Wikipedia

Patrice Lumumba

kongolesisk politiker
(Omdirigert fra «Patrice Lumumba (død 17. januar 1961)»)

Patrice Émery Lumumba (opprinnelig Élias Okit'Asombo[6][7][8] 1925–1961) var en kongolesisk og nasjonalistisk politiker som motarbeidet det belgiske kolonistyret i datidens Belgisk Kongo. Lumumba ble statsminister i 1960 og myrdet etter et militærkupp i 1961, ledet av oberst Joseph Desire Mobutu som senere tok navnet Mobutu Sese-Seko.

Patrice Lumumba
Født2. juli 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Katakokombe (Belgisk Kongo, Congo-Kasaï)
Død17. jan. 1961[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (35 år)
Lubumbashi (Republic of the Congo (Léopoldville), kildekvalitet: nær)
BeskjeftigelsePolitiker, revolusjonær Rediger på Wikidata
Embete
  • Den demokratiske republikken Kongos statsminister (1960–1960) Rediger på Wikidata
EktefellePauline Opango
BarnFrançois Lumumba
Guy-Patrice Lumumba
Juliane Amato Lumumba
Roland Lumumba
PartiMouvement National Congolais (1958–)
Det liberale parti (1955–1958)
NasjonalitetRepublic of the Congo (Léopoldville)
UtmerkelserOrdenen O.R. Tambos følgesvenner (2004)
Storkors av Kroneordenen (1960) (deles ut av: Baudouin I av Belgia)
Patrice Lumumba på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Patrice Lumumba var sønn av bonden François Tolenga Otetshima og hans hustru, Julienne Wamato Lomendja. Han hadde tre brødre (Charles Lokolonga, Émile Kalema og Louis Onema Pene Lumumba) og en halvbror (Tolenga Jean). Familien var katolsk. Han gikk på en protestantisk grunnskole og deretter på en katolsk misjonsskole. Det var senere han fikk kallenavnet Lumumba, som betyr «opprørske masser». Hans oppførsel førte til at han ble utvist fra en av skolene.

Han gikk til slutt på en årslang yrkesopplæring på postskolen, og tok en utmerket eksamen derfra. Lumumba talte tetela, fransk, lingala, swahili og tshiluba.

Han arbeidet i Léopoldville (nå Kinshasa) og Stanleyville (nå Kisangani) i posten og som omreisende ølselger. I 1951 giftet han seg med Pauline Opangu.

Politikk

rediger

I 1955 ble Lumumba regionsleder for fagforeningen cercles i Stanleyville og medlem av Belgias liberale parti, og han redigerte og distribuerte partilitteratur.

Etter en treukers studiereise til Belgia ble han arrestert i 1955, anklaget for underslag fra posthuset. Ett år senere ble han idømt tolv måneders fengsel og en bot.[9] Han benektet aldri å ha underslått pengene, og ble løslatt etter en stund takket være sin forbindelser med belgiske liberale. Deretter ble han ansatt som direktør i Brasserie de Léo et du Bas-Congo med ansvar for salget av deres ølmerke Polar. Som postfunksjonær hadde Lumumba tjent 3000 belgiske franc i året, mens Polar innbrakte en årslønn på 25 000 franc.[10]

Mot slutten av 1958 deltok han i opprettelsen av sentrumspartiet Mouvement National Congolais (NCE), og bidro til å gi partiet et samlende nasjonalt preg på tvers av etniske, regionale og sosiale skiller i landet.[11]

Avkoloniseringsengasjement

rediger
 
Lumumba viser frem sine armer, merket etter at han var blitt lagt i jern. Etter løslatelsen i januar 1960

Presset av andre kolonimakters avkolonialisering og indre uro i Kongo, erklærte Belgia i 1959 at det ville iverksette en femårsplan for å opprette Kongos uavhengighet. I lokalvalgene i desember 1959 vant NCE en overveldende seier til tross for at Lumumba satt fengslet i valgkampen, anklaget for politisk oppvigleri. Etter at NCE truet med å boikotte videre forhandlinger med Belgia, ble Lumuba satt fri og kunne delta på konferansen i Belgia i 1960. På konferansen gikk Belgia med på å framskynde Kongos uavhengighet til juni 1960, etter at det nasjonale valget var blitt avholdt i mai 1960.

Statsminister

rediger

NCE vant også det nasjonale valget i mai og 23. juni 1960 dannet NCE regjering med Lumumba som statsminister. Hans fremste motstander i valgkampen, Joseph Kasavubu, ble utnevnt til seremoniell president. Forskjellen mellom Lumumba og Kasavubu var at førstnevnte gikk inn for at Kongo skulle være en enhetsstat. Kasavubu på sin side ønsket å gjøre Kongo til en føderasjon av stater.

Katanga-konflikten: Like etter at regjeringen var dannet, brøt deler av den kongolesiske hæren ut i protest mot sine belgiske ledere. I uroen som fulgte erklærte den ressursrike provinsen Katanga sin uavhengighet fra Kongo. Katanga var særdeles rik på etterspurte malmer og mineraler som kobber, sink, diamanter, gull, germanium, uran, jern, kobolt, sølv og bly. Bak løsrivelsen stod Moise Tshombe med sterk støtte fra utenlandske gruve- og finansselskaper under ledelse av den belgisk-amerikanske organisasjonen Société Générale de Belgique.

Lumumbas regjering prøvde å motarbeide Katangas løsrivelse. Belgia intervenerte med militære tropper, for - ble det sagt - å beskytte belgiske statsborgere. Størstedelen av styrkene ble stasjonert i Katangas Elizabethville som Tshombe hadde valgt som den nye hovedstaden i Katanga.[12]

De oppfatninger Lumumba over årene hadde dannet seg om kolonistyrets praksis, gjorde det nærliggende for ham å mistenke Belgias intervensjon som en støtte til Katangas løsrivelse, og for å sikre det belgiske næringslivs økonomiske interesser i den ressursrike provinsen. Samlet fikk dette Lumumba til å be FN, USA og Sovjetunionen om støtte til å utvise de belgiske troppene og ivareta interessene til den lovlig valgte og nasjonale enhetsregjeringen mot Katangas løsrivelse.

USA, med president Dwight D. Eisenhower, viste intet engasjement i denne retningen. FN sendte flernasjonale, fredsbevarende tropper (ONUC) som imidlertid var for svake til å kunne bevare enhetsstaten Kongo mot Katangas løsrivelse. I tillegg ble FN-soldatene stadig hindret i sitt arbeid av de belgiske troppene som stod i landet.[13] Lumumba ba derfor FN om å sende inn regulære styrker, men FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld, avviste Lumumbas forespørsel.[14]

Patrice Lumumba takket da ja til Sovjetunionens tilbud om transportfly og lastebiler for å frakte Lumumba-lojale militærenheter til Katanga.

Kongo var nå delt i fire: Stanleyville under Lumumba, Katanga under Moïse Tshombe med belgisk støtte, Kasai under Albert Kalonji, og en fjerde del i Leopoldville under president Kasavubu. I løpet av få måneder hadde Lumumba fornærmet den belgiske kongen, forskrekket Vesten med sine kontakter i Moskva og fjernet seg fra FN. Tidligere kolleger var også skremt av hans attentatplaner rettet mot hans rivaler i Kongo.[15]

Statskupp

rediger

Uroen fortsatte, og 5. september 1960 besluttet Kongos president, Joseph Kasavubu, å avsette Lumumba til tross for at han egentlig var en rent seremoniell president, uten slik myndighet. Lumumba svarte med å avsette Kasavubu. Den 14. september 1960 ble Lumumba reelt avsatt av oberst og forsvarsminister Joseph Mobutu i et statskupp. Lumumba oppholdt seg på dette tidspunktet i statsministerboligen i Léopoldville, beskyttet av deler av FNs fredsstyrke. Han kunne imidlertid ikke forlate bygningen av frykt for å bli arrestert av kuppmakerne.

I november 1960 besluttet Lumumba likevel å dra til Stanleyville som var under kontroll av militærenheter som var lojale mot ham og landets lovlig valgte regjering. Lumumba ble smuglet ut om natten i en besøkende diplomatbil, og reiste til Stanleyville. Noen hadde imidlertid alarmert Mobutus tropper, og Lumumba ble pågrepet i nærheten av elven Sankuru. Lumumba appellerte til FN om beskyttelse, men FN avslo på direkte ordre fra FNs hovedkvarter i New York.[16]

Drapet på Lumumba

rediger

David Edward Lea, jarl i Overhuset, opplyste i 2013 at han i møte med Daphne Park, britisk konsul i Leopoldville (og dermed leder for MI6 lokalt) i 1961, tok opp drapet på Lumumba og om MI6 var involvert. «Jeg organiserte det,» skal hun ha svart. Baronesse Daphne Park døde 24. mars 2010, 88 år gammel. Hun hadde i 1960 mottatt Order of the British Empire for sine tjenester som konsul, året før Lumumba ble likvidert. Hun var lenge MI6s talskvinne i Overhuset. MI6 har avslått å kommentere Leas opplysning. Lumumba var anti-imperialist og ville at Kongo skulle ta hånd om egne ressurser. Han åpnet derfor for kontakt med Sovjet og Kina, noe som fikk president Eisenhower til å stemple ham som kommunist, selv om Lumumba protesterte sterkt mot dette. Tshombe hadde alliert seg med den belgiske regjering og gruveselskapene, og erklært gruveområdet Katanga uavhengig 11. juli 1960.

FN-styrkene i Kongo grep ikke inn, og Lumumba ba derfor USA om hjelp. Han fikk avslag, og henvendte seg derfor til Sovjet. President Kasavubu avsatte ham i et kupp, og CIA ville ha ham likvidert, trolig på president Eisenhowers ordre. CIAs kjemiker Sidney Gottlieb tok gift med seg til Kongo i september 1960. Giften skulle tilføres Lumumbas tannkrem. Den belgiske granskningskomiteen benektet at den belgiske regjering var direkte innblandet i drapet, men innrømmet at den heller ikke gjorde noe for å hindre det, i strid med FN-resolusjon 290 og belgiernes egen «God samaritaner»-lov.[17]

Belgiske representanter krevde at Lumumba skulle overleveres til utbryteren Tshombe i Katanga. Den 15. januar 1961 skrev Belgias «minister for Afrika-saker» til sin representant i Elizabethville at Tshombe omgående måtte ta imot Lumumba (de Witte, 2001). Den 17. januar 1961 ble han fløyet til Elizabethville sammen med to av sine nære medarbeidere, Robert Okito og Maurice M’Polo.[18]

Lumumba hadde rømte fra fengsel, blitt fanget igjen og satt i militær forvaring. Da gjorde soldatene mytteri og slapp ham fri. Så da han også denne gang ble fanget igjen, fikk president Kasavubu ham sendt med fly til Katanga sammen med Okito og M'Polo. Underveis ble de tre fryktelig mishandlet av vokterne, så flyets belgiske ansatte låste seg inne i førerkabinen for å slippe å høre skrikene. Vokterne kom fra luba-stammen og hevnet seg for hærens massakre på deres stammefeller året før.[19] Ilagt håndjern ble Lumumba fløyet til Léopoldville der han ble slått og ydmyket også med utenlandske journalister og diplomater som øyenvitner. Den indiske brigaderen i FNs fredsstyrke, Indarjit Rikye, beskrev situasjonen på følgende måte: «Han lå i lenker på et lastebilplan. Han blødde, håret var i uorden, og han hadde mistet brillene. Men vi kunne ikke gripe inn.»[20]

Belgisk etterretningstjeneste meddelte Tshombe at hans erkefiende var på vei. Svenske FN-tropper med kontroll over Élisabethvilles flyplass observerte fangene ved ankomst, men kunne ikke gripe inn. De ble kjørt til en kolonialvilla, Villa Brouwe, i nærheten, der medlemmer av den katangesiske regjeringen og belgiske rådgivere inspiserte fangene.[21] Lumumba ble torturert av militærpoliti under belgisk befal.[22] Samme kveld ble han kjørt ut i ødemarken og henrettet av en eksekusjonspelotong, sammen med de to andre ministre fra sin gamle regjering. Henrettelsen ble utført av Katangas militære i nærvær av belgiske offiserer og politikommissarier.[23] Belgia har benektet at deres folk beordret henrettelsene.[24]

CIAs daværende representant i Kongo, Larry Devlin, benektet at CIA hadde noen andel i Lumumbas død.[25] Devlin hadde adgang til Lumumba, men tømte i stedet den forgiftede tannkremen han fikk fra Sidney Gottlieb, ut i Kongo-floden. Den ellers pliktoppfyllende Devlin sa senere: «Hvis jeg hadde hatt Hitler på skuddhold i 1941, og hadde skutt, kunne 20-30 millioner mennesker vært i live i dag. Men jeg følte aldri slik overfor Lumumba. Jeg håpet kongoleserne ville løse situasjonen seg imellom, på den ene eller andre måten.»[26]

Etter henrettelsene

rediger

To belgiere fikk i oppdrag å få alle levninger til å forsvinne. De grov opp de døde, parterte dem og løste opp bitene med svovelsyre; de siste restene ble brent til aske, unntatt to av Lumumbas fremtenner som ble tatt som troféer.[27][21][28][29]

Først tre uker senere ble det meldt i katangesisk radio at Lumumba var død. Man påstod at rasende landsbyboere hadde slått ham i hjel etter et fluktforsøk. Denne fremstillingen hadde folk liten tiltro til, og det kom til masseprotester rundt om i Europa. Sovjetunionen holdt Dag Hammarskjöld direkte ansvarlig for udåden.[30]

Patrice Lumumba University

rediger

For å ære Patrice Lumumbas innsats oppkalte Sovjetunionen et universitet i Moskva etter Lumumba. Det het nå Patrice Lumumba University frem til 1992, da det tok tilbake sitt gamle navn Peoples' Friendship University of Russia.[31]

Utmerkelser

rediger

Lumumba ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner.

Bøker og artikler om Lumumba

rediger
  • Pisani, Sallie (2003) Lumumba Lost, Xlibris Corp
  • De Witte, Ludo (2001) Assassination of Lumumba, ISBN 1-85984-410-3
  • Weissman, Stephen R. (2002) Opening the Secret Files on Lumumba's Murder, Washington Post, 21. juli
  • McKown, Robin (1969) Lumumba. A Biography, Doubleday & Company
  • Utgitt av Panaf (1973/2002) Patrice Lumumba, Panaf Great Lives, ISBN 0-901787-31-0
  • Okumu, Washington (1963) Lumumba’s Congo: Roots of Conflict, Ivan Obolensky
  • Dobbins, James (2005) The UN's Role in Nation-Building: From the Congo to Iraq, RAND Corporation. ISBN 0-8330-3589-4
  • Gibbs, David N. (1991) The Political Economy of Third World Intervention : Mines, Money, and U.S. Policy in the Congo Crisis, American Politics and Political Economy Series, University Of Chicago Press, ISBN 0-226-29071-9
  • Gérard-Libois, Jules (1966) Katanga Secession. 1963, Madison: University of Wisconsin Press
  • Lemarchand, René (1964) Political Awakening in the Belgian Congo, Berkeley: University of California Press
  • Young, Crawford (1965) Politics in the Congo: Decolonization and Independence, Princeton University Press
  • Brausch, Georges (1961) Belgian Administration in the Congo, Oxford University Press
  • Lefever, Ernest W. (1965) Crisis in the Congo: A United Nations Force in Action, The Brookings Institution
  • Slade, Ruth (1961) The Belgian Congo, Oxford University Press
  • Heinz, G. og H. Donnay (1961) Lumumba: The Last Fifty Days, Grove Press
  • Hoskyns, Catherine (1965) The Congo Since Independence, Oxford University Press
  • Kalb, Madeleine G. (1982) The Congo Cables, Macmillan Publishing Co.
  • Baldwin, James (1961) A Negro Assays the Negro Mood, New York Times Magazine 12 Marz
  • Feron, James (1961) Stevenson Faces Congo Test at U.N. New York Times 22 January
  • Hoffmann, Paul (1961) Stanleyville Seizes 12 Belgians To Avenge Jailing of Lumumba, New York Times 21 January
  • McLaughlin, Kathleen (1961) U.N. Jobs Easing Plight in Congo, New York Times 22 January – and – “U.N. Shuns Effort in Lumumba Case.” New York Times 20 January
  • Lumumba skrev selv noe som etter hans død er blitt utgitt i bokform. En av disse er boken Congo my country, publisert i 1962 på forlaget Frederick A. Praeger, ASIN B0006AY1S6

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009122, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 37555[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Patrice Emery Lumumba, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038740[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Fabian, Johannes (1996). Remembering the Present: Painting and Popular History in Zaire. Berkeley: University of California Press. s. 73. ISBN 978-0520203761. 
  7. ^ Willame, Jean-Claude (1990). Patrice Lumumba: La crise congolaise revisitée. Paris: Karthala. s. 22, 23, 25. ISBN 978-2-86537-270-6. 
  8. ^ Kanyarwunga, Jean I N (2006). République démocratique du Congo : Les générations condamnées : Déliquescence d'une société précapitaliste. Paris: Publibook. s. 76, 502. ISBN 9782748333435. 
  9. ^ Lumumbas domfellelse, Britannica
  10. ^ Patrice Lumumba, martyr of Congolese independence
  11. ^ Encyclopædia Britannica og McKown, 1969
  12. ^ Encyclopædia Britannica
  13. ^ David Akerman
  14. ^ UN and Congo
  15. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 77), London 2000, ISBN 978-1-84115-422-0
  16. ^ David Akerman
  17. ^ Peter M. Johansen: «Ny debatt om drap på frigjøringsleder», Klassekampen 16. mai 2013
  18. ^ Drapene på Lumumba, Okito og M'Polo
  19. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 78)
  20. ^ David Akerman
  21. ^ a b Assassination: Colonial Style – Patrice Lumumba, an African Tragedy, CBC NewsWorld. [1]
  22. ^ Safe for Democracy: The Secret Wars of the CIA. Rowman & Littlefield. 2006. s. 278. ISBN 9781566638234. 
  23. ^ David Akerman og de Witte, 2001
  24. ^ «Report Reproves Belgium in Lumumba's Death». New York Times. 17. november 2001. Besøkt 17. januar 2011. 
  25. ^ [2] Intervju med Larry Devlin, CIAs representant i Kongo
  26. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 78)
  27. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/programmes/correspondent/974745.stm
  28. ^ Adam Hochschild: King Leopold's Ghost: A Story of Greed, Terror, and Heroism in Colonial Africa, 1999, Mariner Books, ISBN 0-618-00190-5, ISBN 978-0-618-00190-3.
  29. ^ «Patrice Lumumba – Mysteries of History». Usnews.com. Besøkt 17. januar 2011. 
  30. ^ http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/february/19/newsid_2748000/2748931.stm
  31. ^ Russlands folkevennskapsuniversitet i Moskva, Britannica

Filmer om Lumumba

rediger

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Patrice Lumumba – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Patrice_Lumumba&oldid=24687210»