Perctarit

Perctarit (Berthari), død 688, var konge over Det langobardiske kongerike sammen sin bror Godepert fra 661 til 662 og han ble gjeninnsatt i 672 og styrte til sin død i 688. I 661 etterfulgte brødrene sin far Aripert I som konger til de ble styrtet av Grimuald, hertug av Benevento. Perctarit gjenvant makten da Grimuald døde i 672.

Perctarit
FLAVIO BERTARIDO, REY DE ITALIA.jpg
Født645Rediger på Wikidata
Død688Rediger på Wikidata
PaviaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lombardenes konge, hertugRediger på Wikidata
Ektefelle Rodelinda[1]Rediger på Wikidata
Far Aripert IRediger på Wikidata
Søsken GodepertRediger på Wikidata
Barn Cunincpert, VigilindaRediger på Wikidata
Gravlagt PaviaRediger på Wikidata
Signatur
Perctarits signatur

Monogrammet til kong Perctarit, fra en sølvmynt som ble preget etter 672
Den langobardiske jernkrone som ifølge legendene har vært i bruk siden 4. eller 5. århundre

BakgrunnRediger

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[2] På Perctarits tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.

ReligionsstridenRediger

De mindreårige brødrene Godepert og Perctarit overtok styret i 661 da faren, kong Aripert I, døde. At styret ble delt var enestående i langobardenes historie. Brødrene har tilsynelatende engasjert seg i eller blitt brikker i et religionspolitisk spill. Aripert hadde vært katolsk-vennlig og i opposisjon til sin forgjenger, den ariansk-vennlige kong Rodoald. Godepert etablerte sitt styre i det ariansk-dominerte Pavia (tidligere kalt Ticinum) mens Perctarit styrte fra det katolsk-dominerte Milano.[3] De to brødrene kom raskt i strid med hverandre, og Godepert søkte støtte hos Grimuald, hertugen av Benevento. Godeperts utsending til Benevento, hertug Garipald av Torino drev nå sitt eget spill og ba i stedet Grimuald om selv å ta kontrollen i Det lombardiske riket. Grimuald samlet en hær og dro til Pavia, angivelig for å hjelpe Godepert og for å gifte seg med Godeperts søster som han var blitt lovet. Møtet mellom de to endte imidlertid med at hertugen drepte Godepert i 662, angivelig egenhendig.[4] Godepert skal ha etterlatt seg en mindreårig sønn ved navn Raginpert[4] som senere (i 701) tilranet seg kongemakten for en kort periode. Hertugen jaget deretter Perctarit ut av Milano og utropte seg selv til konge av Lombardia.

Perctarit flyktet til avarernes khaganat og fikk beskyttelse der, mens hans kone Rodelinda og deres sønn Cunincpert ble forvist til Benevento.[4]

Perctarit kommer tilbakeRediger

Kronikøren Paulus Diaconus bidrar med en noe fantasifull fortelling om at avarenes khan fikk beskjed fra kong Grimuald om å vise bort Perctarit for å beholde det gode forholdet til langobardene. Perctarit, som hadde hørt at kongen var en mild og tilgivende hersker, dro tilbake til Lombardia. Men hans støtte i folket, og etter hvert også hans konspirasjonsplaner, førte igjen til at kongen sto ham etter livet, og Perctarit måtte flykte på nytt, denne gang til Frankerriket.[5] Da Grimoald inngikk en overenskomst med frankerne forberedte Perctarit seg på å flykte til England, men nyheten om Grimoalds død i 671 nådde ham først.[6]

Han dro tilbake fra sitt eksil og ble innsatt som konge i stedet for Grimoalds umyndige sønn Garibald som hadde regjert i navnet i tre måneder. Garibald var også Perctarits nevø, ettersom Grimoald hadde vært gift med Perctarits søster Theodota.

HerskertidenRediger

Religionsspørsmålet hadde i lang tid vært et bittert stridstema i Det lombardiske rike. Kongene hadde i flere tiår avvekslende tilhørt katolisismen eller arianismen. Perctarit gjeninnførte katolisismen som offisiell religion (etter arianisten Grimuald), men uten å anerkjenne pavens overhøyhet. Han er i ettertid mer kjent for sitt religiøse engasjement enn sitt militære. Blant annet fikk han bygd flere kirker ved Pavia. Han fikk videre i stand fred med Østromerriket. I 678 fikk han sin sønn Cunincpert utropt som medkonge.[6]

På 680-tallet kom det til opprør ledet av Alahis, hertugen av Trent. Perctarit klarte å slå ned opprøret – dette nevnes som Perctarits eneste militære bedrift. Han fikk Alahis arrestert, men han benådet ham raskt. I 688 ble Perctarit drept i en sammensvergelse. Alahis var igjen på banen og fikk avsatt og fengslet sønnen Cunincpert som skulle overta kongemakten. Alahis’ regjeringstid varte bare et års tid før Cunincpert igjen overtok.[6]

FamilieRediger

Perctarit var gift med Rodelinda, en adelig dame av ukjent herkomst. De hadde to barn:

  • Sønnen Cunicpert, senere konge i Det lombardiske rike (689-700), gift med Ermelinda
  • Datteren Vigilinda, gift med hertug Grimuald II av Benevento som var sønn av hertug Romuald og sønnesønn av Grimuald I.

I musikkenRediger

Perctarit og Rodelinda lever videre i Georg Friedrich Händels opera Rodelinda (premiere 1725). Nicola Francesco Hayms libretto bygger på tragedien Pertharite (utgitt 1651) av den franske forfatteren Pierre Corneille, og det er lite igjen av historiske fakta i operaen.

ReferanserRediger

KilderRediger

  • Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co. 
  • Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse. 
  • «German tribes; Lombard kings». Besøkt 03.04.2020. 

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Aripert I 
Konge av langobardene
sammen Godepert

(661–662)
Etterfølger:
 Grimuald 
Forgjenger:
 Grimuald 
Konge av langobardene
(672–688)
Etterfølger:
 Alahis