Vigilius
Vigilius (født ca år 500 i Roma, død 7. juni 555 i Syrakusa på Sicilia) var pave fra 29. mars 537 til sin død. Av de fjorten paver på 500-tallet var han den lengst regjerende.
| Vigilius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født |  Roma (Østgoterriket Italia) | ||
| Død | 7. juni 555[1] Siracusa (Østromerriket) | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, forfatter | ||
| Embete |
| ||
| Far | John | ||
| Søsken | Reparatus | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Vigilius tilhørte en velsituert romersk slekt, ettersom faren Johannes i Liber pontificalis oppgis å ha vært konsul, og broren, Reparatus, ifølge Prokopius var senator - en av romerske senatorer som ble holdt som gisler av Witiges, men som det lyktes å unnslippe før den ostrogotiske kongen beordret dem henrettet i 537.[2]
Kleriker, gjentatte ganger pavekandidat rediger
I 531 var Vigilius diakon i kirken. Samme år var det romerske presteskap blitt enige om et dekret som gav paven makten til å utpeke sin etterfølger. Pave Bonifatius II utså Vigilius til sin etterfølger i et dekret som han offentliggjorde i Peterskirken, men motstanden i presteskapet ble så sterk at han var tvunget til å la brenne opp dekretet.[trenger referanse]
I stedet ble Johannes II den som etterfulgte Bonifatius. Han døde etter kort tid. Hans etterfølger, Agapetus I, utpekte Vigilius til pavelig representant i Konstantinopel. Der innlot Vigilius seg i intriger med keiserinne Theodora, og ble utlovet Den hellige stol og penger i bytte mot å anerkjenne monofysittismen.[trenger referanse]
Pavevalget rediger
Agapetus døde i 536 og da reiste Vigilius tilbake til Roma, med et brev fra keiserens hoff, men før han hadde rukket frem var Silverius blitt valgt til pave med goternes hjelp.
Ikke lenge etter valget av Silverius besatte den bysantinske general Belisarius Roma, som kort etter ble beleiret av goterne. Selv om det ikke lyktes goterne å fullstendig omringe byen, fryktet både de bysantinske soldater og innbyggerne at byen snart ville bli ødelagt.[trenger referanse] Belisarius hadde således kort etter beleiringens innledning beordret kvinner, barn og tjenere, som ikke var til nytte, til sammen med hans egne følgere ble evakuert til Napoli.[trenger referanse] På samme tid fremkom det beskyldninger mot Vigilius om at han hadde tilbudt å forråde byen til goterne.[trenger referanse] Belisarius lot ham derpå, sammen med en rekke senatorer som var beskyldt for samme ugjerning, deportere til Athen.
Pave rediger
Omstendighetene omkring utpekelsen av Vigilius som pave er omstridte. Liber Pontificatus bryr seg ikke om Vigilius, og hevder at han overbrakte Belisarius en keiserlig ordre om å avsette Silverius, men samtidig er det uklart hvordan denne var blitt valgt og hadde påbegynt embedet.[trenger referanse] Procopius nevner i stedet at Belisarius utnevnte Vigilius til pave kort etter at Silverius var blitt avsatt. Det står fast at Vigilius' embedsperiode begynte 29. mars 537, og etter hans forgjengers død ble han anerkjent som pave av hele det romerske presteskap.[trenger referanse]
Når han vel var pave, var det intet igjen av Vigilius' positive innstilling overfor monofysittismen. I stedet fortsatte Vigilius sine forgjengeres holdning mot monofysirtismen, og han stadfestet avsettelsen av patriarken Anthimus I. Dette ble slått fast med to brev sendt til henholdsvis keiser Justinian I og patriarken Menas av Konstantinopel, hvor han klart støtter beslutningene på konsilene Efesos og Chalkedon.
Stridigheter i Bysants gav Vigilius en del problemer i embedet. Blant annet utstedte Justinian et dekret som fordømte forskjellige Origenes-retninger som kjetteri, og et edikt som fordømte De tre kapitler. Disse handlinger ble generelt bifalt i den østlige kirke, men i den vestlige del ble de betraktet som urettmessige og farlige, fordi de trakk oppmerksomheten fra beslutningene på konsilet i Chalkedon.[trenger referanse] Vigilius nektet å anerkjenne ediktet og ble av Justinian kalt til Konstantinopel for å få løst problemene.
I november 545 kom et keiserlig sendebud for å førte Vigilius til Konstantinopel. Vigilius reiste fra Roma med skip under enda en gotisk beleiring, og hans avreise gjorde byens befolkning mismodige.[trenger referanse] Vigilius prøvde å bøte på det ved å sende skip med korn til byen, men disse ble tatt av fienden.
Da Vigilius kom til Konstantinopel et års tid etter sin avreise (han hadde oppholdt seg i lengre tid på Sicilia), prøvde han å mobiliserer keiserens hjelp mot goterne. Men Justinian var først og fremst interessert i De tre kapitler, så han holdt Vigilius fast på dette spørsmål. Paven hadde vanskelig for å besemme seg, idet han kunne se både fordeler og ulemper ved å fordømme kapitlene, og han forble i åtte år i Konstantinopel innen han omsider gav sin støtte til keiserens edikt.
Han påbegynte derpå i 555 sin hjemreise, men døde på turen i Siracusa på Sicilia. Hans lik blev ført til Roma og begravet i San Martino ai Monti.
Referanser rediger
- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Procopius (1979). De bello gothico I. Procopius. 3. Cambridge: Loeb Classical Library. s. 247f.
Eksterne lenker rediger
- (en) Vigilius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Artikkelen bygger på en delvis oversatt artikkel i Catholic Encyclopedia, Volume XV. (1912)