en belastning for svensk økonomi. Gruvedriften ble tatt opp i 1770, og endelig avviklet i 1810.[27]
Referanser
rediger- ^ «Preben von Ahnen». Store Norske Leksikon. Besøkt 29. desember 2014.
- ^ a b Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 241–243.
- ^ Gudbrandson, Terje (1989). Bodin bygdebok. Bind 2, del 3: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda. Bodø: Bodø kommune. s. 566. ISBN 8274160142.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 9.
- ^ Fra Nordlands fortid. Det Mallingske bogtrykkeri. 1889. s. 78.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 11.
- ^ Einar Wallquist (1985). «Grannar emellan». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 8290030398.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 49–50.
- ^ a b c Edvardsen, Hans: Saltdals historie side 46.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 69.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 82.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 9.
- ^ Fra Nordlands fortid. Det Mallingske bogtrykkeri. 1889. s. 78.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 66–75.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 105.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 106.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 79, 151–156.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 10-11.
- ^ Edvardsen, Hans: Saltdals historie side 54.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 12-13.
- ^ Edvardsen, Hans: Saltdals historie side 48.
- ^ S. H. Finne-Grønn: Prebn von Ahnens side 99.
- ^ Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 13.
- ^ (no) «Junkerdalen» i Store norske leksikon
- ^ Margrethe Løøv (2012). «Samisk religion». Religioner.no. Besøkt 26. november 2019.
- ^ Edvardsen, Hans: Saltdals historie side 46.
- ^ a b c Marit Kulseth: Prebn von Ahnens felttog til Nasa side 13.
- ^ «(no) Preben Von Ahnen» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ Bromé: Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia side 241–243.
Litteratur
rediger- Marit Kulseth (1992). «Preben von Ahnens felttog til Nasa». Saltdalsboka 1992 (på norsk). Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
- Edvardsen, Hans (1951). Saltdals historie (på norsk). Heimsyn.
- S. H. Finne-Grønn (1923). «Preben von Ahnen». I Edvard Bull m. fl. Norsk biografisk leksikon (på norsk). I (1. utg.). Kristiania: Aschehoug.
- Bromé, Janrik (1923). Nasafjäll: ett norrländskt silververks historia (på svensk). Stockholm: Nordiska bokhandeln.