Sankt Pius V (født 17. januar 1504 i Bosco Marengo nær Alessandria i hertugdømmet Milano, død 1. mai 1572 i Roma), født som Antonio Ghislieri, fra 1518 kalt Michele Ghislieri, var pave fra 1566 til 1572 og er en helgen i den romersk-katolske kirke. Han er hovedsakelig kjent for sin rolle i konsilet i Trient, motreformasjonen, og standardiseringen av det romerske ritual innenfor den katolske kirke, foruten å erklære Thomas Aquinas som kirkelærer (Doctor Communis Ecclesiae).[1][2]

Pius V
Pius V
FødtAntonio Ghislieri
17. januar 1504
Bosco, Italia
Død1. mai 1572
Roma, Italia
BeskjeftigelseKatolsk prest (1528–), katolsk biskop (1556–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Pave (1566–1572)
  • bishop of Mondovì (1560–)
  • biskop (1556–)
  • kardinalprest (Santa Maria sopra Minerva) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Bologna
NasjonalitetKirkestaten
GravlagtSanta Maria Maggiore
DåpsnavnAntonio Ghislieri
Valgt7. januar 1566
Innsatt17. januar 1566
SaligkåretIkke saligkåret
Helligkåret24. mars 1712
FestdagIngen
ForgjengerPius IV
EtterfølgerGregor XIII
Signatur
Pius Vs signatur
Våpenskjold
Pius Vs våpenskjold

Før han ble pave og som kardinal fikk Ghislieri et omdømme for å sette rettroenhet framfor personer og forfulgte åtte franske biskoper for kjetteri. Han sto også fast mot nepotisme, irettesatte sin forgjenger pave Pius IV ansikt til ansikt da han ville gjøre en 13 år gammel gutt fra sin familie til kardinal og subsidiere en nevø fra pavedømmets økonomiske midler.[3] Han fortsatte kampen mot monarkiet i England, og ved pavelig bulle av 1570, Regnans in Excelsis, bannlyste han dronning Elisabeth I for å være kjetter.[4] Han sørget også for opprettelsen av den hellige liga, en allianse av katolske stater for å bekjempe angrepene fra det osmanske rike mot Øst-Europa.[5]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Antonio Ghislieri tilhørte en fattig adelsslekt fra Lombardia. Han ble som fjortenåring medlem av dominikanerordenen, og tok navnet Michele.

Prest rediger

Han studerte, ble presteviet i 1528, og underviste i teologi og filosofii seksten år.

Biskop, kardinal rediger

Pave Paul IV utså Ghislieri i 1556 til biskop av Sutri, og den 15. mars 1557 til kardinalprest med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke. Han engagerte seg tidlig i inkvisisjonen, ble som biskop inkvisitor av Milano og Lombardia, og som kardinal inkvisisjonens generalkommissar som ledet inkvisisjonen for den hele kristenhet. I 1560 ble han biskop av Mondovì, der han gjenopprettet orden etter krig.

Blant hans øvrige bragder fra tiden før han ble pave, var at han lyktes i å tilbakevise keiser Maximilians IIs forsøk på å avskaffe sølibatet.

Pave rediger

Den 7. januar 1566 ble han valgt til pave, tok navnet Pius V, og han ble ti dager senere innsatt i sitt embede.

Pius var dominikanermunk, ikke politiker. Alvorlig asketisk fromhet preget hans liv, og med energi gjeninnførte han kirketukten i kurien og en mengde kloster. Han var som skapt for å inngi motreformasjonens oppriktige men strenge fromhet i sin kirke.

Hans hovedinteresse var å bekjempe all kjetteri. Skjærtorsdagsbullen In cæna Domini i 1568 ble av ham gitt en klar antiprotestantisk formulering. For bekjempelsen av kjetterier i Europa ble pavedømmet ved ham den sammenholdende enhet; han opplevde også stor fremgang i Frankrike, Nederlandene, Tyskland og Polen.

 
Pius Vs grav i Santa Maria Maggiore

Mot dronning Elisabeth I av England slynget han avsettelsesbullen av 1570.[6] Pavens myndighet styrket han blant annet ved Catechismus romanus som ble utgitt på oppdrag av ham og ved Tridentinerkonsilet som i 1566 betegnet paven som «universalis pastor». I samme sentraliserende retning stod også uniformeringen av kulten gjennom Breviarium romanum i 1568 og Missale romanum av 1570.

I 1571 opprettet Pius indexkongregasjonen. Pius var korstogstankens siste store bærer. Han klarte å få med seg de venetianske kjøpmenn; det osmanske rikes flåtes nederlag i slaget ved Lepanto i 1571 markerte et høydepunkt blant hans triumfer. Hans dype fromhet gjorde et veldig inntrykk i den katolske verden.

Pius V ble begravet i Cappella Sistina i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma.

Han ble kanonisert den 22. mai 1712 av pave Klemens XI.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ Aquinas, Thomas (1911): The 'Summa Theologica' of St. Thomas Aquinas, 1. New York: R. & T. Washbourne.
  2. ^ Peil, Jan; Staveren, Irene van, red. (2009): Handbook of Economics and Ethics, Northampton, Massachusetts and Cheltenham, United Kingdom: Edward Elgar Publishing, ISBN 978-1-84542-936-2, s. 8.
  3. ^ Lataste, Joseph (1911): «Pope St. Pius V», The Catholic Encyclopedia 12. New York: Robert Appleton Company
  4. ^ «Regnans in Excelsis: Excommunicating Elizabeth I of England», Papal Encyclicals Online
  5. ^ «What Is The Holy League?» Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine., Holy League
  6. ^ Ehler, Sidney Z., Church and State Through the Centuries, (Biblo-Moser, 1988), 180.
  7. ^ www.catholic-hierarchy.org bghis.html, lest 13. november 2020

Litteratur rediger

  • Anderson, Robin (1973/78): St Pius V, TAN Books and Publishers, Inc, ISBN 0-89555-354-6
  • (de) Denzler, Georg: «Pius V» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 665–667.
  • Stow, Kenneth (2015): «More than meets the eye. Pius V and the Jews» i: Füllenbach, Elias H.; Miletto, Gianfranco, red.: Dominikaner und Juden. Personen, Konflikte und Perspektiven vom 13. bis 20. Jahrhundert. = Dominicans and Jews. Personalities, Conflicts, and Perspectives from the 13th to the 20th Century (= Quellen und Forschungen zur Geschichte des Dominikanerordens. Neue Folge, Bd. 14). Berlin: De Gruyter, ISBN 978-3-05-004515-3, s. 375–394.

Eksterne lenker rediger


 
Forgjenger:
Pius IV
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor XIII