Åpne hovedmenyen
Provinsen Judea.
Romerne frakter vekk krigsbytte fra plyndringen av Jerusalem. Detalj fra Titusbuen i Roma.

Den første jødisk-romerske krig (6673 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret (hebraisk: המרד הגדול, ha-Mered Ha-Gadol), var den første av tre store, jødiske opprør mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet i den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea; den andre krigen var Kitoskrigen (eller Diasporaopprøret) i 115–117, som skjedde hovedsakelig i diaspora (på Kypros, i Egypt, Mesopotamia, og kun marginalt i Judea), og den tredje var Bar Kokhba-opprøret i 132–136, konsentrert i provinsen Judea.[1]

OpprøretRediger

Det store opprøret begynte i 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder.[2] Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere.[3] Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskudd av at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnisonen i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt. I løpet av 66 ble den judeiske frie regjeringen opprettet i Jerusalem og de tidligere yppersteprestene Ananus ben Ananus, Joseph ben Gurion og Joshua ben Gamla ble valgt som ledere. Yosef ben Matityahu ble valgt til opprørernes kommandant i Galilea og Eleazar ben Hanania som kommandant i Edom. Senere feilet et forsøkt i Jerusalem av Menahem ben Yehuda, lederen av en radikale gruppe kalt sikariere, i å ta kontrollen over byen. Han ble henrettet og de gjenværende sikarierne ble forvist fra byen. Simon bar Giora, en bondeleder, ble også forvist.

Romernes angrepRediger

Keiser Nero ga oppgaven med å knuse opprøret i Judea til den erfarne generalen Vespasianus. Hans sønn, Titus, ble samtidig utnevnt til nestkommanderende. Med fire romerske legioner og med støtte fra styrkene til konge Agrippa II invaderte Vespasianus Galilea i 67. Han unngikk direkte angrep på den forsterkede byen Jerusalem, som var forsvart av den største opprørsstyrken, og drev isteden en utholdende kampanje for å utrydde opprørenes mindre befestede steder og straffe lokalbefolkningen. I løpet av noen måneder hadde romerne tatt de fleste jødiske festningene i Galilea og til sist overkjørt Jotapata (Yodfat), som var under kommandoen til Yosef ben Matitiyahu, og dessuten underkastet Tarichaea ved Genesaretsjøen, noe som avsluttet krigen i Galilea.[4] Fordrevet fra Galilea søkte opprørere, selotere og andre i tusentall til Jerusalem, skapte politisk uro og opptøyer. Konfrontasjon mellom hovedsakelig sadukiske innbyggere i Jerusalem og de selotiske fraksjonen fra opprøret i nord under ledelse av Johannes av Giscala (Gush Halav) og Eleazar ben Simon brøt ut i blodig vold. Da opprørere fra Edom kom til byen tok de selotenes side, og den tidligere ypperstepresten Ananus ben Ananus ble drept, og hans fraksjon fikk alvorlige skader. Simon bar Giora, som kommanderte kanskje opp til 15 000 militsmenn, ble deretter anmodet om å komme til byen av sadukeeres ledere for å kunne stå opp mot seloterne. De tok raskt kontroll over det meste av Jerusalem. Bitter innbyrdeskamp mellom de ulike fraksjonene fulgte resten av året 69.

Etter et opphold i militære operasjoner, grunnet borgerkrig og politisk uro i Roma, ble Vespasianus tilkalt til Roma og utnevnt til keiser i 69. I hans fravær ble sønnen Titus den som dro mot Jerusalem og la byen under beleiring tidlig i 70. De første to murene til Jerusalem ble brutt igjennom innen tre uker, men sta motstand forhindret romerne i å bryte gjennom den tredje og tykkeste muren. Som følge av en brutal beleiring i hele sju måneder hvor selotene fortsatte innbyrdes krangling og strid, og brente ned hele byens lager av mat og forsyninger, greide romerne til sist å bryte gjennom forsvaret til de svekkede jødiske styrkene sommeren 70. Som følge av Jerusalems fall forlot Titus landet i 70 og seilte til Roma. Det ble oppgaven til Legion X Fretensis å beseire de gjenværende jødiske festningverkene, inkludert Herodium og Machaerus, og til sist beleiringen av fjellfestningen Masada 73–74, hvor forsvarerne i henhold Josefus valgte å begå masseselvmord framfor å overgi seg.[5]

Resultatet av nederlagetRediger

Resultatet av erobringen av Jerusalem var at byen ble brent, og det andre tempelet ble ødelagt. Med dets viktigste symbol og helligdom borte sto selve den jødiske religion overfor trusselen om utryddelse. Imidlertid ble rabbineren Yohanan ben Zakkai smuglet ut av Jerusalem i en kiste under beleiringen. Han etablerte en jødiske skole i Yavne (eller Jamnia) ved kysten av Middelhavet som ble avgjørende for utviklingen av rabbanittisk jødedom ved at jødene kunne fortsette sin kultur og religion uten tempelet, selv i diaspora. Nederlaget til det jødiske opprøret ble at demografien ble endre da mange av de jødiske opprørene ble drept, spredt eller solgt som slaver. De menneskelige kostnadene var store. I henhold til Josefus ble 1,1 millioner drept i Jerusalem,[6] og 100 000 i Galilea. Han fortalte også at 97 000 ble solgt i slaveri.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ «First Jewish-Roman War», History.net 31. juli 2006
  2. ^ Grant, R.G. (2017): 1001 Battles That Changed the Course of History, Book Sales, ISBN 978-0-7858-3553-0, s. 85–.
  3. ^ Josephus: BJ, 2.8.11; Josephus: BJ, 2.13.7; Josephus: BJ, 2.14.4; Josephus: BJ, 2.14.5.
  4. ^ Josefus: De Bello Judaico (Den jødiske krig), bok iv, kapittel i, § 1
  5. ^ «Archaeology in Israel: Masada Desert Fortress», Jewish Virtual Library
  6. ^ a b Josefus: BJ, 6.9.3., Perseus Project BJ6.9.3

LitteraturRediger

  • Josefus: Den jødiske krig
  • Ben-Sasson, H.H. (1976): A History of the Jewish People, Harvard University Press, ISBN 0-674-39731-2
  • Horsley, Richard A.; Hanson, John S. (1985): Bandits, Prophets, and Messiahs: Popular Movements in the Time of Jesus. Minneapolis: Winston. Opptrykk 1999, Harrisburg, PA: Trinity
  • Berlin, Andrea; Overman, J. Andrew, red. (2002): The First Jewish Revolt: Archaeology, History, and Ideology. New York: Routledge.
  • Goodman, Martin (1987): The Ruling Class of Judaea: The Origins of the Jewish Revolt against Rome A.D. 66–70. New York: Cambridge University Press.
  • Popović, Mladen (2011): The Jewish Revolt Against Rome: Interdisciplinary Perspectives. Leiden: Brill.
  • Price, Jonathan J. (1992): Jerusalem under Siege: The Collapse of the Jewish State, 66–70 CE. Brill’s Series in Jewish Studies 3. Leiden, The Netherlands: Brill.
  • Tuval, Michael (2013): From Jerusalem Priest to Roman Jew: On Josephus and the Paradigms of Ancient Judaism. Tübingen: Mohr Siebeck.