Pfeilstorch (tysk for «pilstork») er betegnelsen på en stork som er blitt truffet av en pil under overvintringen i Afrika og returnerer til Europa med pilen sittende fast i kroppen. Den første pilstorken ble registrert i Tyskland i 1822, og pilfunnet bekreftet teorien om lange fugletrekk fra hekkeområder på høyere breddegrader (nærmere polene) til overvintring på lavere breddegrader (nærmere ekvator).

Rostocker Pfeilstorch, «pilstorken i Rostock», ble oppdaget ved den tyske Østersjø-kysten i 1822. Pilen som hang fast i storken, stammet fra Afrika og bekreftet dermed at trekkfugler overvintrer under varmere himmelstrøk langt borte. Fuglen er utstoppet og tilhører Universitetet i Rostock.

Bevis for fugletrekk rediger

 
Storker (Ciconia ciconia) i Krugerparken i Sør-Afrika.

Det første kjente og mest berømte eksemplaret av en Pfeilstorch ble skutt av en jeger ved barokkgodset Schloss Bothmer utenfor landsbyen Klütz i den nåværende tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern.[1] Fuglen, en Ciconia ciconia, hadde en 75 cm lang pil eller et kort spyd sittende fast langs halsen. Den fremmede pilen viste seg å komme fra Sentral-Afrika, og den ble dermed bevis for at fugler som forsvinner på høsten, trekker mot varmere strøk.

Storken ble stoppet ut, og har siden august 1822 befunnet seg i den zoologiske samlingen ved Universitetet i Rostock. Av denne grunn blir fuglen ofte omtalt som der Rostocker Pfeilstorch, «Pilstorken i Rostock». Fra 2018 er en nøyaktig kopi av storken utstilt på det gamle godset ved Østersjøen der den opprinnelig ble oppdaget.[2]

 
Fram til 1800-tallet var det flere teorier om hvorfor visse fugler hvert år blir borte fra landskapet og dukker opp igjen. Bildet er fra Olaus Magnus' De nordiske folkenes historie utgitt i 1557 og viser beskrivelsen av fiskere som sies å fange svaler som ligger i vintersøvn under isen.

Trekkfuglenes årvisse forsvinning var et mysterium allerede i antikken, og det oppstod beretninger om vandringer og vinterdvale for å forklare fenomenet. Noen standfugler er sesongtrekkere som forflytter seg over kortere avstander når årstidene skifter, og Aristoteles var klar over sesongmessige fugletrekk til nærliggende områder og på himmelen slik også tekster i Bibelen antyder.[3] Han hevdet likevel at noen fugler omskapte seg til andre typer omtrent som larver utvikler seg til sommerfugler. Andre foreslo en forvandling til mus.[trenger referanse] Aristoteles og seinere naturfilosofer mente i tillegg at fugler falt i vintersøvn bortgjemt i grotter og hule trær, eller til og med under isen, på samme måte som frosker og padder går i dvale. Da kritikere påpekte at det kunne være vanskelig å puste og overleve på bunnen av sjøer, foreslo den engelske presten Charles Morton (1627–1698) at storker, traner, turtelduer og svaler fløy til månen i løpet av 60 dager og overvintret der, slik det ble uttrykt i et anonymt skrift fra 1703.[4][5][6] Selv den svenske naturforskeren Carl von Linné (1708–1778) var usikker på om storker og svaler gikk til ro under vann eller fløy sørover.[7]

 
Skjematisk kart over flyrutene for trekkende flyttfugler fra hekkeområdene på høyere breddegrader i Europa, der det er lange, lyse dager, rikelig med insekter og færre fiender, til vinteropphold på lavere breddegrader i Sentral-Afrika, der det er varmere.

Pilstorken i Rostock fikk stor betydning for forståelsen av trekkmønsteret til europeiske fugler. Fugleinteresserte på reise hadde allerede gjenkjent hjemlige arter i andre land, og teorien om vandringer var blitt godtatt av de fleste, men den var ikke bevist. Pilene som storkene brakte med seg fra Sentral- og Øst-Afrika, ble konkrete belegg for at fugletrekkene virkelig foregår, og at de kan strekke seg over enorme avstander. Der Rostocker Pfeilstorch tilbakela godt over 3000 km da den og flokken fløy tilbake fra de afrikanske savannene sør for Sahara til hekking nord i Tyskland.[8]

Ved hjelp av systematisk ringmerking, som begynte i 1902, og moderne telemetri og satelittovervåking, har en i dag kartlagt flyrutene til mange flyttfugler. Rødnebbterne er den arten som drar lengst; mellom polarområdene i nord og sør flyr den opptil 80 000 km hvert år.[9][10]

Hittil skal det være registrert minst 24 pilstorker i Europa, den eldste i 1555, den hittil nyeste så seint som i 2002. Zoologiprofessor Ragnar K. Kinzelbach har omtalt 24 av dem i sin bok Das Buch vom Pfeilstorch fra 2005. De pilene som kunne identifiseres kom fra Kongo, Somaliland, Tanzania, Øst-Afrika og Sudan. Det var også et tilfelle der en stork fra den vestre migrasjonsruten kom tilbake til Europa med en pil stammet fra øst i Afrika. Dette tydet på at storkene av og til kunne krysse mellom rutene i Afrika. Dette er senere bekreftet ved telemetri.[11]

Referanser rediger

  1. ^ abcnyheter.no 2018: I 1822 fløy denne storken til Tyskland - og ga svaret på et stort mysterium
  2. ^ Ostsee-Zeitung 2018: Bothmer hat seinen Pfeilstorch wieder (tysk avisartikkel om en kopi av den første pilstorken som ble gitt til slottet Bothmer i Klütz der fuglen opprinnelig ble skutt i 1822)
  3. ^ Fugler som forsvinner sørover og ankommer til bestemte tider nevnes i Bibelen i Jobs bok 39, 29: « Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør?», og i Jeremias bok 8,7: «Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov.»
  4. ^ Fantastically Wrong: The Scientist Who Thought That Birds Migrate to the Moon
  5. ^ The Lab And Field 2013: How did we learn that birds migrate (and not to the moon)? A stab in the dark
  6. ^ An essay towards the probable solution of this question, Whence come the stork and the turtle, the crane and the swallow, when they know and observe the appointed time of their coming, or Where those birds do probably make their recess and abode, which are absent from our climate at some certain times and seasons of the year
  7. ^ «Linné som ornitolog (på svensk)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. august 2021. Besøkt 22. desember 2019. 
  8. ^ «Elise Brosnan 24. august 2019: September Bird of the Month: The Pfeilstorch». Arkivert fra originalen 22. desember 2019. Besøkt 22. desember 2019. 
  9. ^ Tracking of Arctic terns Sterna paradisaea reveals longest animal migration (2010)
  10. ^ Guinness' rekordbok om verdens lengste fugletrekk
  11. ^ Kinzelbach (2005)

Litteratur rediger

  • Ragnar K. Kinzelbach: Das Buch vom Pfeilstorch, Basilisken-Presse 2005, ISBN 3-925347-78-X

Eksterne lenker rediger