Aripert I

Aripert I (Aribert, død 661) var konge over Det langobardiske kongerike fra 653 til sin død i 661. Han etterfulgte kong Rodoald som regjerte i 5 måneder i 653. Hans hovedsete var i Ticinus (nå Pavia i Nord-Italia).

Aripert I
FLAVIO ARIBERTO, REY DE ITALIA.jpg
Død661Rediger på Wikidata
Far Gundoald, Duke of AstiRediger på Wikidata
Barn Perctarit, Godepert, TheodotaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lombardenes konge, hertug af AstiRediger på Wikidata
Den langobardiske jernkrone

LangobardeneRediger

Langobardene var et germansk folkeslag som utvandret sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] På Ariperts tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til slutten av det 8. århundre.

FamilieRediger

Aripert var sønn av den bayerske hertug Gundoald av Asti (død 616) som tilhørte adelsslekten Agilulfingerne og som var bror til Theodelinde som hadde vært gift med den tidligere langobardiske kong Agilulf[2] Gjennom bevisst inngifte ble agilulfingerne den dominerende herskerfamilien i langobardenes rike fram til Aripert IIs død i 712.

ReligionsstridRediger

Det er hevdet at Ariperts forgjenger ble drept fordi han bekjente seg til arianismen, en kristen trosretning som var utbredt blant germanske folk. Denne retningen sto i motstrid til den katolske kirkes syn, og Aripert ble innsatt som konge med støtte fra dem fordi han bekjente seg til den khalkedonske trosbekjennelsen. Den khalkedonske trosbekjennelsen ble vedtatt under Konsilet i Khalkedon i 451 og gjaldt som den katolske kirkes offisielle syn. Under Aripert og i tiåret etter mistet arianismen sin innflytelse blant langobardene.

Langobarderriket etter Ariperts dødRediger

Etter Ariperts død i 661 ble han etterfulgt av sine to mindreårige sønner Perctarit og Godepert. De delte riket mellom seg, slik at Pectarit hadde sitt hovedkvarter i Mediolanum mens Godepert var i Ticinus. Det oppsto imidlertid strid mellom de to brødrene. Godepert søkte hjelp hos hertug Grimuald av Benevento, men striden endte med at Grimuald drepte Godepert, fordrev Perctarit og lot seg selv utrope til konge over langobardene i 662. Perctarit tok makten tilbake da Grimuald døde i 671.

ReferanserRediger

  1. ^ Tacitus, Germania, kap 40
  2. ^ Wilhelm Störmer, Agilolfinger

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Rodoald 
Konge av langobardene
(653–661)
Etterfølger:
 Perctarit og Godepert