Peter Frederik Steinmann (1812–1894)

dansk offiser og krigsminister

Peter Frederik (Friderich) Steinmann (født 8. juli 1812 i København, død 16. februar 1894Tybjerggård i Præstø) var en dansk offiser og krigsminister.

Peter Frederik Steinmann
Peter Frederik Steinmann 1812-1894 by Hansen & Weller 1882.jpg
Født8. juli 1812[1]Rediger på Wikidata
KøbenhavnRediger på Wikidata
Død16. feb. 1894[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Tybjerggård, Tybjerg sogn, Tybjerg herred, Præstø amt, Danmark
Beskjeftigelse Offiser
Embete
  • Danmarks krigsminister (1874–1875) Rediger på Wikidata
Ektefelle Anna Johanne Elisabeth komtesse Schulin
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
26. august 187411. juni 1875
RegjeringRegeringen Fonnesbech
ForgjengerN. F. Ravn
EtterfølgerWolfgang Haffner

UtdannelseRediger

Steinmann var sønn av generalløytnant Peter Frederik Steinmann og ble født i København. Han gikk inn i hæren som artillerikadett i 1823, ble stykjunker i 1826 og i 1830 sekondløytnant i artilleriet med ansiennitet fra 1826. Han kom straks etter inn som elev på den nylig opprettede kongelige militære Højskole. Herfra han ble uteksaminert 4 år senere som premierløytnant og assistent i Generalstaben, men kom først til tjeneste etter å ha gjennomgått fotfolkets og rytteriets skoler. I 1839 ble han adjutant ved staben, og det påfølgende år foretok han en tjenestereise til de fleste europeiske stater. I 1841 fikk han kapteins grad. 11. august samme år inngikk han (22. april i Garnisons Kirke) ekteskap med komtesse Anna Johanne Elisabeth Schulin (30. oktober 1813 på Frederiksdal – 10. september 1847 i København), datter av kammerherre, amtmann greve Sigismund Ludvig Schulin, etter at han tidligere hadde ledsaget generaladjutant Carl Ewald på en badereise til det sydlige Frankrike, noe han også gjorde i 1842. Samme år ble han utnevnt til kaptein av Generalstaben, og da han foruten betydelig dyktighet hadde mye verdenserfaring, ble han i 1843 sendt til Lüneburg for å delta i forberedelsene til det 10. tyske forbundskorps' leirsamling, slik han senere ble sendt til andre forskjellige troppesamlinger i Tyskland. 1843 ble han også Ridder av Dannebrog.

Innsats i TreårskrigenRediger

På grunn av svekket helse måtte han i 1846 gjennomgå en badekur i Ems, og da hans hustru døde året etter (10. september), tok dette så mye på hans krefter at han den etterfølgende vinter reiste til Italia. Der fikk han meddelelse om opprørets utbrudd. Han reiste straks hjem, men han fikk ikke noen aktiv kommando og ble ansatt som stabssjef ved generalkommandoen på Fyn. I mai oppnådde han imidlertid å bli stabssjef ved høyre flankekorps, idet han ble forfremmet til major, men etter at general Frederik Bülow hadde overtatt kommandoen over korpset, måtte han vende tilbake til sin tidligere stilling, hvor han ble utnevnt til kammerherre. Først det neste året kom han i ilden; han ble da stabssjef hos general Olaf Rye og deltok i kampene ved Kolding, Almind-Dons, Vejle og Aarhus. Som stabssjef og under hele tilbaketoget i Jylland, gjorde han en så god innsats at han i juni fikk oberstløytnants grad. Han kom ikke til å følge sin general til Fredericia, men forble som stabssjef hos general C. L. H. Flindt, som overtok befalingen over troppene på Helgenæs. Da dette korpset ble oppløst i september, kom han nok en gang tilbake til generalkommandoen på Fyn. I det påfølgende krigsåret ansattes Steinmann som stabssjef hos general C. F. Moltke ved 1. division. Han fikk heder for sin deltakelse i kampen ved Helligbæk og i slaget ved Isted, og deretter ble han utnevnt til oberstløytnant og Dannebrogsmann. Etter freden ble Steinmann stabssjef ved generalkommandoen i Slesvig, en vanskelig stilling som han hadde inntil slutten av 1862 med kun med et kort avbrekk i 1853-54. Han avanserte i den perioden både til oberst (1854) og til generalmajor (1862), ble Kommandør av Dannebrog (1857) og deltok i flere troppesamlinger, likesom han også i 1858 overvåket det 10. Forbundskorps' øvelser.

Andre slesvigske krigRediger

På våren 1863 ble han stilt i spissen for 3. Infanteribrigade, hvor han deltok i troppesamlingen ved Slesvig samme høst, men allerede den 22. oktober overtok han etter generalløytnant Georg Schøllers død kommandoen i 3. Generalkommandodistrikt og ble deretter 1. november sjef for 3. Division med stabskvarter i Kiel. Der fikk han et vanskelig verv. Divisjonen skulle delvis sikre Hærens eventuelle oppmarsj i Danevirkestillingen, og delvis holde befolkningen i ave, alt mens befolkningen truet med en forbundseksekusjon. Først 3 dager før de tyske troppene rykket inn i Holsten (23. desember), fikk han den nødvendig instruksen om at han etter hvert skulle rømme hertugdømmet, hvilket også var fullført 29. desember. Fra begynnelsen av januar besatte 3. Division Danevirkestillingen fra Slien til skanse nr. 13, hvis korpoststilling ved Selk og Jagel ble angrepet av østerrikerne 3. februar, mens det ble overført divisjonen, da man skulle iverksette rømning av stillingen to dager senere, å danne hærens arrieregarde. Dette vervet utførte Steinmann med utrettelighet og iver, og han overvar med stor aktpågivenhet slaget ved Sankelmark. Der ble han ble såret av en granatsplint i benet. Uten å la seg merke med det ble han sittende til hest, og først etter at kampene var over, red han tilbake til Flensborg. Han måtte løftes av sadelen og sendes til Garnisonshospitalet i København. Ennå før såret var leget, meldte han seg 12. april til tjeneste ved felthæren og fikk da kommandoen over 1. Division, som dagen etter rykket ut i Dybbølstillingen, men nok en gang hadde vendt tilbake til Als, da angrepet fant sted 18. april. Den dagen var Steinmann virksom i brohodet og ved Sønderborg. Da overkommandoen deretter ble forlagt til Fyn, ble han øverstbefalende på Als og advarte bestemt imot å trekke for mange tropper bort fra øya. Hans forslag ble ikke tatt til følge, og da prøysserne angrep 29. juni, var han, efter 2. Brigades mislykkede forsøk på å tilbakeerobre Kærby, hurtig klar over situasjonen og ga derfor kl. 5:30 om morgenen ordre til tilbaketoget, og dermed var tapet av Als var fullbyrdet. At regjeringen ikke knyttet ham ansvarlig for dette, fremgår av at han 4. juli utnevntes til generalløytnant og dagen etter til overgeneral. Hæren mottok denne utnevnelsen gjennomgående med sympati, og hans utstedte dagsbefaling gjorde et godt inntrykk. Men da våpenstillstandsforhandlinger ble innlededet 12. juli, fikk han kun mulighet til å ta meget nyttige anordninger til Fyns forsvar.

KrigsministerRediger

Etter Freden i Wien utnevnes Steinmann til kommanderende general i Jylland, som 1. november hadde mottatt Storkorset av Dannebrog (Kommandørkorset hadde han båret siden 1857). I den stillingen vant han både sine underordnedes og den sivile befolkningens respekt og hengivenhet, mens det også ga ham en særstilling å være herre til Tybjerggård. Da det Fonnesbechske ministerium ble dannet 26. august 1874, ble han oppfordret til å trå inn i dette da man mente at han på grunn av sin autoritet ville kunne utrette noe for det forsømte forsvarsvesen. Man var enig i hans syn på landets forsvarssystem, i motsetning til det avtroppende krigsminister C. A. F. Thomsens gikk ut på – at hovedvekten burde legges på Københavns sjøbefestning med foreløpig oppgivelse av den permanente landbefestning samt på befestningsanleggene ved Store- og Lillebælt. Også med hensyn til ordningen av det levende vern, å etterkomme oppfordringen og overta Krigsministeriet, viste han seg imøtekommende overfor Venstre, i det han ikke var utilbøyelig til å forminske fotfolkets første utdannelsestid fra 6 til 5 måneder. Likevel lyktes det ham ikke å sette noen av sine forslag i kraft innen hele ministeriet gikk av 11. juni 1875.

Det viste seg å være vanskelig at få posten som kommanderende general i Jylland besatt, og Steinmann ble i desember 1877 anmodet om å overta den. Her var han virksom inntil han på grunn av sin alder ble avskjediget i 1882, mens han samtidig stiltes à la suite. Steinmann trakk seg deretter tilbake til Tybjerggård, hvor han ofte samlet en større krets av eldre og yngre kamerater omkring seg og med levende interesse fortsatte å følge begivenhetenes utvikling. Han var ikke av noen storslått natur, men en tapper soldat og en meget samvittighetsfull, punktlig foresatt, som var nøye inne i Hærens administrative bestemmelser og hadde et klart blikk for terreng- og fektingsforhold. Den 16. februar 1894 avgikk han ved døden.

Peter Frederik Steinmann er begravet på Tybjerg kirkegård. Steinmannsgade i Frederiksbjerg i Aarhus ble i 1911 oppkalt etter generalen.[2]

ReproduksjonerRediger

Der finnes et portrettmaleri av August Schiøtt fra 1852 (Frederiksborgmuseet). Dessuten litografi fra 1853 av Em. Bærentzen & Co., etter dette xylografi 1864. Flere xylografier 1864 av samme utgiver, blant annet i Illustreret Tidende 10. juli 1864, etter denne gravering på sten 1867, xylografi i gruppebilde 1877 og xylografi 1894. Xylografi 1874. Avbildet i gruppe på xylografi av H.P. Hansen 1889. Fotografier av Eduard Hansen fra 1860-årene og av Hansen & Weller fra 1882.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som P.F. Steinmann, Dansk Biografisk Leksikon-ID P.F._Steinmann[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Århus Leksikon Arkivert 14. februar 2006 hos Wayback Machine.

KilderRediger

Forgjenger :
N. F. Ravn


Krigsminister
26. august 187411. juni 1875
Etterfølger :
Wolfgang Haffner