Åpne hovedmenyen

Pontius Pilatus

romersk politiker
(Omdirigert fra Pilatus)
Pontius Pilatus
L Mazzolin Cristo ante Pilatos 1525 MFA Budapest.jpg
Jesus føres fram for Pilatus, maleri av Ludovico Mazzolino, 1525
Fødtdesember 12 f.Kr.[1]
Abruzzo
Død38
Gallia
Ektefelle Santa Cláudia
Beskjeftigelse Politiker, militær
Nasjonalitet Romerriket

Pontius Pilatus (latin: Pontius Pīlātus; gresk: Πόντιος ΠιλᾶτοςPóntios Pilâtos) var den femte prefekt (guvernør) av den romerske provinsen Judea, tjenestegjorde under keiser Tiberius fra 26/27 til 36/37 e.Kr.[2] I kristen tradisjon er kjent for å ha kommet med den endelige kjennelsen om korsfestelsen av Jesus.

De biografiske detaljer om hans liv før og etter hans stilling i Judea er stort sett ukjente, men har blitt utvidet av legendarisk materiale som hevder at hans hustrus navn var Procula (hun er kanonisert som en helgen i Den ortodokse kirke) og hans fødested var i Fortingall i Perthshire i Skottland. Pilatus selv er en helgen i Den etiopiske ortodokse kirke. En antikk inskripsjon, kjent som Pilatus-steinen, bekrefter utover de bibelske omtalene at han var en historisk figur og etablerer hans tittel som prefekt. Han er i tillegg kortfattet omtalt av Tacitus; Filon av Alexandria; Josefus; foruten i de fire kanoniske evangelier; Apostlenes gjerninger; Paulus' første brev til Timoteus; Nikodemusevangeliet; Markionevangeliet, og andre apokryfiske verker. Basert på disse kildene synes det som om at Pilatus var en equites fra familien Pontii (gens Pontia), og etterfulgte Valerius Gratus som prefekt av Judea i 69 e.Kr. Straks han hadde besatt sin posisjon fornærmet han den religiøse følsomheten til sine undersåtter, noe som førte til hard kritikk fra Filon, og mange tiår senere også fra Josefus, som skrev om det rundt 93.[3] Pilatus ble avsatt og sendt tilbake til Roma av Lucius Vitellius etter å ha slått ned med harde virkemidler et opprør av samaritanerne, kom tilbake rett etter at Tiberius døde, noe som skjedde den 16. mars i 37. Pilatus ble erstattet av Marcellus, en venn av Lucius Vitellius.

I alle de fire evangeliene er det framstilt som at Pilatus å forhindre at Jesus ble henrettet, og bøyde seg ført kun da menneskemengden nektet å gi seg. Han søkte deretter å frasi seg personlig ansvar for Jesu død. I Evangeliet etter Matteus vasket Pilatus sine hender for å vise at han ikke er ansvarlig for henrettelsen av Jesus og sendte ham deretter motstrebende til hans død.[4] I Evangeliet etter Markus er Jesus framstilt som uskyldig i å drive sammensvergelse mot Romerriket og framstiller Pilatus som motvillig i å henrette ham.[4] I Evangeliet etter Lukas er Pilatus ikke enig at Jesus har konspirert mot Roma, men heller ikke Herodes Antipas, tetrark av Galilea, fant noe forrædersk i handlingene til Jesus.[4] I Evangeliet etter Johannes uttalte Pilatus at «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»[5] og han spurte jødene om Jesus burde bli løslatt fra varetekt.[6]

Pilatus’ historiske korrekthetRediger

NavnRediger

Pilatus’ fornavn er ikke kjent. Det fantes ikke mer enn ca. 20 romerske guttenavn i bruk, men enten han har fått fornavnet Gaius eller Markus, ville familienavnet ta over etterhvert som han vokste opp. Familienavnet Pilatus betyr «spydkaster». Pilum var en type spyd bestående av et fem fots treskaft med en to fot smalnende spiss av jern. Når denne boret seg inn i fiendens skjold, bøyde skaftet seg og hang ned, slik at spydet ikke kunne kastes tilbake.[7][8]

Navnet på Pilatus’ hustru er ikke kjent. Hun opptrer kun i et enkelt avsnitt i Evangeliet etter Matteus uten navn[9] hvor hun forsøker overtale sin ektemann til ikke å dømme Jesus til døden ettersom hun hadde hatt en drøm om ham.

Hun fikk navnet Procla eller Procula i tidlig kristen tradisjon. Senere også Percula, Claudia Procula eller Claudia Procles. Hun ble opphøyd til en helgen i Den østlige ortodokse kirke og Den etiopisk-ortodokse kirke. Hun er første gang gitt navnet Claudia i 1619 i krøniken til Pseudo-Dexter.[10][11]

Pilatus-steinenRediger

 
Kalksteinblokk oppdaget i 1961 med Pilatus’ tributt i latin til keiser Tiberius. Ordene [...]TIVS PILATVS[...] kan bli klart sett i andre linje.

Et av de få stykkene av fysisk, arkeologisk bevis som bekrefter eksistensen av Pilatus er en latinsk inskripsjon som er funnet på en kalksteinblokk som handler om Pilatus’ tributt til keiser Tiberius.[12] Objektet, kjent som Pilatus-steinen, ble oppdaget i 1961 av en arkeologisk gruppe ledet av Antonio Frova.[13] Den ble funnet i en steinblokk som var blitt brukt på nytt i en trapp lokalisert i delvis rundt en bygning bak scenehuset til det romerske teateret i Caesarea Maritima, byen som fungerte som Romas administrative senter i provinsen Judea. Romerske guvernører var basert i Caesarea og besøkte Jerusalem kun ved særskilte anledninger, eller i urolige tider. Gjenstanden er et fragment med en inskripsjon på en bygning, antagelig et tempel, som ble bygget, muligens til ære for keiser Tiberius[14][15] datert til 26–36 e.Kr.[12] Dedikasjonen slo fast at Pilatus var prefekt av Judea, praefectus Iudaeae. De første guvernørene av Judea hadde rang av prefekt, senere ble rangen prokurator, begynnende med Cuspius Fadus i 44 e.Kr. Pilatus-steinen er nå oppbevart i Israel Museum i Jerusalem,[16][17] mens en kopi står i Caesarea.[18]

Den gjenværende teksten hevder (med usikre/antatte ord i parentes):[12]

[DIS AUGUSTI]S TIBERIÉUM
[...PO]NTIUS PILATUS
[...PRAEF]ECTUS IUDA[EA]E
[...FECIT D]E[DICAVIT]

Oversettelse fra latin til norsk:

Til Guddommelige Augusti [denne] Tiberieum
...Pontius Pilate
...prefekt av Judea
...har dedikert [denne]

Herodium «Pilato» seglringRediger

I november 2018 ble det rapportert at arkeologer i Israel hadde oppdaget en tynn seglring i en kobberblanding som kan knyttes til Pilatus. Ringen ble avdekket 50 år tidligere av professor Gideon Foerster under utgravningene av festningen Herodium i Judeaørkenen.[19][20] Ringens greske inskripsjon, ΠΙΛΑΤΟ (PILATO), «av Pilatus», eller kanskje heller «for Pilatus», ble først oppdaget nylig (2018) ved bruk av teknologien reflektans-transformasjon avbilding (RTI), en teknikk for vise objekter ulike lysforhold for avsløre fenomener i overflaten.[19] Forskere mente at en enkel og billig ring av denne typen neppe ble båret av en person i Pilatus’ posisjon og stilling, og at inskripsjonen ville isteden indikere at den ble båret av en sekretær som sendte varer til guvernøren.[19][21] Inskripsjonen er omgitt av et bilde av et krater, et vanlig jødisk motiv på denne tiden i Judea. Alt i alt synes det mulig at ringen har tilhørt Pilatus, eller noen i hans administrasjon, enten jødisk eller romersk.[22][23] Pilatus var et meget uvanlig navn i Judea på 100-tallet e.Kr., noe som gjør tilknytningen til guvernøren meget sannsynlig.[23]

Titler og plikterRediger

 
Bronsjemynt (prutah) preget av Pontius Pilatus
Motsatt: Greske bokstaver ΤΙΒΕΡΙΟΥ ΚΑΙΣΑΡΟΣ (av Tiberius Cæsar) og datert LIS (år 16 = 29/30 e.Kr.) omgitt simpulum (drikkofferøse).
Motstykke: Greske bokstaver ΙΟΥΛΙΑ ΚΑΙΣΑΡΟΣ (Julia, Cæsars (keiserens) (mor Livia / Julia Augusta), tre bundet bygghoder, de ytre hodene hengende.

Pontius Pilatus’ tittel var tradisjonelt antatt å ha vært prokurator (latin: pro magistratu) ettersom Tacitus omtaler ham som det.[14] Imidlertid referer inskripsjonen på Pilatus-steinen ham som «prefekt av Judea».[16]

Tittelen som ble benyttet av guvernørene i region endret seg over perioden i Det nye testamente. Da regionen Samaria, Judea og Idumea ble først sammenslått i den romerske provinsen Judea (også stavet Iudaea),[24] fra 6 e.Kr. til utbruddet av det første jødiske opprøret i 66, styrte guvernører av rangen equites (den laveste rangen). De holdt den romerske tittelen som prefekt fram til Herodes Agrippa I ble navngitt som jødenes konge i 41 av Claudius. Etter at Agrippa døde i 44 ble Iudaea satt inn under direkte romersk styre, guvernøren holdt tittelen prokurator. Denne tittelen som ellers var benyttet for finansielle embetsmenn, men som guvernør var det ingen forskjell i rang eller funksjon fra tittelen prefekt.[25] Samtidige arkeologiske funn og dokumenter som Pilatus-inskripsjonen fra Caesarea bevitner guvernørens mer korrekte offisielle tittel kun for årene 6 til 41, som var prefekt. Den logiske konklusjon er at teksten som identifiserer Pilatus som prokurator er mer sannsynlig følgende Tacitus eller er ikke oppmerksom på praksisen før år 44.

Prokuratorene og prefektenes fremste funksjoner var militære, men som representanter av Romerriket hadde de ansvaret for innsamling av keiserlige skatter[26] og hadde også begrensete juridiske funksjoner. Annen sivile administrasjon lå hos lokale myndigheter: kommunalråd eller etniske myndigheter slik — i distriktet Judea og Jerusalem — var Sanhedrin («Rådet»), det jødiske folkets høyeste politiske og religiøse organ, og deres leder i ypperstepresten. Men myndigheten til å utnevne yppersteprest lå hos den romerske legaten i Syria eller prefekten av Judea på tiden til Pilatus og fram til år 41. Eksempelvis var Josef Kaifas utnevnt som yppersteprest i tempelet i Jerusalem av prefekt Valerius Gratus og ble avsatt av den syriske legaten Lucius Vitellius. Normalt ville Pilatus ha oppholdt seg i Caesarea, men reiste gjennom provinsen, særlig til Jerusalem, i utførelsen av sine plikter. I løpet av Pesach, den jødiske påsken, en festival med dyp nasjonal som religiøs betydning for jødene. Pilatus, som guvernør, ville ha vært forventet å være i Jerusalem for sikre orden. Han ville ikke vanligvis ha vært synlig for den religiøse mengden grunnet folkets følsomhet for romersk tilstedeværelse.

Pilatus hadde myndighet som equites til å kommandere legioner, men kun små, og således i militære situasjoner var han avhengig av sin overordnede, legaten i Syria, som ville komme til Judea med sine legioner om nødvendig. Som guvernør av Judea ville Pilatus ha små hjelpestyrker lokalt rekruttert blant soldater stasjonert i Caesarea og Jerusalem, slik som Antonia-festningen, og imidlertid andre steder som kunne kreve militær tilstedeværelse. Det totale antallet soldater som Pilatus hadde å rå over ville ha vært opp til 3 000.[27] Angående Pontius Pilatius’ død informerer EusebiusEkklesiastisk historie at Pilatus drepte seg selv på ordre fra keiser Caligula en gang rundt 39 e.Kr.

Skriftlige kilderRediger

Kanoniske evangelierRediger

 
Ecce Homo («Se mennesket!»), Antonio Ciseris tolkning av Pontius Pilatus som viser fram en pisket Jesus fra Nasaret til beboerne av Jerusalem. Maleri 1871.

I henhold til kanoniske kristne evangeliene var det Pilatus som hadde forsete i rettssaken mot Jesus, og til tross for at han personlig ikke fant ham skyldig, var han den som dømt ham til å bli henrettet ved korsfestelse. Pilatus er således en sentral figur i Nytestamentets fortelling om Jesus.

I henhold til Det nye testamente ble Jesus brakt til Pilatus av Sanhedrin som hadde arrestert Jesus og forhørt ham. Sanhedrin hadde kun fått svar fra Jesus som de betraktet som blasfemiske i henhold til Moseloven, noe som var usannsynlig at det ble betraktet som en forbryltese i henhold til romersk lov. Evangeliet etter Lukas[28] har fortalt at medlemmene av Sanhedrin fraktet Jesus til Pilatus hvor de anklaget ham for oppvigleri mot Roma ved å motsette seg å betale skatt til keiseren og for å kalle seg selv en konge. Å oppfordre til å ikke betale skatt var en forbrytelse.[29] Pilatus var ansvarlig for innsamling av keiserlig av skatt i Judea. Jesus hadde bedt skatteinnkreveren Levi i arbeid i en hans skattebod i Kapernaum. Jesus synes også å ha påvirket overtolleren Sakkeus i Jeriko, også med ansvar for skatteinnkreving, til å oppgi sitt arbeid.[30]

Pilatus’ fremste spørsmål til Jesus var om han betraktet seg selv som jødenes konge og således være en politisk trussel. I henhold til Evangeliet etter Markus: «Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det.» Overprestene kom nå med mange anklager mot ham. Og Pilatus spurte ham igjen: «Svarer du ingenting? Du hører alt det de anklager deg for.» Men Jesus svarte ikke et ord, og Pilatus undret seg.»[31] Uansett hva moderne tolkning Jesus’ svar kan gi var det ikke nok for Pilatus for å bedømme Jesus som en virkelig politisk trussel. Prestene fortsatte anklagene, men Jesus forble taus. Pilatus spirte hvorfor han ikke forsvarte seg, men Jesus forble taus.

Pilatus synes å ha vært motstrebende til å korsfeste Jesus da han ikke fant grunn for det. I henhold til Evangeliet etter Matteus 27[32] skal selv Pilatus’ hustru ha snakket til ham på vegne av Jesus. I henhold evangeliene var det en skikk at den romerske guvernøren slapp fri en fange ved påskefesten, og Pilatus brakte fram Barabbas, identifisert av Matteus som «en beryktet fange»[33] og av Matteus som en drapsmann, og ba mengden å velge mellom hvem skulle settes fri, Jesus eller Barabbas, underforstått at Jesus ville bli valgt som det minste onder. Imidlertid skal menneskemengden å krevd Barabbas satt fri og ropte «Korsfest!» til Jesus. I henhold til Matteus skal Pilatus spurt: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!»[34]

Pilatus beordret at en plakat skulle festes over Jesus på korset hvor det sto på latin: IESVS NAZARENVS REX IVDÆORVM, «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».[35] Det var for å offentliggjøre anklagene mot ham. Yppersteprestene protesterte og mente at plakaten burde hevde at Jesus hevdet å være jødenes konge. Pilatus nektet å endre teksten, «Det jeg skrev, det skrev jeg.»[36] («Quod scripsi, scripsi»)[37] Dette kan ha vært for å framheve Romas overhøyhet i å korsfeste en jødisk konge: det er likevel sannsynlig at Pilatus ble fornærmet over at jødiske ledere benyttet seg av ham for å rydde av veien en religiøs avviker.

Evangeliet etter Lukas rapporterer at slik spørsmål ble stilt til Jesus; i Lukas’ tilfelle var det prestene som gjentatt ganger anklaget ham, skjønt Lukas hevdet at Jesus forble taus, noe fikk Pilatus til overlate Jesus over til Herodes Agrippa I som hadde autoritet over Galilea og ikke en del av romersk Judea. Selv om Agrippa i begynnelsen var nysgjerrig på Jesus, i henhold til Lukas, endte han opp med å håne ham og sende ham tilbake til Pilatus. Dette mellomspillet med Agrippa er ikke omtalt av de andre tre evangeliene som presenterer en sammenhengende og enkeltstående rettssak for Pilatus. Imidlertid har Lukas ytterligere referanser til Agrippa sammen med Pilatus i henrettelsen av Jesus og knyttet det til en profeti om messiansk konge funnet i Salmenes bok 2,[38] som også kan leses i annen bok av Lukas, Apostlenes gjerninger 4,[39] som antagelig forklarer hvor han mente at denne episoden var viktig.

Sammenlignet med de synoptiske evangelier gir Evangeliet etter Johannes flere detaljer om dialogen mellom Jesus og Pilatus. Hos Johannes synes Jesus å bekrefte det faktum at han er jødenes konge, skjønt umiddelbart forklarte han at hans kongerike er ikke av denne verden.[40] I henhold til Jesus, som skrevet i Johannes 18:37, beskrev Jesus sin misjon som «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»[41] Til dette svarte Pilatus: «Hva er sannhet?» (»Quid est veritas?»).[42]

Uansett hva dagens kommentatorer kna dedusere fra disse forskjellene var sluttresultatet det samme for Jesus og Pilatus som det var i de tre andre evangeliene. I samme kapittel hos Johannes (18:38)[42] var Pilatus konklusjon: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Pilatus går med på å dømme ham til korsfestelse, men i henhold til Matteus legger han til før den endelig dommen er sagt ved å vaske sine hender i vann og si: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod.»[43]

Ansvaret for Jesus’ dødRediger

 
Mihály Munkácsy – Jesus Kristus føres fram for Pilatus, 1881

I alle opptegnelser i Det nye testamentet nølte Pilatus med å dømme Jesus inntil menneskemengden insisterte. Noen har foreslått at dette kan ha vært et forsøk fra tidlige kristne polemikere på å stille romere i et heldig lys, ved å legge ansvaret for Jesu død på jødene, og at det var en del av en plan hos de Paulus-tro kristne, i den hensikt å marginalisere den tilstedeværende jødisk-kristne sekten som ble kalt for ebionittene.

Senere, etter at den romerske stat avsluttet sin forfølgelse av kristne, tok kirken i bruk Den nikenske trosbekjennelse (fra år 325 og Det første kirkemøte i Nikea, sammenkalt av keiseren selv). Der ble det slått utvetydig fast at Jesus «var korsfestet under Pontius Pilatus». Det kristne Roma var dermed forberedt på å kritisere selv relativt nylige handlinger av en hedensk romer. Andre har foreslått at hovedårsaken for inkluderingen var å slå fast overbevisningen om at Jesus var et ekte menneske som levde på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted.

Jødisk litteratur: Filon og JosefusRediger

I framstillingen av historien til de romerske administratorene i Jødea har de nær samtidige jødiske skribentene Filon av Alexandria og Josefus beskriver de i en del andre hendelser som skjedde under Pilatus tid. Begge forteller at Pilatus gjentatte ganger var årsak til at nesten brøt ut opprør blant jødene grunnet at han brydde seg lite om jødiske skikker.

Josefus skrev mens Pilatus’ forgjengere hadde respekt for jødiske skikker ved å fjerne alle symboler og gudebilder fra deres faner da de inntok Jerusalem, lot Pilatus sin soldater bringe dem inn i byen om natten. Da innbyggerne i Jerusalem disse den påfølgende dagen, krevde at Pilatus fikk keisersymbolene fjernet fra byen. Etter fem dager med rådslagning fikk Pilatus soldatene til å omringe demonstrantene, truet dem med død, noe de var villige til å akseptere framfor å godta skjendig av moseloven. Til sist fjernet Pilatus bildene.[44][45]

Filon beskrev en senere og lignende hendelse hvor Pilatus ble straffet av keiser Tiberius etter å ha gjort jødene sinte ved å sette opp gullkledte skjold i Herodes’ palass i Jerusalem. Skjoldene var tilsynelatende satt opp, «ikke så mye for å ære Tiberius som for å besvære folkemengden». Jødene protesterte for at skjoldene ble satt opp til Pilatus, og da han nektet å fjerne dem, sendte brev til Tiberius. Filon rapporterer at da Tiberius fikk brevet skrev han til «Pilatus med en mengde bebreidelser og med streng irettesettelse for hans frekke brudd på tidligere praksis og ba ham om straks å ta ned skjoldene og overføre dem til hovedstaden Caesarea.»[46] I henhold til Josefus var Caesarea scene for et betydelig hendelse av sivil ulydighet i å protestere mot Pilatus ordre om sette aquila, ørnefanen, opp på Tempelhøyden i Jerusalem.[47]

Josefus fortalte om en annen hendelse hvor Pilatus ha lagt beslag på økonomiske midler som tilfalt tempelet for å bygge en akvedukt. Pilatus hadde latt soldater i sivile klær skjule seg blant mengden mens han talte til jødene, og da de igjen protesterte ga han signal til soldatene om å gå løs på mengden, banke de opp og drepe folk for å få slutt på protestene.[48]

I beskrivelsen av Pilatus’ personlighet skrev Filon at han hadde «hevngjerrighet og et voldsomt temperament», og var «i sitt vesen ubøyelig, en blanding av egenrådighet og ubarmhjertig.» I referanse til Pilatus’ styre beskrev Filon «hans korrupsjon og hans uforskamne handlinger, og hans plyndringer og hans vane i å fornærme folk, og hans grusomhet, og hans stadige mord på folk som ble uprøvd og ikke fordømt, og hans uendelige og mest fryktelige umenneskelighet.»[49]

Pilatus’ tid som prefekt av Judea ble avsluttet etter en hendelse, i henhold til Josefus. En stor gruppe samaritanere hadde blitt overtalt av en ikke navngitt mann om å gå til fjellet Gerisim for å beskue hellige gjenstander som det ble sagt var gravd ned der av Moses. Men ved en landsby kalt Tirathana, før samaritanerne kunne komme seg opp sitt hellige fjell, sendte Pilatus kavaleri og tungt infanteri, havnet i kamp «med de første ankomne i landsbyen, drepte en del i regulært slag og jagde andre på flukt. Mange fanger ble tatt, av dem henrettet Pilatus lederne og de som hadde mest innflytelse.»[50] Samaritanerne klagde til Vitellius, den romerske guvernør i Syria, som sendte Pilatus til Roma for å forklare sine handlinger ved denne hendelsen til Tiberius. Imidlertid før han ankom Roma var Tiberius allerede død.[51]

Annen litteratur og legenderRediger

 
Pilatus og Jesus, «Hva er sannhet?», maleri av Nikolai Ge, 1890

Lite faktisk er kjent om Pilatus, men tradisjonen har fylt hva som manglet. En mengde legender vokste opp rundt den dramatiske figuren Pontius Pilatus blant kristne som hungret å vite mer enn hva Bibelens evangelier kunne fortelle.

Det er en antikk tradisjon som knytter hans fødested til den lille landsbyen Bisenti i den italienske regionen Abruzzo.[52] Det er ruiner av et romersk hus i Bisenti som det hevdes å ha tilhørt Pilatus.[53] Andre steder som er foreslått som hans fødested er Tarragona i Spania og Forchheim i Tyskland, men det er mest sannsynlig at han var en romersk borger, født i sentrale Italia.[54]

Eusebius, som han siterte tidlige apokryfiske redegjørelser, hevdet at Pilatus fikk skjebnen forseglet under Caligula (37–41 e.Kr.), ble forvist til Gallia og begikk til sist selvmord der i byen Vienne.[52] Agapios fra Hierapolis, historiker fra 900-tallet, fortalte i hans Universale historie at Pilatus drepte seg selv i løpet av det første året av Caligulas styre, år 37/38 e.Kr.[55]

En muntlig fortelling i Skottland fastholder at Pontius Pilatus ble født i Fortingall, en liten landsby ikke langt fra Kenmore i Perthshiredet skotske høylandet., som ligger i den østlige enden av dalen Glen Lyon og 13 km vest for Aberfeldy.[56] I Fortingall vokser hva som muligens er Europas eldste tre, et barlindtre, antatt å være mellom 2 000 og 5 000 år gammelt.[57]

Etter sigende var faren en romersk offiser som var sendt som ambassadør på et fredsoppdrag til den piktiske konge Metellanus som styrte fra år 10 f.Kr. og til 29 e.Kr., og oppholdt seg i festningen Dun Geal overfor dagens Fortingall. Arkeologene har funnet restene av en romersk festning i utkanten av landsbyen. Her skal romeren ha involvert seg med en lokal kvinne, kanskje fra Metellanus’ eget hus, og resultatet ble en sønn som ble født på stedet. Ambassadøren tok senere familien med seg tilbake til Roma.[58] Den skotske mytens problem er at selv om Julius Cæsar invaderte sørlige England i år 55 f.Kr., rykket ikke romerne inn i Skottland før i år 43 e.Kr.[59] Den skotske legenden kan også være av sen dato, noe som gjør den mindre historisk troverdig.[60]

En skotsk infanteribrigade, Royal Scots (The Royal Regiment), opprettet i 1633 og eksterte uten avbrudd fram til 2006. Regimentet var kjent under tilnavnet «Pontius Pilatus’ livvakter» grunnet en skrytende tevling med et fransk regiment i Picardie. Franskmennene skrøt av de hadde voktet Kristus’ grav før gjenoppstandelsen. Skottene svarte med at de hadde vært livvaktene til Pilatus, som i henhold til legenden var født i Skottland, men ingen av partene la fram bevis for sine påstander.[61][62]

Andre detaljer kommer fra mindre pålitelige og mer tvilsomme kilder. Hans lik, forteller Mors Pilati («Pilatus’ død»), ble kastet i elven Tiber, men vannet var så «forstyrret av onde ånder» at liket ble tatt med til Vienne og senket ned i Rhône: et monument i Vienne, kalt for «Pilatus’ grav», kan fortsatt bli sett.[63]

Likets endelige beliggenhet var i en dyp og avsidesliggende fjellvann, som i henhold til en senere tradisjon var oppe i et fjell som fortsatt er kalt Pilatus (egentlig Pileatus, «filtlue»)[64] med utsikt over Luzern i Sveits. Hver langfredag, hevdes det, skal liket dukke opp i vannet og vaske sine hender.[65]

Mindre teksterRediger

 
Jesus foran Pilatus, hvor Pilatus vasker sine hender, illuminert manuskript fra 1500-tallet.

Petersevangeliet er et apokryft evangelie-fragment som forteller om Jesu død og oppstandelse. Det er utgitt på norsk 2001 i samlingen Apokryfe evangelier. Denne teksten frikjenner Pilatus for ansvar i korsfestelsen av Jesus og skylder isteden på Herodes Agrippa og jødene, som i motsetningen til Pilatus nektet å «vaske sine hender». Etter at soldatene ser tre menn og et kors som mirakuløst går ut av graven rapporterer de til Pilatus som gjentar sin uskyld: «Jeg er ren fra blodet til Guds sønn».[66] Han beordrer deretter soldatene om ikke si hva de har sett til noen slik at de ikke ville «falle i hendene på det jødiske folk og bli steinet.»[67]

Nikodemusevangeliet, som også kalles Pilatus' gjerninger, er et apokryft middelalderskrift som gir seg ut for i første del å være fariseeren og rådsherren Nikodemus' referat etter Pilatus’ samtale med den arresterte Jesus. Til tross for at teksten hevder å være skrevet av Nikodemus, en figur om blir nevnt i Johannesevangeliet som et medlem av jødenes høye råd og fariseernes religiøse og politiske parti, er det minst tre ulike forfattere som står bak det. Selv om teksten er en fiksjon, fikk den stor utbredelse og innflytelse i middelalderen. Det er et pseudepigrafisk brev om korsfestelsen som det hevdes å være sendt av Pilatus til keiser Claudius lagt inn i en annen pseudepigrafi kjent som Peter og Paulus’ gjerninger.

Teksten Mors Pilati («Pilatus’ død») er en fantasifull legende innenfor en latinsk tradisjon som behandler Pilatus som et uhyre, og ikke som en helgen. Fortellingen settes i bevegelse av Tiberius’ sykdom som sender Volusanius til Judea for hendte Jesus for å bli leget. I Judea må Pilatus skjule at Jesus faktisk har blitt korsfestet og ber om en utsettelse, men Volusanius møter Veronika som forteller ham sannheten, og sender ham tilbake til Roma med Jesus’ ansikt på hennes tørkle, som gjør Tiberius frisk. Keiseren tilkaller Pilatus som bærer den sømløse kappen til Jesus og Tiberius’ hjerte smelter, men kun til Pilatus er forledet til å ta av seg kappen, hvor på han ble henrettet på fryktelig vis. Hans lik blir kastet i Tiber, men elvens demoner avviser det og det blir fraktet til Vienne og der kastet i Rhône. Også her avviser elvens demoner det og liket ble fordrevet øst til et vann i nærheten av Luzern ved fjellet Pilatus.

Denne versjonen, kombinert med anekdoter om Pilatus’ onde tidlige år, ble satt sammen i Jacobus de Voragines Legenda Aurea (Den gylne legende), som fikk omfattende spredning i senmiddelalderen. Andre legendariske versjoner av Pilatus’ død ble også framstilt: Antoine de la Sale rapporterte fra en reise i sentrale Italia om en del lokale tradisjoner som hevdet at Pilatus var død ble hans lik fraktet til en liten innsjø i nærheten av fjellet Monte Vettore og kastet ned i det. Innsjøen har fortsatt navnet Lago di Pilato.[68][69]

Pilatus’ død ble dramatisert i middelalderens mysteriespill, som i syklusen Ordinalia, bestående av tre mysteriespill på lokalt språk og latin i Cornwall; Origo Mundi, Passio Christi og Resurrexio Domini.[70][71]

HelgenRediger

I Den koptisk-ortodokse kirke i Egypt ble Pontius Pilatus opphøyd til helgen. I henhold til den koptiske tradisjon omvendte han seg i all hemmelighet til kristendommen noe etter at Jesus ble korsfestet. Den viktigste påvirkningen skal ha vært hans kone kalt Procula. Den etiopisk-ortodokse kirke opphøyde Pilatus som helgen på 500-tallet basert på teksten Pilatus’ gjerninger,[72] det samme ble gjort med hans hustru grunnet hennes merkelige drøm hvor hun forsøkte å stanse korsfestelsen.[9]

Både Pilatus og Procula blir feiret som helgener den 25. juni. I den østlige ortodokse kirke blir hun feiret som helgen, men ikke Pilatus selv, ettersom evangeliene forteller at hun bønnfalt Pilatus om å redde Jesus. I noen østlige, ortodokse tradisjoner begår Pilatus selvmord på grunn av anger over å ha dømt Jesus til døden.

ReferanserRediger

  1. ^ ingen verdi, https://gw.geneanet.org/genitree_w?n=pilato&oc=0&p=poncio+pilato&type=fiche&i=274
  2. ^ Lendering, Jona: «Judaea», Livius.org.
  3. ^ Flavius Josefus: Ioudaike archaiologia (Jewish Antiquities, Jødisk oldtid), 18.89.
  4. ^ a b c Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield.
  5. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:38
  6. ^ «John 18:38–39 ESV – My Kingdom is Not of This World», Bible Gateway.
  7. ^ «Pilate», Wiktionary
  8. ^ Wroe, Ann (2001): Pilate, New York: Modern Library, ISBN 0-375-75397-4
  9. ^ a b Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 27:19
  10. ^ Preuschen, Erwin (1995): Zeitschrift für die Neutestamentliche Wissenschaft und die Kunde der älteren Kirche, bind 86-87, Berlin: W. de Gruyter
  11. ^ Olds, Katrina B. (2015): Forging The Past: Invented Histories in Counter-Reformation Spain, Yale University Press, ISBN 978-0-300-18522-5, s. 119. Sitat: «When Higuera recorded the apocryphal tale of the conversion and miraculous healing of Pilate's wife, he refused to choose between the two separate traditions that identified her alternately as Claudia or Procula, and instead kept them both, making her ’Claudia Procula’.»
  12. ^ a b c «Pontius Pilate, Prefect of Judah – Latin dedicatory inscription» Arkivert 7. november 2018 hos Wayback Machine., The Israel Museum, Jerusalem 1995-2015.
  13. ^ Sherwin-White, A.N. (1964): «A. Frova, L'iscrizione di Ponzio Pilato a Cesarea», The Journal of Roman Studies. 54, s. 258.
  14. ^ a b Tacitus: Annaler, 15.44
  15. ^ Josefus: 18.89. Antiquities of the Jews, 18.3.3 §63
  16. ^ a b Vardaman, Jerry (1962): «A New Inscription Which Mentions Pilate as 'Prefect'», Journal of Biblical Literature. 81, s. 70–71.
  17. ^ Evans, Craig A. (2003): Jesus and the Ossuaries, 44. Baylor University Press. s. 45–47.
  18. ^ Inventory number: AE 1963 no. 104
  19. ^ a b c Cargill, Robert (4. desember 2018): «Was Pontius Pilate's Ring Discovered at Herodium?», BAR
  20. ^ Hasson, Nir (2. desember 2018): «Ring of Roman Governor Pontius Pilate Who Crucified Jesus Found in Herodion Site in West Bank», Haaretz
  21. ^ Jarus, Owen (3. desember 2018): «This Ring Bears the Name of the Man Who Condemned Jesus to Death. Who Really Wore It?», Live Science
  22. ^ Amorai-Stark, Shua; Hershkovitz, Malka; Foerster, Gideon; Kalman, Yakov; Chachy, Rachel og Porat, Roi (2018): «An Inscribed Copper-Alloy Finger Ring from Herodium Depicting a Krater», Israel Exploration Journal (IEJ), 68 (2)
  23. ^ a b Borschel-Dan, Amanda (29. november 2018): «2,000-year-old 'Pilate' ring just might have belonged to notorious Jesus judge», Times of Israel
  24. ^ Ben-Sasson, H.H. (1976): A History of the Jewish People, Harvard University Press, ISBN 0-674-39731-2, s. 246. Sitat: «When Archelaus was deposed from the ethnarchy in 6 AD, Judea proper, Samaria and Idumea were converted into a Roman province under the name Iudaea.»
  25. ^ «Procurator», Jewish Virtual Library. Sitat: «From a recently discovered inscription in which Pontius Pilate is mentioned, it appears that the title of the governors of Judea was also ’praefectus’.»
  26. ^ Linder, Douglas: "The Trial of Jesus: Key Figures", Law.umkc.edu. Arkivert fra originalen den 23. november 2010.
  27. ^ Lehmann, Clayton Miles (11. august 1999): «Administrative and military organization of Roman Palestine», Online Encyclopedia of the Roman Provinces. University of South Dakota. Arkivert fra originalen Arkivert 19. desember 2010 hos Wayback Machine. den 19. desember 2010.
  28. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 23:1–2
  29. ^ «LacusCurtius • Roman Law – Majestas and Perduellio», Smith's Dictionary, 1875, Penelope.uchicago.edu.
  30. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 19:1–9
  31. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Markus 15:2-5
  32. ^ Nettbibelen Evangeliet etter Matteus 27:19
  33. ^ Nettbibelen Evangeliet etter Matteus 27:16
  34. ^ Nettbibelen Evangeliet etter Matteus 27:23
  35. ^ Johannes 19:20 hevdet at det ble skrevet på tre språk, hebraisk, latin og gresk.
  36. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 19:22
  37. ^ Fogle, Harry: «The Trial of Jesus», Jurisdictionary Foundation.
  38. ^ Nettbibelen: Salmenes bok 2
  39. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 4:24–28
  40. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:36 Sitat: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.»
  41. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:37
  42. ^ a b Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:38
  43. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 27:24
  44. ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) 2.9.2–4
  45. ^ Singer, Isidore; Broydé, Isaac (1906): «Pilate, Pontius», Jewish Encyclopedia
  46. ^ Filon: On The Embassy of Gauis, book XXXVIII 299–305
  47. ^ Josefus: Den jødiske oldtid XVII:III:1,2,3. Den jødiske krig II:IX:3.
  48. ^ Josefus: Den jødiske oldtid 18.3.2
  49. ^ Filon: On the Embassy to Gaius, Cornerstone Publications. Arkivert fra originalen den 4. oktober 2008.
  50. ^ Josefus: Den jødiske krig 18.4.1
  51. ^ Josefus: Den jødiske krig 18.85–88
  52. ^ a b Eusebius: Historia Ecclesiae, ii: 7
  53. ^ Antoniis, Marcello De: «Cenni Storici» Arkivert 28. september 2014 hos Wayback Machine., Bisenti.eu.
  54. ^ «Pontius Pilate: Man behind the myth», BBC News 13. april 2001
  55. ^ Agapios: Universal History, overs. A. Vasiliev, 1909.
  56. ^ «Pontius Pilate», Undiscovered Scotland
  57. ^ Campsie, Alison (17. november 2016): Mystery of the ‘5,000-year-old’ yew of Fortingall, The Scotsman
  58. ^ Dunford, Barry: «Was Pontius Pilate a Scot?», Sacred Connections Scotland
  59. ^ «Pontius Pilate ~ Roman Procurator of Judaea», Made in Perth
  60. ^ Macaskill, Mark (3. januar 2010): «Pontius Pilate’s Scottish roots ‘a joke’», The Times
  61. ^ Crofton, Ian (2012): A dictionary of Scottish phrase and fable, Edinburgh: Birlinn, ISBN 9781841589770, s. 374.
  62. ^ «An' wha' daurs meddle wi' this?», The Scotsman 6. juli 2004
  63. ^ Eusebius Pamphilius: Church History, kapittel VII: Pilate’s Suicide, hos Christian Classics Ethereal Library. (Klikk på notene 323 og 324 for å vise begge.)
  64. ^ «pileatus», Wiktionary
  65. ^ «Pilatussage - Pilatus Bahnen». www.pilatus.ch. Arkivert fra originalen 25. juli 2016. 
  66. ^ Petersevangeliet, 46
  67. ^ Petersevangeliet, 48-49
  68. ^ «Ascoli Piceno», La Toile, Cooperation Network for European Culture
  69. ^ «Natura, storia e leggenda Lo spettacolo del Lago di Pilato», Cronache Fermane 10. august 2018
  70. ^ Scherb, Victor I. (2006): "Cornish Ordinalia", Kastan, David Scott, red.: The Oxford Encyclopedia of British Literature. Oxford University Press, ISBN 0195169212, s. 74–76.
  71. ^ The Mors Pilati in The Cornish Resurrexio Domini (PDF), The Dublin Institute for Advanced Studies
  72. ^ Herbermann, Charles, red. (1913): «Pontius Pilate», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.

Eksterne lenkerRediger