Wikipedia

Oppstadvev

Oppstadvev, oppstadgogn (av norrønt uppstaða, «det å stå oppreist» og gogn, «redskap») eller grenevev er en urgammel type vevstol som er kjent fra arkeologiske funn fra hele Europa. Det mest typiske er at veven står oppreist mot en vegg, og at renningstrådene strammes med lodd. En antar at vever som dette har eksistert fra steinalderen, flere tusen år før Kristi fødsel. Øverst ligger den vannrette tøybommen som renningen er festet til. Renningen holdes stram med fritthengende vevlodd, kljåsteiner. Det hele bæres av stående stolper som ofte er plassert mot en vegg. Ofte har veven en enkel form for skaft og hovler.[1] Renningstrådene buntes og kljåsteinene bindes til disse.[2] Vevingen skjer ovenfra og ned.

Rekonstruert oppstadvev i arkeologisk museum i Castello Sforzesco i Milano, Italia.
Foto: Giovanni Dall'Orto
Rekonstruksjon av en vertikal neolittisk vevstol med garnhovler. Nasjonalt museum for tekstilindustrien, Sliven, Bulgaria.
Kvinner som vever i et romersk hus. Fra rekonstruert interiør på friluftsmuseet i Niewmegen.
Oppstadvev med garnhovler i det sentrale tekstilmuseum i Łódź, Polen.
Kljåstein av kleberstein, arkeologisk funn fra Fløystad i Arendal. Kljåsteinene er de deler av en oppstadvev som kan gjenfinnes som et arkeologisk funn. Tilhører Kuben i Arendal.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen

I Norge har oppstadvevtradisjonen vært levende i mange områder opp i moderne tid. Sterkest har tradisjonen vært i sjøsamisk kultur, der denne vevtypen er knyttet til greneveving som er levende tradisjon i dag[3].

Rester av oppstadvev er funnet i arkeologiske funn fra steinalderen i Sentral-Europa. Oppstadveven er avbildet på keramikk fra bronsealderens Hellas og var vanlig i hele Europa. Kljåstein fra bronsealderen er kjent fra arkeologiske funn mange steder bl.a. fra Hellas,[4] England og Norge.

Historie

rediger

Oppstadveven har trolig sin opprinnelse i den neolittiske perioden. De tidligste spor av oppstadvev stammer fra områder som tilhører Starčevo-kulturen i våre dagers Serbia og fra funn fra slutten av yngre steinalder i Sveits.[5] Denne type vevstol ble brukt i antikkens Hellas, og har etterpå spredt seg til Nordvest-Europa.[6] Vevtypen ble mye brukt blant folk i Skandinavia.[6] I 2014 ble det mellom Kolding og Esbjerg i Jylland gravd ut rester av en 4.300 år gammel oppstadvev. Også på Fyn ble det funnet rester av tekstilproduksjon fra steinalderens siste tid. Ved Sønder Nærå på Fyn ble det på en hustomt fra bondesteinalderen[7] funnet en grop på 40 cms dybde, med 8 liter forkullet korn, og hele eller deler av minst syv kljåsteiner gjort av leire. Kornet ble C-14-datert til 2000-1700 f.Kr., altså bondesteinalderens siste århundrer. Brennofferet av korn kan ha vært et takkoffer for god høst, men flere kljåsteiner ble funnet i bunnen av stolpehullene. De var lagt der da huset ble revet. Siden steinene ser ut til å stamme fra samme oppstadveven, har trolig huset vært bebodd av en familie som praktiserte den nye vevteknologien. De eldste vevde stoffer i Danmark er funnet i bronsealderens eikekister, men de mange funn av kljåsteiner på steinalderboplasser forteller at oppstadveven må være flere hundre år eldre.[8]

Av ukjente grunner mistet oppstadveven sin popularitet og forsvant fra vanlig bruk i Europa.[6] De ble fortrengt av mekanisk mer avanserte vevtyper og etter hvert av industrielle veverier.

Oppstadveven var lengst i bruk i Skandinavia, særlig i samisk kultur, der veven ble brukt til å lage en type ulltepper, «grener».[9] I 1947 dokumenterte Anna Grostøl med filmopptak bruken av den samiske «grenevev» i Olderdalen og Mandalen i Lyngen i Troms. Dette arbeidet ble fortsatt på 1950-tallet av konservator Marta Hoffman ved Norsk Folkemuseum. Hun fortsatte arbeidet med dokumentasjon blant samene i Nord-Norge og Finland, og fant også oppstadveven i bruk på en øy i Hordaland.[10]

I dag brukes oppstadveven blant annet i hobbymiljøer og i kulturvernsammenheng mange steder i verden.[11] En kan veve det samme i en flatvev og en moderne oppstadvev. Oppstadveven gir imidlertid en bedre oversikt ved billedveving og tar vesentlig mindre plass enn flatveven. Oppstadveven finnes også erstattet av en mer moderne variant som minner om en oppreist flatvev, med tøybom nede og garnbom på toppen. Vevingen skjer nedenfra og opp, og det er lettere å veve med lang renning.

Bruk

rediger

Oppstadgogn brukes i tilnærmet vertikal posisjon, og stoffet veves ovenfra og nedover. En starter med å flette eller veve på båndvev en ekstra tykk innslagstråd. Denne bindes opp langs øvre bom og danner vevstykkets tredje jare, en særegenhet ved mange vevstykker fra oppstadgogn. Foldet over denne jaretråden legges renningen i dobbel lengde. En alternativ måte å lage øvre renning på er å veve med innslagstråd som renning i en liten grindvev eller brikkevev. Da bruker en ferdig renningstråd som innslag. Derved dannes en ferdig jarekant med den fremtidige renningen ut på en side. Annenhver renningstråd ledes bak nedre bom, skillebommen, og knytes opp i vevloddene. De mellomliggende renningstrådene ledes tilsvarende fremom. Når renningen nå henger fritt, dannes et skille. For å øke vevehastigheten er det midt på veven plassert et skaft. Skaftet ligger inn mot rammen på to Y-formede knagger. Fra skaftet er det knytt opp garnhovler til bakre renning. I utgangsstilling påvirker ikke hovlene renningen og en legger inn første innslagstråd som slås inn. Deretter løftes skaftet opp i Y-en. Bakre renning trekkes dermed frem, en får motsatt skille og en kan slå inn neste innslag. Oppstadvev skiller seg noe fra flatvev ved at den har et skille åpent i utgangsstilling. Enkelte kaller derfor skaftkjeppene for halvskaft. Likeens teller de forskjellige vevere antall skaft på litt forskjellige måter. Med flere skaft kan en veve mer kompliserte mønstre. Alternativt kan en plukke renningen og lage billedvevmønstre.

Dersom en vever med lang renning, legges renningen på bakken under loddene eller vikles opp på disse. Når veveren har nådd bunnen av tilgjengelig renning, må ferdig vare rulles opp på tøybommen og loddene knytes ned. På en mer moderne vev uten lodd, men med renning og tøybom kan dette gjøres enklere.

På gamle greske vasemalerier sees ofte vevere, gjerne to kvinner, som arbeider side ved side i vevstolen.[11] Dette er uvanlig fordi de fleste andre vevstoler krever en hvilestilling, stående eller sittende. Det er dermed vanskeligere å være to. At en fritt kan gå fra side til side gjør det lettere å veve store tøybredder, gjerne større enn hva som er praktisk i en flatvev.

Artemidorus[12] fra Daldis skal ha uttalt: «Hvis man drømmer om en oppstadvev, betyr det en snart vil legge ut på en reise. Hvis man drømmer om andre typer vev, kan en forvente hvile.»[6]

Alternativ oppknyting

rediger
 
Rekonstruksjon av en vertikal neolittisk vevstol uten hovler, utstilt på Piatra Neamț-museet.

I illustrasjonen til høyre fra Piatra Neamț-museet, ser en en alternativ oppknyting. Her vever en nedenfra og opp slik en i dag vil finne mer praktisk. Renningen er knytt opp nede, og renningen er ledet over øvre bom og ned til vevloddene. Her er ikke noe utgangsskille, og trolig blir innslaget i sin helhet plukket. Fordelen med denne teknikken er at en får en bedre arbeidsstilling. En kan også rulle opp ferdig arbeid for bedre arbeidsstilling, og en kan veve lengre stykker uten å knyte om vevvektene. Denne vevmåten tilsvarer veving av veggtapeter som ble gjort i Frankrike i stor stil på 1700- og 1800-tallet i haute lisse, en moderne versjon av samme vevstol som denne fra Piatra. En kan også her bruke skillekjepper, og en er nær opp til en moderne oppstadvevstol.

Referanser

rediger
  1. ^ «hovel», NAOB.no
  2. ^ Burnham 1980
  3. ^ Nordlige Folk, Om grenevevingens historie.
  4. ^ Gleba, Margarita og Joanne Culter
  5. ^ Barber 1991
  6. ^ a b c d Crowfoot 1937
  7. ^ «Bondesteinalderen», Nationalmuseet, København
  8. ^ Museumsinspektør Michael Borre Lunde, Odense bys museer, Skalk, august 2022 (s. 24-25)
  9. ^ «grener», ulltepper
  10. ^ Hoffmann 1964, pp. 1-2
  11. ^ a b Carroll 1983
  12. ^ Artemidorus fra Daldis

Litteratur

rediger
  • Crowfoot, Grace (1937). «Of the Warp-Weighted Loom». Annual of the British School at Athens. 37: 36–47. doi:10.1017/s0068245400017950. 
  • Hákonardottir, Johnston, Juuhl (2016). The Warp-Weighted Loom. 
  • Kåstad, Anna Østerbø (2000). Oppstadveven. Lonevåg: Osterøy museum. 
  • Petty, Christina (2014). Warp Weighted Looms: Then and Now Anglo-Saxon and Viking Archaeological Evidence and Modern Practitioners. University of Manchester. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oppstadvev&oldid=25015513»