Orientering

For avisa «Orientering», se Orientering (avis).

Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig gjennom en løype i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.

Mellom start og mål skal man besøke et antall poster. Disse er utstyrt med postflagg, og blir plassert på detaljer i terrenget, som for eksempel stein, stup eller gjerder.

På kartet er det inntegnet en løype hvor postene er tegnet inn som nummererte sirkler, som angir rekkefølgen postene må besøkes i, og sirklene er bundet sammen med linjer. En slik sirkel er tegnet rundt detaljen som skal bli funnet, og denne detaljen er også definert i postbeskrivelsen.

Historikk rediger

Idretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert av IK Tjalve i 1897 i Nordmarka i Norge. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966.

Etymologi: Østvendt rediger

Etymologisk er ordet «orientering» avledet fra fransk s'orienter (fra ca. 1727) «å peile (seg)», lit. «å vende mot øst». Det gammelfranske ordet orient (c. 11. århundre) betyr «øst», og kommer opprinnelig fra latinsk orientum; «stigende, den stigende sol, øst, del av himmelen der solen stiger». I betydningen «bestemme retning» er attestert fra 1842.^[1]

Orienteringskartet rediger

Detaljer fra et orienteringskart. Kartet er tegnet av Tage Braun og Preben Jørgensen for Horsens OK.

I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.

Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto. Her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magnetisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.

Karttegn og kartfarger rediger

I orientering benyttes IOFs kartnormer (https://web.archive.org/web/20110817102924/http://orienteering.org/resources/mapping/).

Kartfarger er helt enkelt fargene på kartet, men de ulike fargene betyr ulike ting.

blått er vått - altså bekker, elver, vann, myr og søkk
gult er åpent område - altså åpne plasser og jorder
hvitt er åpen skog
grønt er tettere skog
svart er hardt - altså hus, sti, stein, stup, skrent og grusvei
lysebrun er asfalt - altså asfaltert vei og parkeringsplasser

brun er høydekurver

Karttegn er de forskjellige detaljene i naturen tegnet som et bestemt symbol på kartet.

svart prikk er stein
stor svart prikk er stor stein
svart stiplet linje er sti
tykk, svart, stiplet sti er stor sti eller traktorvei
svart figur ofte formet som firkant er hus
svart linje er grusvei
tykk og kort svart strek er skrent
tykk og kort svart strek med små streker ut på den ene siden(ser ut som en liten kam) er stup - jo flere streker ut jo høyere
tynn svart strek med skrå streker ut på den ene siden en id er gjerde
mange små svarte prikker er steinrøys
svart kryss er en spesiell menneskeskapt detalj
to parallelle linjer med strek mellom seg noen steder er kraftledninger - de små strekene som binder de to parallelle sammen er mastene
grønt kryss er enslig tre
gusjegrønn er privat eiendom, ofte hage
blå V er pytt
blå prikket linje er inntørket bekk
blå stripe er bekk
blå, tykk linje er elv
blått område er vann
mange blå parallelle linjer er myr
gult område med hvite prikker er åpent område med spredte trær
gult område er åpen plass
gult område med små svarte prikker er dyrka mark
brun prikk er liten kolle
brun sirkel er stor kolle
tynne brune streker er høydekurver - disse viser hvor bratt det er
tykke brune streker er tellekurve (hver femte høydekurve)
brunt område er asfaltert område, parkeringsplass

Postbeskrivelse rediger

Postbeskrivelse

Selv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presist og kompakt enn tekstlige beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden.

Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post.

Postbeskrivelsens hensikt: Den skal beskrive terrengdetaljen, samt postskjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden gjør at løperen kan kontrollere at han er ved rett post. En post kan inngå i flere løyper samtidig, slik at postkoden vanligvis ikke korresponderer med postens rekkefølgenummer.

De enkelte poster:

kolonne A: Postnummer (i dette tilfelle den sjette)
kolonne B: Koden – på eller i nærheten av flagget (her 56)
kolonne C: Hvilken detalj – hvis det er flere like
kolonne D: Postdetalj (her kampestein)
kolonne E: Detaljens karakter
kolonne F: Detaljens størrelse
kolonne G: Skjermens nøyaktige plassering i/på/ved detaljen (her på nordvestsiden)
kolonne H: Andre viktige opplysninger

Konkurranseprogram rediger

Ultralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet.

Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 12-17 km for herrer og 7-12 km for kvinner. Herrene skal ha en vinnertid på rundt 90 minutter, mens damene skal helst vinne på rundt 80 minutter. Langdistanse er på programmet i VM, EM og NM.

Mellomdistanse er en lengre versjon av forgjengeren kortdistanse. Vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-6 km for menn, 3-5 km for kvinner. En god mellomdistanseløype skal ha variasjoner i strekklengde, ha retningsforandringer og sette høye krav til kartlesning. Mellomdistansen er ofte sett på som den mest krevende distansen orienteringsteknisk. Micr-O er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en straffeunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering. Mellomdistanse er på programmet i VM, EM og NM.

Sprint eller kortdistanse, er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 12-15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998. Sprint er på programmet i VM, EM og NM.

Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger som regel mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM.

Stafett
I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. Gafling går ut på at løpere underveis på samme etappe må innom ulike poster. Selv om man på de ulike etappene har vært innom forskjellige poster, skal det alltid være slik at alle lagene totalt sett har løpt de samme strekkene. Stafett er på programmet i VM, EM og NM.

Sprintstafett er den nyeste øvelsen i orienteringssporten. Dette er en stafett med fire etapper med mixede lag. Begge kjønn danner laget som stilles opp etter formelen D-H-H-D. Hver etappe tar rundt 15 minutter å løpe, noe som gjør at sprintstafetten avgjøres på ca. én time. I likhet med individuell sprint bruker løperne sprintkart for å orientere seg og øvelsen arrangeres gjerne i bymiljø. Sprintstafett kom med på programmet i VM og NM i 2014, og ble med i EM i 2016.

I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. Jukola-stafetten i Finland er den største, herreklassen samler på det meste over 1700 sjumannslag, mens dameklassen, Venla, teller drøye 1200 femmannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper.