Josef Kaifas
Mattias Stom, Christ before Caiaphas.jpg
Jesus foran Kaifas, maleri av Matthias Stom, 1630-tallet
Født1. århundre
Død1. århundre
Beskjeftigelse Prest, politiker

Josef Kaifas (hebraisk: יוֹסֵף בַּר קַיָּפָא‬; gresk: Καϊάφας) var en jødisk yppersteprest i tempelet i Jerusalem, og leder av Sanhedrin («Rådet»), det jødiske folkets høyeste politiske og religiøse organ. I henhold til den kristne Det nye testamente er han framstilt som den som organiserte sammensvergelsen for å drepe Jesus. Han ledet også den rettslige prosessen mot Jesus.[1] Den fremste kilden for livet til Kaifas er Det nye testamente og skriftene til den jødiske historikeren Josefus. Utover hans interaksjon med Jesus er det svært lite som er kjent om ham.

Historiske kilderRediger

JosefusRediger

Den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. er betraktet som mest pålitelig litterære kilden utenfor Bibelen for kunnskap om Kaifas.[2] Hans tekster inneholder informasjon om datoer for Kaifas’ som yppersteprest, sammen med rapporter om andre yppersteprester, og bidrar også til å etablere en sammenhengende beskrivelse av ansvarsområdet til yppersteprestens autoritet. Josefus i Ioudaike archaiologia (Jødisk oldtid)[3] forteller at Kaifas ble yppersteprest i en urolig tid. Han forteller også at den romerske prokonsul Lucius Vitellius hadde avsatt hans svigerfar Annas[4] i samme posisjon.[5][6] Josefus’ redegjørelse er basert på en eldre kilde hvor yppersteprestene er listet kronologisk.[7]

I henhold til Josefus ble Kaifas utnevnt i 18 e.Kr. av den romerske prefekt som hadde posisjonen før Pontius Pilatus, Valerius Gratus.[1] Kaifas var svigersønn av Annas (også omtalt som Ananus),[8] sønn av Set. Annas ble avsatt, men hadde fem sønner som tjenestegjorde som yppersteprester etter ham. Tjenestetidene til Annas, Kaifas og de fem brødrene er som følgende:

  • Annas, sønn av Set (6–15)
  • Eleazar, sønn av Annas (16–17)
  • Josef, korrekt kalt for Josef, sønn av Kaifas (18–36)
  • Jonatan, sønn av Annas (36–37 and 44)
  • Theophilus, sønn av Annas (37–41)
  • Matthias, sønn av Annas (43)
  • Annas, sønn av Annas (63)

Kaifas’ og Miriams ossuariumRediger

Kaifas’ ossuariumRediger

 
Kaifas’ ossuarium

I november 1990 fant arbeidere en utsmykket ossuarium (beinhus) av kalkstein mens de la brostein på en vei i Fredsskogen sør for nabolaget Abu Tor i Jerusalem.[1][9] Den synes å være autentisk og inneholdt menneskelige levninger. En inskripsjon på arameisk på den ene siden fortalt «Josef, sønn av Kaifas», og på grunnlag av beinrestene av en eldre mann, ble det de betraktet som tilhørende yppersteprest Kaifas.[1][10] Siden den ble funnet har denne identifikasjonen blitt utfordret av en del forskere på ulikt grunnlag, inkludert stavingen i inskripsjonen, mangelen på omtale av Kaifas’ status som yppersteprest, gravkistens enkelhet (skjønt den var utsmykket som man kunne forvente av en med hans rang og familie), og av andre årsaker.[10][11]

Miriams ossuariumRediger

I juni 2011 annonserte arkeologer fra Universitetet Bar-Ilan og Universitetet i Tel Aviv gjenvinnigen av en stjålet ossuarium, plyndret fra en grav i Elahdalen. De israelske oldtidsmyndigheter erklærte den som autentisk, og uttrykte beklagelse at det ikke hadde vært mulig å undersøke den in situ.[12] Den hadde en inskripsjon: «Miriam, datter av Yeshua, sønn av Kaifas, prest av Ma’aziah fra Beth ‘Imri». Basert på denne kan Kaifas bli utpekt til rituelle prestelig arbeidsgruppe av Ma’aziah, instituert av kong David.[13]

Det nye testamenteRediger

 
Jesus foran Kaifas. Ypperstepresten er framstilt mens han river i filler sine klær i raseri ved Jesus' blasfemi. Maleri av Giotto, Capella dei Scrovegni, Padua)

Evangeliet etter Johannes: forholdet til romerneRediger

Annas, svigerfar av Kaifas (Evangeliet etter Johannes 18:13),[14] hadde vært yppersteprest fra 6 til 15 e.Kr., og fortsatte å utøve betydelig innflytelse over jødiske affærer.[15] Annas og Kaifas kan ha sympatisert med saddukeere, en religiøs bevegelse i Judea som hadde de fleste av sine medlemmer blant den rike jødiske eliten. Kaifas’ forholdsvis lange tjenestetiden på atten år kan antyde at han klarte å holde på et relativt godt arbeidsforhold med de romerske myndighetene, som hadde makt til å avsette ham.[16]

I Evangeliet etter Johannes 11[17] innkalte yppersteprestene til et møte i Sanhedrin («Rådet») som reaksjon på Lasarus ble vekket til live fire dager etter at han var blitt gravlagt.[18] I en lignelse i Evangeliet etter Lukas 16[19] omtales «fem brødre» og sammen med tiggeren Lasarus ble vekket til live, har det blitt foreslått fra Claude-Joseph Drioux og andre at «den rike mann» er i seg selv et angrep på Kaifas, hans svigerfar og hans fem svogere.[20]

Kaifas vurderte, sammen med «de skriftlærde og fariseerne», hva som måtte gjøres med Jesus, da hans innflytelse spredte seg. De var bekymret for at om «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.»[21]

Evangeliet etter Johannes 18[22] er Jesus brakt fram for Annas da hans hus var nærmere.[23] Annas forhørte seg om hans disipler og lære, og sendte ham til Kaifas som på sin side gjorde en politisk beregning der han foreslo at det ville være bedre «at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»[24] I dette gjorde Kaifas en parafrase over et rabbinsk sitat.[25]

Etterpå, da Jesus ble fraktet til Pontius Pilatus, den romerske guvernøren av Judea, ba Pilatus prestene om dømme Jesus selv, hvor de svarte at de manglet autoritet til å gjøre det. Pilatus forhørte Jesus, og slo deretter fast «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»[26] Pilatus tilbød deretter folket som hadde samlet et valg mellom løslate Jesus eller en forbryter ved navn Barabbas, men de valgte Barabbas.

Evangeliet etter Matteus: rettsaken mot JesusRediger

I Evangeliet etter Matteus[27] er Kaifas og de andre prestene framstilt mens de forhører Jesus. De er på jakt etter falske bevis for å ta Jesus, men greide ikke å finne noe. Jesus forble taus under rettergangen fram til Kaifas krever at han sier om han er Messias. Jesus svarer: «Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»[27] Kaifas og de andre anklaget ham for blasfemi og beordret ham banket opp.

Politisk innvirkningRediger

Kaifas var svigersønn av Annas i ekteskapet med hans datter og styrte lengre enn noen annen yppersteprest i nytestamentlig tid. For jødiske ledere på denne tiden var det alvorlig bekymring med det romerske styret og en opprørsk bevegelse av selotere som forsøkte å fordrive romerne fra Israel. Romerne ville ikke henrette noen grunnet overtredelser av Halakhá, de jødiske lovene, og derfor ville anklager om blasfemi ikke bety stort for Pilatus. Kaifas’ juridiske posisjon ble derfor å etablere at Jesus ikke bare var skyldig i blasfemi, men også å utropte seg selv som Messias, underforstått å gjenopprette Davids kongedømme. Det ville ha vært definert som oppvigleri og igangsatt en romersk henrettelse.

Apostlenes gjerninger: Peter og JohannesRediger

Senere, i Apostlenes gjerninger, kom Peter og Johannes til Annas og Kaifas etter å ha leget en forkrøplet mann.[28] Annas og Kaifas rådførte seg om hvilken autoritet apostlene hadde til å utføre et mirakel. Peter svarte at Jesus var kilden til deres makt, og Kaifas og de andre prestene innså at selv om de to mennene ikke hadde formell utdannelse, snakket de veltalende om den som de kalte sin frelser. Kaifas sendte dem avsted og var enig med de andre prestene at ryktene om mirakelet hadde spredt seg for mye til at det kunne gjendrives, og isteden ble apostlene advart mot å spre navnet Jesus. Da Peter og Johannes fikk denne ordren nektet de, og sa: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»[28]

EtymologiRediger

 
Kaifas' ossuarium, funnet i Jerusalem i 1990. Israel Museum, Jerusalem.

Den babylonske Talmud (Yevamot 15B) oppgir familienavnet til Kaifas som Kuppai, men den jerusalemske Talmud (Yevamot 1:6) nevner Nekifi. Misjná (Parah 3:5) referer til ham som hakKof, «apen», et ordspill på navnet hans for å stride mot Mishnat Ha-Hasidim.[29]

Navnet Kaifas har tre mulige opphav:

  • «som tiltalende» på arameisk
  • et «fjell» eller «fjell som huler seg ut» (Kefa) på arameisk
  • en «dal» eller et «dalsøkk/fordypning (i terrenget)» på akkadisk

I litteraturenRediger

  • I Inferno, første halvpart av Den guddommelige komedie, plasserte Dante Kaifas sittende i sjette rike i åtte sirkel i helvete hvor hyklerne er straffet i etterlivet. Hans straff er å bli evig korsfestet på hyklernes vei hvor han i evig tid blir tråkket på.
  • Kaifas er omtalt i verkene til William Blake som et ord for forræder eller fariseer (hykler).
  • Kaifas og hans ossuarium er emne i romanen The Bone Box (2008) av Bob Hostetler.[30]
  • Kaifas er også nevnt i diktet The Ballad of Reading Gaol av Oscar Wilde:
 He does not stare upon the air

Through a roof of little glass;
He does not pray with lips of clay
For his agony to pass,
Nor feel upon his shuddering cheek

The kiss of Caiaphas
 
Oscar Wilde: The Ballad of Reading Gaol

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Metzger, Bruce M.; Coogan, Michael, red. (1993): Oxford Companion to the Bible. Oxford, England: Oxford University Press, ISBN 978-0195046458, s. 97.
  2. ^ Bond (2004), s. 18-19.
  3. ^ Josefus: Jødisk oldtid 18.33-35
  4. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:13
  5. ^ Josefus: Jødisk oldtid 18.95-97
  6. ^ Bond (2004), s. 86.
  7. ^ Josefus’ kilde er omtalt i Jødisk oldtid 20.224-51 og Mot Apion 1.36; se Bond (2004), s. 163, n. 2.
  8. ^ Josefus: Jødisk oldtid 18.26
  9. ^ Specter, Michael (14. august 1992): «Tomb May Hold the Bones Of Priest Who Judged Jesus», The New York Times
  10. ^ a b Charlesworth, James H. (2006): Jesus and archaeology. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans Publishing, ISBN 978-0802848802, s. 323–329.
  11. ^ Bond, Helen Katharine (2004): Caiaphas: friend of Rome and judge of Jesus?, Louisville, Kentucky: Westminster/John Knox Press, ISBN 978-0-664-22332-8, s. 4–8.
  12. ^ CNNs stab (30. juni 2011): «Israeli authorities: 2,000-year-old burial box is the real deal», CNN
  13. ^ Nettbibelen: Første Krønikebok 24
  14. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:13
  15. ^ Reilly, Wendell ([1908] 31. mars 2017): «Joseph Caiphas», The Catholic Encyclopedia. 3. New York City: Robert Appleton Company.
  16. ^ Ledering, Jona (30. juli 2015): «Caiaphas», Livius
  17. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 11
  18. ^ Vanderkam, James (2004): From Joshua to Caiaphas: High Priests after the Exile. Minneapolis, Minnesota: Augsburg Fortress Publishers, ISBN 978-0800626174, s. 426.
  19. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 16:28-30
  20. ^ Sepp, Johann Nepomuk; Drioux, Claude-Joseph; Whittaker, H.A. (1984): Studies in the Gospels, 2. utg., Biblia Staffordshire, s. 495
  21. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 11:48
  22. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18
  23. ^ Gottheil, Richard; Krauss, Samuel (1906): «Caiaphas», Jewish Encyclopedia
  24. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 11:50
  25. ^ Gen. R. 94:9, jf. «Caiaphas», Jewish Virtual Library
  26. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 18:38
  27. ^ a b Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 26:57-67
  28. ^ a b Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 4
  29. ^ Falk, Harvey (1985): Jesus the Pharisee: a new look at the Jewishness of Jesus, Eugene, Oregon: Wipf & Stock, ISBN 978-1592443130, s. 137.
  30. ^ Hostetler, Bob (2008): The Bone Box. Brentwood, Tennessee: Howard Books. ASIN B0063KB2OO.

LitteraturRediger

  • Metzger, Bruce M., red. (1993): The Oxford Companion to the Bible. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 0-19-504645-5.
  • Bond, Helen Catharine (2004): Caiaphas: Friend of Rome and Judge of Jesus? Louisville: Westminster John Knox. ISBN 0-664-22332-X.

Eksterne lenkerRediger