Philander Chase Knox (født 6. mai 1853 i Pittsburgh i Pennsylvania, død 12. oktober 1921 i Washington, DC) var en amerikansk advokat og politiker som var justisminister i perioden 1901 til 1904, senator fra Pennsylvania fra 1904 til 1909 og fra 1917 til 1921 samt USAs utenriksminister fra 1909 til 1913.

Philander C. Knox
Født6. mai 1853[1][2][3]Rediger på Wikidata
Brownsville
Død12. okt. 1921[1][2][3]Rediger på Wikidata (68 år)
Washington D.C.
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, jurist Rediger på Wikidata
Utdannet vedWest Virginia University
West Virginia University College of Law
University of Mount Union
EktefelleLillian Smith Knox
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtWashington Memorial Chapel Churchyard[4]
45. justisminister i USA
1901–1904
PresidentWilliam McKinley
Theodore Roosevelt
ForgjengerJohn W. Griggs
EtterfølgerWilliam Henry Moody
Senator fra Pennsylvania
1904–1909
ForgjengerMatthew Quay
EtterfølgerGeorge T. Oliver
40. utenriksminister i USA
1909–1913
PresidentWilliam Howard Taft
ForgjengerRobert Bacon
EtterfølgerWilliam Jennings Bryan
Senator fra Pennsylvania
1917–1921
ForgjengerGeorge T. Oliver
EtterfølgerWilliam E. Crow
Signatur
Philander C. Knoxʼ signatur

Biografi rediger

Advokat og banksjef rediger

Philander Knox studerte ved Mount Union College, hvor han også knyttet vennskap til den fremtidige presidenten William Howard Taft, som arbeidet som lokal advokat. Etter å ha blitt uteksaminert som jurist i 1872 fikk han advokatbevilling i 1875, og startet sitt eget advokatfirma i hjembyen Pittsburgh i Pennsylvania. Fra 1876 til 1877 var han assisterende statsadvokat (Assistant United States Attorney) for det vestlige distriktet av Pennsylvania samt president for Bar Association of Pennsylvania (Pennsylvanias advokatforening) fra 1877.

Knox var en ledende advokat i Pittsburgh i partnerskap med James Hay Reed, som sammen dannet selskapet Knox and Reed (i dag kjent som Reed Smith LLP og et av verdens største advokatselskaper). Han var også direktør for Fifth National Bank of Pittsburgh, og sammen med blant andre Henry Clay Frick og Andrew W. Mellon var han direktør for Pittsburgh National Bank of Commerce. Som advokat for selskapet Carnegie Steel Company spilte han en fremtredende rolle i organiseringen av United States Steel Corporation i 1901.

Justisminister og senator rediger

Han ble i 1901 utnevnt til justisminister i regjeringen til William McKinley, og ble senere justisminister under Theodore Roosevelt. I Roosevelts regjering var han en ledende talsmann for det som senere, under president Taft, fikk betegnelsen «dollardiplomatiet» (engelsk: Dollar Diplomacy). I juni 1904 ble Knox utnevnt til senator av guvernør Samuel W. Pennypacker, og erstattet da Matthew Quay som medlem av USAs senat. Han ble valgt inn på nytt i 1905 og satt en hel periode til 1909.

På den republikanske partikongressen i juni 1908 forsøkte han å bli republikansk kandidat til presidentvalget i USA i 1908, men tapte for William Howard Taft og hans visepresidentkandidat, James S. Sherman.

Utenriksminister og tilbake til senatet rediger

Etter at William Howard Taft var blitt valgt til president, utnevnte han den 6. mars 1909 Knox til utenriksminister. Som medlem av Tafts regjering delte Knox utenriksdepartementet opp i avdelinger og innførte en praksis der også diplomatstillinger helt opp til ambassadørnivå skulle tildeles etter kvalifikasjoner i stedet for som belønning for politisk støtte. Han førte også en utenrikspolitikk som oppmuntret til og beskyttet amerikanske investeringer i utlandet, og fikk bilagt kontroversene rundt den brutale selslakten i Beringhavet med en traktat som ble undertegnet av USA, Storbritannia, Japan og Russland i 1911. Taft og Knox var begge sterke tilhengere av dollardiplomatiet, som for USAs del gikk ut på å se økonomien, politikken og militærmakten i en sammenheng, og deretter bruke de økonomiske virkemidlene fremfor militærmakten for å fremme landets interesser i utviklingsland.[5][6]

Etter at presidentperioden for Taft var over i begynnelsen av mars 1913, gikk Knox av sammen med resten av Taft-regjeringens medlemmer. Deretter fortsatte han sin advokatpraksis frem til 1917, da han igjen ble utnevnt til senator for Pennsylvania som George T. Olivers etterfølger. På den republikanske partikongressen i midten av juni 1920 gjorde Knox et nytt forsøk på å bli presidentkandidat foran presidentvalget i USA i 1920, men fikk ingen støtte til sitt kandidatur. Som senator arbeidet Knox for øvrig mot Versaillestraktaten og Folkeforbundet etter første verdenskrig. I april 1921 var han talsmann i Senatet for en resolusjon som formaliserte USAs avslutning av engasjementet i første verdenskrig. Parallelt ble det fremmet en tilsvarende resolusjon i Underhuset. De to resolusjonene utgjorde den såkalte Knox-Porter-resolusjonen, som ble signert av president Warren G. Harding den 2. juli 1921.

Philander Chase Knox døde den 12. oktober 1921 i Washington, DC. Han var da fortsatt Pennsylvanias representant i Senatet.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Philander Chase Knox, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Philander-Chase-Knox, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, oppført som Philander Chase Knox, Find a Grave-ID 6654180, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6fj2r24, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene, William Howard Taft – Dollardiplomatiets far. Oslo 2008, s. 298.
  6. ^ «Dollar Diplomacy | United States government policy». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. juli 2019. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger