Pelagio Galvani

spansk prest
Pelagio Galvani
Paio Galvão.JPG
Fødtca. 1165Rediger på Wikidata
GuimarãesRediger på Wikidata
Død30. januar 1230Rediger på Wikidata
Monte CassinoRediger på Wikidata
Gravlagt Monte CassinoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prestRediger på Wikidata
Nasjonalitet PortugalRediger på Wikidata
Våpenskjold
Pelagio Galvanis våpenskjold

Pelagio Galvani eller Paio Galvão, Pelagius av St. Lucia og Pelagius Albanensis (født ca. 1165 enten i Gusendos i kongedømmet León eller i Guimarães i Portugal[1], død 30. januar 1230 i Montecassino), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var kanomist[2], og tilhørte benediktinerordenen. Han ble kreert til kardinal i 1205 av pave Innocens III, ble pavelig legat og ledet det femte korstog..

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Lite vites om hans bakgrunn. Det oppgis at han ble benediktiner, men kildene er ikke tydelige.[3] Pelagius studerte teologi i Paris.

Kardinal, biskopRediger

Under pave Innocens III ble Pelagius sannsynligvis i 1206 kreert til kardinaldiakon av Santa Lucia in Septisolio[4], senere flyttet til Santa Cecilia, og våren 1213[5] ble han biskop av Albano. Han kontrasignerte pavelige buller mellom 4. mai 1207 og 26. januar 1230.

I 1213 ble han sendt som pavelig legat til Konstantinopel.[6] Under sin toårige tid der forsøkte han å stenge ortodokse kirker og fengsle ortodokse prester, noe som utløste så meget oppstandelse at den latinske keiser av Konstantinopel, Henrik av Flandern, reverserte hans tiltak som hadde «utløst en storm som holdt Konstantins by i sitt grep», som en samtidig kronikør uttrykte det .[7] Tre år senere ble han valg til latinsk patriark av Antiokia, men dette valget ble ikke ratifisert av Pavestolen.

Etter at pave Honorius III hadde bestemt ham som leder av det femte korstog, tilsluttet han i august 1218 den korsfarerhæren som da nettopp hadde begynt beleiringen av den egyptiske by Damietta. Der fattet han den skjebnesvangre beslutning å avvise ajjubidesultanen al-Kamils fredsforslag.

Sultan Al-Kamil hadde tilbudt en trettiårig våpenhvile og tilbakelevering av ikke bare av Jerusalem, men også alle områdene kongeriket Jerusalem, unntatt korsfarernes gamle festninger Kerak i Transjordanlandet og Montreal i Idumeas høydeland. Han tilbød også å returnere Det sanne kors som Saladin hadde tatt som bytte ved Hattin, og til å frigi alle krigsfanger som man kunne finne i Karo- og Damaskusrikene. Dessuten tilbød han å betale for gjenoppbyggingen av Jerusalems bymurer. Pelagius avviste å forhandle med sarasenere.

Senere skulle selv pave Honorius klandre ham krasst for hans beslutning. Etter Damietta hadde korsfarerne også foretatt et overilt angrep retning Kairo som førte til deres nederlag.

Oliver av Paderborn, som var Pelagius' sekretær under korstoget, skrev en krønike, Historia Damiatina,[8] om de tildragelser han hadde vært tett på som øyenvitne.

Kardinal Pelagius var dekan for kardinalskollegiet fra 1227, da kardinal Ugolino Conti ble valgt til pave (Gregor IX) den 19. mars 1227. Han var da den kardinalbiskop som var høyest rangert etter kardinal Ugolino Conti.

Pelagius var en av lederne for den pavelige hær i 1229/30 under kampene mot keiser Fredrik II.[9] Kaiseren hadde invadert Kirkestaten; det endte med at keiseren måtte gi etter og be om tilgivelse.

Kardinal Pelagius døde i Montecassino og ble begravet der.

ReferanserRediger

  1. ^ Noen kilder oppgir at han var portugiser, men Antonio García y García har i «La canonística ibérica (1150–1250) en la investigación reciente»' i Bulletin of Medieval Canon Law, 11 (1981), 41–75, s. 54–55; og Maleczek, s. 166, har vist at en rekke dokumenter fra hans samtid fastslår hans leonesiske opphav. Kanske var han galicier.
  2. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen 16. oktober 2007. Besøkt 30. oktober 2007. 
  3. ^ Ifølge Maleczek, s. 166, bygger antagelsen om at han var benediktiner bare på det faktum at han døde på Montecassino, som er et benedsiktinerkloster, og at hans død således er medtatt i abbediets nekrologi.
  4. ^ S. Miranda legger hans promosjon til 1205. Maleczek, s. 290 og 385, sier at han muligens ble kreert under det store konsistoriet av 27. mai 1206 men at det første dokumentariske bevis på hans kardinalsverdighet er detert 4. mai 1207. Uansett ble han kardinal senest våren 1207.
  5. ^ Jfr. Maleczek, s. 63, 167
  6. ^ Maleczek, s. 167
  7. ^ George Akropolites, s. 155.
  8. ^ Oliver of Paderborn: Historia Damiatina (The Capture of Damietta), Translated by John J. Gavigan, University of Pennsylvania Press, 1948.
  9. ^ Maleczek, s. 169

LitteraturRediger