Orval Faubus

Orval Eugene Faubus (født 7. januar 1910 ved Huntsville i Madison i Arkansas, død 14. desember 1994 i Conway i Arkansas) var politiker for Demokratene i USA. Han var Arkansas' 36. guvernør, fra 1955 til 1967. I ettertid er han mest kjent for sitt standpunkt til integrering av svarte elever i de offentlige skolene, særlig knytta til saken med de ni fra Little Rock.

Orval Faubus
Født		7. jan. 1910 Madison County
Død		14. des. 1994 (84 år) Conway
Beskjeftigelse		Politiker, selvbiograf
Embete		Governor of Arkansas (1955–1967)
Utdannet ved		Commonwealth College
Parti		Det demokratiske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Arkansas
Medlem av		American Legion
Orval Faubus på Commons

Oppvekst

Faubus vokste opp i fattige kår. Faren, John Samuel Faubus, var en politisk radikaler, og sønnen fikk mellomnavnet etter fagforeningslederen og sosialisten Eugene Debs. Orval arva farens interesse for politikk, men valgte mer moderate standpunkter, som stadig blei prøvd ut i hjemlige debatter.

Faubus jobba i landbruk og skogbruk, samtidig som han prøvde å få seg utdanning. I 1934 – tre år etter at han hadde gifta seg – fikk han tatt eksamen fra high school. Deretter studerte han ved Commonwealth College i Mena.

Karriere

I 1936 forsøkte Faubus – uten å lykkes (han tapte med fire stemmer) – å bli valgt inn Representantenes hus i Arkansas. I 1938 blei han valgt til rettsfullmektig i Madison county. I 1942 blei han nominert til et dommerverv, men trakk seg for å delta i andre verdenskrig. Her var han etterretningsoffiser i staben til general George Patton og deltok i Ardenneroffensiven. Etter krigen fikk han stilling som postmester, og etter å ha spart opp en del penger, kunne han overta lokalavisa Madison County Record, som han hadde skrevet rapporter til fra Europa.

Som redaktør støtta Faubus blant annet guvernør Sid McMath, som i 1948 hadde gått til valg på et program for sosiale reformer og mot korrupsjon. I 1951 blei Faubus utnevnt til direktør for delstatens vegvesen.

I 1952 tapte McMath i kampen om å bli gjenvalgt som Demokratenes guvernørkandidat. Den mer konservative Francis Cherry vant og overtok som guvernør. Han blei imidlertid raskt så upopulær at Faubus utfordra ham ved primærvalga i 1954. I valgkampen måtte han forsvare seg mot beskyldninger om kommunistsympatier. Bakgrunnen for disse var at Faubus hadde studert ved Commonwealth College, som var etablert av akademikere og aktivister på venstresida, flere av dem med band til kommunistpartiet. Faubus benekta først å ha gått på skolen, men vedgikk seinere å ha vært der noen uker. I virkeligheta var han student der i mer enn ett år, var valgt leder for studentrådet og deltok i arbeidet med å få utdanning fra skolen offisielt godkjent. Tross svertekampanjen, som kom da McCarthy-tida var på hell, blei Faubus valgt som Demokratenes guvernørkandidat. I sjølve guvernørvalget fikk han 63 prosent av stemmene, det svakeste resultatet for en demokrat på mange tiår.

Det relativt svake valget og beskyldningene om venstresympatier gjorde at Faubus var sårbar for kritikk fra høyresida i partiet, noe som kan ha vært en viktig faktor når han skulle ta beslutninger i integrasjonsspørsmålet.

Krisa i Little Rock

Faubus taler til demonstranter i samband med Central High-saken

I 1954 fastslo USAs høyesterett (i saken Brown mot skolestyret) at segregerte (raseskilte) skoler var grunnlovsstridig. Borgerrettsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) satte da i gang en kampanje for å få svarte elever til å registrere seg på «hvite skoler».

I 1955 vedtok skolestyret i Arkansas' hovedstad Little Rock å følge høyesteretts avgjørelse. En plan blei lagt om gradvis å gjennomføre integrerte skoler fra og med høsten 1957. I området som sokna til byens Central High School, bodde det 517 svarte barn og unge i aktuelle årskull. Ni av disse blei innmeldt. De var utvalgt av NAACP og organisasjonens delstatsleder Daisy Gatson Bates – og også godkjent av skolens ledelse.

Da opplysningene om integrering blei kjent, kom det kraftige protester, og ved skolestart var det varsla demonstrasjoner. 3. september 1957, dagen før første skoledag, kunngjorde Faubus at de ni ikke kunne starte på skolen. Den offisielle grunnen var at en ikke kunne garantere for deres sikkerhet og at ro og orden i byen var trua. En rettskjennelse samme dag sa imidlertid at integreringa skulle iverksettes, og de ni møtte opp på skolen 4. september. De blei møtt av store demonstrasjoner, og ved inngangen var det utplassert tropper fra nasjonalgarden, som nekta de ni adgang.

De nasjonale myndighetene greip nå inn. President Dwight D. Eisenhower satte nasjonalgarden under føderal kommando og sendte inn tropper fra 101. luftbårne divisjon for å sikre de ni retten til skolegang. I tillegg til å dreie seg om raseskille fikk saken dermed et element av lokal kamp mot sentralmakta, noe Faubus benytta seg mye av i retorikken.

Åtte av de ni svarte elevene fullførte skoleåret ved Central High. Neste år valgte Faubus en annen strategi: han vedtok å stenge alle byens fire offentlige high schools, samtidig som han støtta etableringa av privatskoler. Dette grepet førte imidlertid etter hvert til splittelse blant hvite foreldre, og neste år åpna skolene igjen. Sakte, men sikkert blei integreringa av skolevesenet i Arkansas gjennomført.

Orval Faubus' holdning i denne saken kan virke underlig, tatt i betraktning at han var valgt på et liberalt reformprogram. Han hadde godkjent desegregering av offentlig transport i Arkansas. Juridisk fakultet ved University of Arkansas og de offentlige bibliotekene i Little Rock var integrert. Imidlertid hadde han tidlig i 1957 fått gjennomført ei upopulær skatteøkning, blant annet for å øke lærerlønningene, og ved primærvalget samme høst ville han få James D. Johnson, en konservativ segregasjonistleder, som motkandidat. Faubus hadde derfor behov for å markere seg. Journalisten Harry Ashmore (som vant Pulitzerprisen for kommentarartikler om Little Rock-saken) mente at Faubus med vilje skapte krisa for å sikre si stilling blant hvite velgere.

I så måte var taktikken en suksess. Ved guvernørvalget i 1958 fikk Demokratene 82,5 prosent av stemmene. I ei nasjonal meningsmåling kom Faubus inn på lista over «de ti menn i verden som amerikanere beundrer mest».

Videre karriere

Faubus blei valgt til guvernør seks ganger og satt i vervet i tolv år. Han inntok etter hvert ei mindre konfrontativ stilling overfor føderale myndigheter og hadde et godt forhold både til John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson. Han huskes i ettertid mest for Central High-saken, men det bør bemerkes at han leda staten gjennom ei stortsilt oppbygging etter krigen, der stikkord er industrialisering, vegbygging, utvidelse av delstatens naturvernområder, styrking av psykiatrien og tiltak for utviklingshemma barn.

Valgresultatene blei med tida mindre imponerende. I 1960 fikk han 69,2 prosent av stemmene. I 1962 var det bare så vidt han blei guvernørkandidat, etter at høyregrupper som White Citizens' Councils valgte å støtte en annen. Bakgrunnen for dette var sannsynligvis at Faubus' motstand mot integrasjon var mer pragmatisk enn ideologisk begrunna. I hans guvernørtid blei det da også tatt noen viktige tiltak for å bedre forholda for svarte innbyggere, for eksempel når det gjaldt mulighetene for å få offentlige jobber og for støtte til svarte skoler. Ikke minst viktig var det at systemet for velgerregistrering blei reformert. Dette førte til at Faubus – noe paradoksalt – tidvis hadde sterk støtte fra svarte velgere. Ved guvernørvalget i 1964 fikk han for eksempel 81 prosent av stemmene avgitt av svarte.

Faubus stilte ikke til valg i 1966. Dette året vant Republikanerne ved Winthrop Rockefeller guvernørvalget i Arkansas for første gang sia 1872.

I 1960 var Faubus presidentkandidat for det høyreorienterte National States Rights Party. Han dreiv ikke noen særlig aktiv valgkamp og fikk bare 0,07 prosent av stemmene nasjonalt. I hjemstaten Arkansas fikk han imidlertid 6,76 prosent.

I 1968 var Faubus en av dem som blei vurdert som mulig visepresidentkandidat for den uavhengige presidentkandidaten George Wallace.

I 1970, 1974 og 1986 gjorde Faubus mislykka forsøk på igjen å bli demokratisk guvernørkandidat. Den siste gangen blei han slått av Bill Clinton.

I 1984 støtta Faubus Jesse Jackson, da denne forsøkte å bli Demokratenes presidentkandidat.

Faubus tilbrakte sine seinere år med å skrive kommentarartikler og memoarer i to bind (Down from the Hills, 1980 og 1985).

Kilder

• Biografi på nettstedet til Old State House Museum; besøkt 14. januar 2010

• Biografi i Encyclopedia of Arkansas; besøkt 14. januar 2010