Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (devanāgarī:अस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्स्त्र, sanskrit: aṣṭāsāhasrikāprajñāpāramitāsūtra, tibetansk: འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་བརྒྱད་སྟོང་པ་, Wylie: 'phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa brgyad stong pa, mongolsk: qutuγ-tu bilig-ün cinadu kürügsen naiman mingγ-a-tu, kinesisk: 小品般若波羅蜜經, pinyin: xião pĭn bānruò bōluómì jīng) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er en av de største mahāyānatekstene, og er en del av den omfattende litteraturen som kalles prajñāpāramitā.
Prajñāpāramitā er sanskrit og oversettes gjerne med «visdommens perfeksjon». En mer ordrett oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcendert (pāramitā) verdens lidelse». Begrepet står sentralt i buddhismens ontologiske lære om «tomheten» (shūnyāta), og er den sjette av de seks pāramitās i mahāyānabuddhismen.
Prajñāpāramitā er også navnet på en bodhisattva eller «kommende Buddha», som personifiserer denne visdommen. I Kina er hun kjent som Guānyīn. Som en kvinnelig frelseskikkelse eller symbol på moderlighet, spiller hun en sentral rolle i retningen Det rene land.
Den store prajñāpāramitāsūtraen er en fellesbetegnelse på seks forskjellige tekster som varierer i lengde fra 8 000 til 100 000 vers, der hvert enkelt vers består av 32 stavelser. På grunn av emnets kompleksitet, er disse tekstene blitt tildelt hver sin artikkel.
Utgaven på 8 000 vers er bevart på sanskrit, og i oversettelser til tibetansk, kinesisk og mongolsk, hvorav den eldste er fra år 179 e.Kr. Dens eksegetiske tradisjon omfatter kommentarer, skrevet av indiske, tibetanske, sentralasiatiske og kinesiske forfattere.
Sanskrit-manuskripter rediger
- Fragmenter fra Bamyan 150-200 e.Kr.
I 1999 ble 56 fragmenter av Ashtasāhashrikā prajñāpāramitā fra Kushāna-perioden bragt fra Bamyan i Afghanistan til Norge av manuskript-samleren Martin Schøyen. Daterte til 150 – 200 e.Kr., er dette de eldste kjente sanskrit-fragmenter av teksten.
Fragmentene er fra et manuskript skrevet på palmeblader. Språket er såkalt «Buddhistisk Sanskrit» (sanskrit med elementer av prākrit). Manuskriptet stammer fra et kloster som tilhørte Mahāsanghika-skolen, og innholdet harmonerer ordrett med yngre sanskrit-manuskripter fra Pala-perioden.
- Pala-manuskriptene 997-1150 e.Kr.
Pala-manuskriptene fra Nepal daterer seg fra omtrent år 1000 til 1150 e.Kr. De ble brukt som originaler i oversettelsen til Edward Conze.
Et av Pala-manuskriptene av Prajñāpāramitā i 8 000 vers, er det tidligst daterte illustrerte Indiske manuskript. Det er datert år 997 e.Kr., og dets illustrasjoner ble publisert i år 2000 med et forord av Dalai Lama.
Pala-manuskriptene er kopier av langt eldre tekster. Lingvistiske bevis, fremlagt av Edward Conze og andre, har gjort det mulig å lokalisere originaltekstene til Sør-India og datere dem til perioden 100 f.Kr. – 100 e.Kr.
- Ms. Add.1643: Dette er et manuskript på palmeblader fra 1015 e.Kr., nedskrevet ifølge kolofonen av en buddhistmunk kalt Sujātabhadra. Det ble nedskrevet i klosteret Hlāṃ vihāra (muligens i Kathmandu), under koregentene Bhojadeva, Rudradeva and Lakṣmīkāmadeva. En tilleggskolofon, skrevet 1139 e.Kr. av buddhistmunken Karuṇavajra, forteller at han reddet teksten fra å havne i hendene på «ikke-troende». Manuskriptet består av tre tekster: Prajñāpāramitāstotra, Aṣṭasahāsrikā Prajñāparamitā og Vajradhvajapariṇāmanā. Manuskriptet er oppbevart ved Cambridge University.[1]
Den tibetanske oversettelsen rediger
Pala-manuskriptene stemmer overens med den tibetanske oversettelsen. Den tibetanske oversettelsen av et sanskrit-manuskript med tittelen Ārya ashtasāhashrikā prajñāpāramitā (Den store prajñāpāramitā i 8 000 vers) ble kopiert i Katmandu-dalen i Nepal og bragt til klostrene i Tibet.
Kolofonen til den tibetanske oversettelsen[2] forteller at den ble oversatt ca. 850 e.Kr. av munkene Shakyasena og Jnanasiddhi fra Nord-India og Dharmatashila, deretter igjen i 1020; deretter sammenlignet med mange Indiske manuskripter og kommentarer og revidert i 1030, i 1075 og i 1500.
Under styret til Narendra Deva og Udaya Deva, ble den kopiert i Nepal i året 999 e.Kr. for Sa-Sakya klosteret i Tibet. 1069 e.Kr. ble enda en kopi av teksten skrevet i Nepal for Nor-klosteret i Tibet.
Kinesiske oversettelser rediger
Teksten ble oversatt minst 10 ganger til kinesisk. Fire av disse oversettelsene er gått tapt:
- Et eksemplar av teksten ankom Kina fra Sentral-Asia i året 150 e.Kr..
- I året 296 e.Kr. kom Gitamitra fra bystaten Khotan i Sentral-Asia til provinsen Shangan i Kina med en kopi – Fangguang Jing, «Sûtra om lysets utstråling»
- I året 382 e.Kr. ervervet den store taoistiske mester av «grunnleggende Ikke-Væren» (wu-wei), Dao'an, et sanskrit-manuskript i den sentralasiatiske bystaten Turfan
- En oversettelse av Hui Yuan er gått tapt.
Av Prajñāpāramitā i 8 000 vers er 6 oversettelser til kinesisk bevart. Den yngste oversettelsen, foretatt av Dānapāla i året 985 e.Kr., er svært lik Pala-manuskriptene fra Nepal. Denne likheten gjelder i mindre grad grad Xuán Zăngs oversettelse fra 660–663 e.Kr..
Forskjellen mellom de tidligste kinesiske oversettelsene og Pala-manuskriptene er imidlertid så store at det må ha eksistert minst to versjoner av teksten i Indisk språkdrakt i det første århundre e.Kr.
De seks bevarte kinesiske oversettelser er:
- «Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien» (Dào xín bân ruò Jíng, 道行般若經) i 10 bokruller og 30 kapitler, oversatt av den Indo-Skytiske Lokakshema i årene 172 – 179 e.Kr.[3]
- «Sūtra om å krysse det ubegrensede store lys» (Dà míng dù Jíng, 大明度經) i 6 bokruller og 30 kapitler, oversatt av Chih-chi’en i året 225 e.Kr.[4]
- «Mahāprajñāpāramitā sūtra» (Móhê bânruò châo Jíng, 摩訶般若鈔經) i 5 bokruller og 13 kapitler, oversatt av Dharmapriya i året 382 e.Kr.[5]
- «Mahāprajñāpāramitā sūtra» (Xião pĭn bānruò bōluómì Jīng, 小品般若波羅蜜經) i 10 bokruller og 29 kapitler, oversatt av Kumārajīva i året 403 e.Kr.[6]
- «Den femte forsamlingens leksjon, den femte forsamlingens sekvens» (Sìhuì dì sìhuì xù, ㆕會第㆕會序) i 29 kapitler, oversatt av Xuán Zăng i årene 660–663 e.Kr.[7]
- «Mahāprajñāpāramitā sūtra, mor til Buddha som føder den trefoldige Dharmapithaka» (med kapitler i sanskrit) (Fóshuō fó mŭ chū shēng sān fã cáng bānruò bōluómìduō Jīng, 佛說佛母出生㆔法藏般若波羅蜜多經) i 25 bokruller og 32 kapitler, oversatt av Dānapāla i året 985 e.Kr.[8]
I Xuán Zăngs oversettelse fra sanskrit til kinesisk i årene 663 e.Kr., er kapitlene 30 og 31 tilføyd slutten av utgaven på 100 000 vers, mens de mangler i hans oversettelse av utgaven på 8 000 vers.
Litteratur rediger
- Jens Braarvig (editor): Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection, Volume I, Hermes Publishing, Oslo, 2000, ISBN 82-8034-001-7
- Jens Braarvig (editor): Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection, Volume II, Hermes Publishing, Oslo, 2002, ISBN 82-8034-003-3
Referanser rediger
- ^ Cambridge Digital Library, sanskritmanuskripter, besøkt 12. februar 2015[død lenke]
- ^ Derge Kengyur: Shes Phyin, Khri Pa, bind 33, tekst nr 12
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 224
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 7, tekst nr 6 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 225
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 8, tekst nr 9 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 226
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 7, tekst nr 5 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 227
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 8, tekst nr 7 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 220 [4]
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 1-6, tekst nr 1 [4] - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 228
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 67, tekst nr 1547