Orientering
- For avisa «Orientering», se Orientering (avis).
Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig gjennom en løype i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.
Mellom start og mål skal man besøke et antall poster. Disse er utstyrt med postflagg, og blir plassert på detaljer i terrenget, som for eksempel stein, stup eller gjerder.
På kartet er det inntegnet en løype hvor postene er tegnet inn som nummererte sirkler, som angir rekkefølgen postene må besøkes i, og sirklene er bundet sammen med linjer. En slik sirkel er tegnet rundt detaljen som skal bli funnet, og denne detaljen er også definert i postbeskrivelsen.
Historikk
redigerIdretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert av IK Tjalve i 1897 i Nordmarka i Norge. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966.
Etymologi: Østvendt
redigerEtymologisk er ordet «orientering» avledet fra fransk s'orienter (fra ca. 1727) «å peile (seg)», lit. «å vende mot øst». Det gammelfranske ordet orient (c. 11. århundre) betyr «øst», og kommer opprinnelig fra latinsk orientum; «stigende, den stigende sol, øst, del av himmelen der solen stiger». I betydningen «bestemme retning» er attestert fra 1842.[1]
Orienteringskartet
redigerI orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.
Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto. Her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magnetisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.
Karttegn og kartfarger
redigerI orientering benyttes IOFs kartnormer (https://web.archive.org/web/20110817102924/http://orienteering.org/resources/mapping/).
Kartfarger er helt enkelt fargene på kartet, men de ulike fargene betyr ulike ting.
- blått er vått - altså bekker, elver, vann, myr og søkk
- gult er åpent område - altså åpne plasser og jorder
- hvitt er åpen skog
- grønt er tettere skog
- svart er hardt - altså hus, sti, stein, stup, skrent og grusvei
- lysebrun er asfalt - altså asfaltert vei og parkeringsplasser
- brun er høydekurver
Karttegn er de forskjellige detaljene i naturen tegnet som et bestemt symbol på kartet.
- svart prikk er stein
- stor svart prikk er stor stein
- svart stiplet linje er sti
- tykk, svart, stiplet sti er stor sti eller traktorvei
- svart figur ofte formet som firkant er hus
- svart linje er grusvei
- tykk og kort svart strek er skrent
- tykk og kort svart strek med små streker ut på den ene siden(ser ut som en liten kam) er stup - jo flere streker ut jo høyere
- tynn svart strek med skrå streker ut på den ene siden en id er gjerde
- mange små svarte prikker er steinrøys
- svart kryss er en spesiell menneskeskapt detalj
- to parallelle linjer med strek mellom seg noen steder er kraftledninger - de små strekene som binder de to parallelle sammen er mastene
- grønt kryss er enslig tre
- gusjegrønn er privat eiendom, ofte hage
- blå V er pytt
- blå prikket linje er inntørket bekk
- blå stripe er bekk
- blå, tykk linje er elv
- blått område er vann
- mange blå parallelle linjer er myr
- gult område med hvite prikker er åpent område med spredte trær
- gult område er åpen plass
- gult område med små svarte prikker er dyrka mark
- brun prikk er liten kolle
- brun sirkel er stor kolle
- tynne brune streker er høydekurver - disse viser hvor bratt det er
- tykke brune streker er tellekurve (hver femte høydekurve)
- brunt område er asfaltert område, parkeringsplass
Postbeskrivelse
redigerSelv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presist og kompakt enn tekstlige beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden.
Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post.
Postbeskrivelsens hensikt: Den skal beskrive terrengdetaljen, samt postskjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden gjør at løperen kan kontrollere at han er ved rett post. En post kan inngå i flere løyper samtidig, slik at postkoden vanligvis ikke korresponderer med postens rekkefølgenummer.
- kolonne A: Postnummer (i dette tilfelle den sjette)
- kolonne B: Koden – på eller i nærheten av flagget (her 56)
- kolonne C: Hvilken detalj – hvis det er flere like
- kolonne D: Postdetalj (her kampestein)
- kolonne E: Detaljens karakter
- kolonne F: Detaljens størrelse
- kolonne G: Skjermens nøyaktige plassering i/på/ved detaljen (her på nordvestsiden)
- kolonne H: Andre viktige opplysninger
Konkurranseprogram
redigerUltralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet.
Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 12-17 km for herrer og 7-12 km for kvinner. Herrene skal ha en vinnertid på rundt 90 minutter, mens damene skal helst vinne på rundt 80 minutter. Langdistanse er på programmet i VM, EM og NM.
Mellomdistanse er en lengre versjon av forgjengeren kortdistanse. Vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-6 km for menn, 3-5 km for kvinner. En god mellomdistanseløype skal ha variasjoner i strekklengde, ha retningsforandringer og sette høye krav til kartlesning. Mellomdistansen er ofte sett på som den mest krevende distansen orienteringsteknisk. Micr-O er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en straffeunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering. Mellomdistanse er på programmet i VM, EM og NM.
Sprint eller kortdistanse, er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 12-15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998. Sprint er på programmet i VM, EM og NM.
Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger som regel mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM.
Stafett
I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. Gafling går ut på at løpere underveis på samme etappe må innom ulike poster. Selv om man på de ulike etappene har vært innom forskjellige poster, skal det alltid være slik at alle lagene totalt sett har løpt de samme strekkene. Stafett er på programmet i VM, EM og NM.
Sprintstafett er den nyeste øvelsen i orienteringssporten. Dette er en stafett med fire etapper med mixede lag. Begge kjønn danner laget som stilles opp etter formelen D-H-H-D. Hver etappe tar rundt 15 minutter å løpe, noe som gjør at sprintstafetten avgjøres på ca. én time. I likhet med individuell sprint bruker løperne sprintkart for å orientere seg og øvelsen arrangeres gjerne i bymiljø. Sprintstafett kom med på programmet i VM og NM i 2014, og ble med i EM i 2016.
I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. Jukola-stafetten i Finland er den største, herreklassen samler på det meste over 1700 sjumannslag, mens dameklassen, Venla, teller drøye 1200 femmannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper.
Utøvere
redigerAktive norske
rediger- Sigrid Alexandersen
- Marianne Andersen
- Andrine Benjaminsen
- Ida Marie Næss Bjørgul
- Magne Dæhli
- Kasper Fosser
- Silje Ekroll Jahren
- Eskil Kinneberg
- Olav Lundanes
- Anne Margrethe Hausken Nordberg
- Kamilla Olaussen
- Gaute Hallan Steiwer
- Håkon Jarvis Westergård
- Øystein Kvaal Østerbø
Tidligere aktive norske
rediger- Ragnhild Bente Andersen
- Stig Berge
- Morten Berglia
- Bernt Bjørnsgaard
- Carl Henrik Bjørseth
- Sigurd Dæhli
- Mari Fasting
- Jan Fjærestad
- Ivar Formo
- Ingrid Hadler
- Birgitte Husebye
- Åge Hadler
- Holger Hott
- Elisabeth Ingvaldsen
- Egil Johansen
- Carl Godager Kaas
- Øystein Kristiansen
- Magne Lystad
- Anders Nordberg
- Jørgen Rostrup
- Tore Sandvik
- Tore Sagvolden
- Hanne Sandstad
- Ola Skarholt
- Hanne Staff
- Harald Thon
- Øyvin Thon
- Petter Thoresen
- Håvard Tveite
- Bjørnar Valstad
- Linda Verde
- Brit Volden
- Eystein Weltzien
Aktive utenlandske
rediger- Tove Alexandersson
- Maja Alm
- Gustav Bergman
- Lucas Basset
- Ida Bobach
- Søren Bobach
- Olle Boström
- Mårten Boström
- Edgars Bertuks
- Dana Brožková
- Graham Gristwood
- Fabian Hertner
- Daniel Hubmann
- Martin Hubmann
- Pasi Ikonen
- Minna Kauppi
- Andrey Khramov
- Emma Klingenberg
- Oleksandr Kratov
- Matthias Kyburz
- Jonas Leandersson
- Jerker Lysell
- Yannick Michiels
- Svetlana Mironova
- Valentin Novikov
- Jan Procházka
- Martin Regborn
- Tatiana Ryabkina
- Timo Sild
- Emil Svensk
- Catherine Taylor
- Frederic Tranchand
- Nadiya Volynska
- Judith Wyder
Tidligere aktive utenlandske
rediger- Christian Aebersold
- Annika Billstam
- Thomas Bührer
- Emma Claesson
- Thierry Gueorgiou
- Yvette Hague
- Jarkko Huovila
- Martin Johansson
- Karolina A. Højsgaard
- Heli Jukkola
- Annichen Kringstad
- Ulla Lindkvist
- Jani Lakanen
- Matthias Merz
- Allan Mogensen
- Jörgen Mårtensson
- Katalin Oláh
- Yuri Omeltchenko
- Simone Niggli
- Rolf Pettersson
- Juhani Salmenkylä
- Janne Salmi
- Marita Skogum
- Jamie Stevenson
- Chris Terkelsen
- Emil Wingstedt
Verdensmesterskap, arrangørsted og land
rediger- 1966: Fiskars, Finland
- 1968: Linköping, Sverige
- 1970: Friedrichroda, DDR
- 1972: Stare Splavy, Tsjekkoslovakia
- 1974: Silkeborg, Danmark
- 1976: Aviemore, Storbritannia
- 1978: Kongsberg, Norge
- 1979: Tammerfors, Finland
- 1981: Thun, Sveits
- 1983: Zalaegerszeg, Ungarn
- 1985: Bendigo, Australia
- 1987: Gerardmer, Frankrike
- 1989: Skaraborg, Sverige
- 1991: Marianske Lazne, Tsjekkoslovakia
- 1993: West Point, USA
- 1995: Detmold, Tyskland
- 1997: Grimstad, Norge
- 1999: Inverness, Storbritannia
- 2001: Tammerfors, Finland
- 2003: Rapperswil/Jona, Sveits
- 2004: Västerås, Sverige
- 2005: Aichi, Japan
- 2006: Århus, Danmark
- 2007: Kyiv, Ukraina
- 2008: Olomouc, Tsjekkia
- 2009: Miskolc, Ungarn
- 2010: Trondheim, Norge
- 2011: Savoie, Frankrike
- 2012: Lausanne, Sveits
- 2013: Vuokatti, Finland
- 2014: Trentino, Italia
- 2015: Inverness, Skottland
- 2016: Strömstad, Sverige
- 2017: Otepää, Estland
- 2018: Riga, Latvia
- 2019: Østfold, Norge
For resultater, se VM i orientering.
Andre former for orientering
rediger- Skiorientering utøves på langrennsski i et tett løypenett.
- Sykkelorientering
- Biathlon-orientering
- Presisjonsorientering
- Radiopeileorientering
- Turorientering
Referanser
rediger- ^ https://www.etymonline.com/word/Orient Online Etymology Dictionary
Eksterne lenker
rediger- (en) Orienteering – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Norges Orienteringsforbund
- Det internasjonale orienteringsforbundet
- o-norge.no Arkivert 28. november 2013 hos Wayback Machine. - Nettsted av og for o-løpere
- Orienteering.is (Internasjonal O-avis på nett, følger verdenseliten)
- Alternativet (Svensk nyhetsside)
- Norges Orienteringsforbund, Presisjonsorientering
- Radiopeileorientering
- Lær orientering på internett