Peter Eremitten viser korsfarere veien til Jerusalem (fransk, ca. 1270).
Peter Eremitten ankommer Roma.

Peter Eremitten var en fransk munk som i 1096 ledet Folkekorstoget, en forsamling av bønder, håndverkere, lavadelige riddere, kvinner og barn, som ville gjenerobre Jerusalem,[1] som Peter tidligere hadde besøkt. Han ble regnet som hellig og hadde mange beundrere. Noen mener at det var han som satte i gang korstogene, ved å inspirere pave Urban II.

Peter forlot tidlig klosteret sitt i Amiens for å dra omkring og forkynne om bot og omvendelse blant folk. Han samlet inn penger til fattige, blant annet til medgift for prostituerte som ville begynne et anstendig liv. Han red omkring på et esel (som folk tok hår fra for å lage lykkeamuletter), vasket seg sjelden, levde bare av vin og fisk, og gikk en i grå tunika av ull. Han ble kalt «lille Peter» og hadde et langt smalt ansikt liksom eselet sitt. Guibert av Nogent traff ham og la merke til hans karisma. Peter hevdet å være utpekt av Gud til å forkynne korstog, og at han hadde et brev med seg fra Gud som bevis. 12. april samlet han tilhengerne sine i Köln, og 20. april brøt de opp og fulgte etter korsfarergruppen til Walter Sans Avoir.[2]  

Han påstod han hadde fått syner ved den hellige grav i Jerusalem, og etter konsilet i Clermont reiste han rundt i Frankrike og Flandern med et brev fra Himmelen, som hevdet at de kristne kunne befri Jesu grav, bare de anstrengte seg. Selv ledet han den første gruppen korsfarere mot Jerusalem, gjennom Balkan og Bysants. En av de tidligste kildene, Albert av Aachen, forteller at Peter kom fra Jerusalem og gjorde slikt inntrykk på pave Urban at det inspirerte denne til sin preken i Clermont. I så fall spilte Peter en avgjørende rolle i denne delen av Europas historie.

Da korsfarerfølget til Walter Sans Avoir rakk frem til Ungarn, måtte de hindres i å utplyndre lokalbefolkningen. Dette skyldtes ren nød, men Peters gruppe oppførte seg ikke bedre, og da byen Zemun ble angrepet og plyndret, ble en ungarsk hær satt inn mot korsfarerne og jaget dem. Mot slutten av august 1096 møttes Walthers og Peters grupper i Konstantinopel. Disiplinen var ikke blitt bedre, og keiser Alexios I Komnenos ville ha dem raskest mulig videre. En av de viktigste kildene til opplysninger om Peters liv er for øvrig keiserens datter, Anna Komnena, som var født i desember 1083 og ennå ikke fylt tretten år da korsfarerne passerte gjennom hjembyen hennes.

Alt i oktober 1096 klarte keiser Alexios å overtale korsfarerne til å krysse Bosporus over til Lilleasia. Der lot han dem seile sin egen sjø uten større forsyninger eller rettledning. De dro mot Nikea, men 21. oktober ble de angrepet av seldsjukk-sultanen Kiliq Arslans kamptrente styrker. De døde lå i hauger, blant dem Walter Sans Avoir, og Albert av Aachen skrev at det var en rimelig straff for overgrepene mot jøder.[3] Peter Eremitten unnslapp; han døde først 8. juli 1115 i sitt hjemland. I ettertid beklaget han seg høylytt over at det var de falnes manglende tro som var årsak til at Gud ikke lot dem nå frem til Jesu grav.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ http://centerforhistorieformidling.dk/korstogene-islam-kristendom/tekst159.html
  2. ^ Jonathan Phillips: Holy warriors (s. 46-47), Vintage books, London 2010, ISBN 9781845950781
  3. ^ Jonathan Phillips: Holy warriors (s. 8)
  4. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 9-14), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2