Wikipedia

Olsøygutane

roman av Olav Duun fra 1927

Olsøygutane er en roman av Olav Duun, utgitt i 1927.[1][2][3] Boka handler om de foreldreløse brødrene Johan, Jæger, Arne og Sebulon og deres oppvekst på den karrige Olsøya. Professor Otto Hageberg skriver at «boka handlar om utviklinga til dei fire gutane, og om dei kreftane som styrer livet deira fram mot nederlag og død.»[4]

Olsøygutane
Omslagsillustrasjon ved Albert Jærn
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1927
ForlagOlaf Norlis Forlag

Professor Jan Inge Sørbø skriver at boka «kan verke som parodien på ein frisk sjø- og kystroman. Dei fire brørne i boka er både rådsnare og munnrappe, men etter kvart blir dei malne opp av uløyste indre spenningar og uerkjende tildriv.»[5]

Boka er oversatt og utgitt på tysk, tsjekkisk, slovensk, svensk og polsk.[2][4] Boka ble også utgitt av Gyldendal i 1931 som en av tolv bøker i bokverket «Vår nye litteratur», med de beste norske bøkene fra 1900-tallet.[6][7]

Bakgrunn rediger

Da boka kom ut, hadde Olav Duun forholdsvis nylig fullført det store seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923), og var på leting etter et nytt stoff. Han hadde utgitt ei bok i året fra 1907 til 1924, i tillegg til to barnebøker. De 11 bøkene fra romanen Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924) foregår i ett felles landskap med de samme stedsnavnene og med hovedpersoner som opptrer som bipersoner i andre bøker. Professor Otto Hageberg omtaler dette som «Duuns storroman», og også Juvikfolket foregår innenfor dette universet.[8]

Duun hadde fått Statens kunstnerlønn fra 1923, men var fremdeles på leting etter en balanse mellom lærerlivet og forfatterlivet.[9][10] Han hadde permisjon fra lærerjobben i 1927,[11] og før jul i 1927 sa han opp lærerstillinga for å samle seg om forfatterskapet.[12]

Han hadde hatt et hvileår uten bok i 1925 og utga en lavt vurdert bok, Straumen og evja, i 1926. Duun-biografen Heming Gujord skriver at «etter de traurige idekonfliktene i Straumen og evja var Olsøygutane nesten som et litterært comeback å regne».[9] Duun utsatte arbeidet med å utvikle forfatterskapet i nye retninger, og «vendte tilbake til det miljøet han kjente best», øyene i Ytre Namdalen.[9]

Innhold rediger

 
Fiskevær i Sør-Gjæslingan ca 1904. (illustrasjonsfoto)

På samme måte som i Hilderøya (1912) og Mennesket og maktene (1938) er handlinga lagt til øyene ytterst på Namdalskysten. Landskapet kan minne om Sørøyan, og navnene er hentet både fra Sørøyan og fra Sør-Gjæslingan.[13][14] Handlinga begynner i 1892, men foregår for det meste under og etter første verdenskrig, i romanens samtid.[4][15]

Romanen består av tre hovedbolker, kalt «Born», «Vaksne karar» og «Dei to som vart att». Hver av hovedbolkene er inndelt i seks kapitler.[4]

Guttenes far Jørgen Olsøy mister den første kona si til tæring. Hun nevnes ikke ved navn, var mora til Johan og Jæger, og døde da den eldste bare var to år gammel. Sofia kommer til Olsøya som tjenestejente, og bli raskt mor til Arne og Sebulon, før Jørgen rekker å gifte seg med henne. Jørgen omkommer på sjøen da Johan er bare sju år gammel og Sebulon er tre. To år senere får Sofia dattera Jørgina. Tjenestegutten Kal er faren til Jørgina, men han blir sagt opp og flytter fra øya. Denne etableringa av familiesituasjonen foregår i de to første kapitlene, på i alt 11 sider. Sofia dør på den tida Johan og Jæger går til konfirmasjon.

Familien bor alene på den minste av de tre øyene ytterst ved havet. I tillegg til Olsøya finnes Freøya med to husstander og Skinnarøya med tre familier. På Freøya bor Johanna, som er jevngammel med Johan og Jæger. Det er en mils veg til fastlandet med kirke, skole og butikker.[4] Når guttene reiser til bygdesenteret Finnsvoll for å gå på skole, har de en sterk følelse av å være annerledes, fra en «amputert familie utanfor folkeskikken», og i forsvarsposisjon.[4] Dette kapitlet heter da også «Ut i ville verda». Guttene er stort sett formet av relasjonene seg imellom;[4] de er immune mot tukt og formaninger, og vil finne sin egen veg i livet.[16] Den ytre handlinga er ellers knyttet til livet på sjøen, i fiskerbåter. Båtene utvikler seg gjennom romanens tid, og guttene beskrives av Hageberg som «djerve i båten og dugande fiskarar.»[4] Det ytre presset mot hovedpersonene kommer ikke bare fra naturkreftene rundt dem, men også fra storsamfunnets skiftende økonomiske konjunkturer og bankens krav om renter og avdrag.[4]

Den videre handlinga bæres blant annet av et erotisk trekantmotiv som Duun har brukt i flere bøker.[9][17][16] Johan gifter seg med Johanna, selv om han vet at Jæger elsker henne. Når Johan dør på havet, gifter Johanna og Jæger seg uten å bli lykkelige sammen. Hun forelsker seg ulykkelig i den yngste av brødrene, Sebulon. Jæger visner bort, og dør etter hvert av tæring. «Kammerspillet mellom Jæger og Johanna hører til høydepunktene i Duuns diktning», mener Gujord.[9] Johan og Arne beskrives av Bjarte Birkeland som «enkle dagmenneske», mens Jæger er en sammensatt karakter, som har sett inn i seg sjøl, og av den grunn er en «uglad mann».[18]

Sebulon er den mest gåtefulle av brødrene.[9] Han har en undergangsdrift i seg som ikke blir forklart, men står igjen som et mysterium.[18] Sammen med Johannas forbryterske bror Gottfred gjør han seg også til likrøver. På veg for å berge et forlist skip, seiler de først forbi noe som kan være et menneske på et skjær, fordi de mener det er større vinning i å berge selve skipet. Når skipet har gått tapt, seiler de tilbake til liket. Når Sebulon senere i romanen dør på havet, mener Gujord at det kan være et kamuflert selvdrap.[9]

Arne er den eneste av brødrene som går fri fra «denne umoglege tevlinga» mellom de fire.[16] Han trekker seg ut av kappløpet, gifter seg med Aletta og bosetter seg på Olsøya. Samtidig er også han grunnleggende preget av sjalusi, mannjevning og relasjonen til brødrene.[4]

Tolkning rediger

Boka kan ifølge professor Willy Dahl leses som Duuns siste forsøk på å forsvare sin etablerte norm; at samhold og solidaritet i nærmiljøet kan være «et vern mot en verden i krig og brann.»[19]

Framstillinga preges av vitalitet,[20] og av spontanitet, humor og poetisk glans.[18] Skildringene av livet på sjøen, og de lyse skildringene av barndomsopplevelser, gjør at boka ofte omtales som frisk og lettlest, blant annet av litteraturhistorikeren A.H. Winsnes som kaller det «munterhet og hygge», og av Duun-kjenneren Rolv Thesen.[21][20] Boka skildrer imidlertid også spenningen mellom brødrene etter hvert som de vokser opp.[18]

Professor Otto Hageberg er uenig i Thesens vurdering av boka som «frisk og sjarmerande». Hageberg peker på at foreldrene dør mens guttene er unge, at guttene selv dør før de blir 35, og at boka skildrer mørke, skjulte krefter.[4][22] Hageberg mener at kjærlighet og død er «siamesiske tvillingar» i Olsøygutane, og at romanens hovedpersoner er uten muligheter til å bryte ut av fastlagte mønster. «Duun har aldri skrive ein roman så ribba for lykkeleg sluttperspektiv som Olsøygutane, med eit visst unntak for Carolus Magnus, som kom året etter.»[4] Hageberg mener samtidig at det groteske overrisles med en form for humor.

Hageberg leser den som en fortelling om underliggende, ubevisste bindinger mellom hovedpersonene, og fra hovedpersonene overfor kvinnene rundt dem.[4] Hageberg beskriver dette som erotisk psykologi.

Referanser rediger

  1. ^ Duun, Olav (1927). Olsøy-gutane. Oslo: Norli. 
  2. ^ a b Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 14. 
  3. ^ Olsøygutane; aschehoug.no
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m Hageberg, Otto (1996). Forboden kjærleik : spenningsmønster i Olav Duuns dikting. [Oslo]: Samlaget. s. 10, 23-25, 203-253. ISBN 8252146015. 
  5. ^ Jan Inge Sørbø. Nynorsk litteraturhistorie. Samlaget, 2018. side 216. ISBN 978-82-521-8896-7
  6. ^ Duun, Olav (1931). Olsøy-gutane. Oslo: Gyldendal. 
  7. ^ Hageberg, Otto (1996). Olav Duun : biografiske og litteraturhistoriske streiflys. Oslo: Samlaget. s. 68-74. ISBN 8252146414. 
  8. ^ Otto Hageberg (1995). «Etterord : på veg inn i Duuns storroman». Olav Duun. Skrifter i samling. 3: Tre venner; Harald. Oslo: Aschehoug. s. 349-360. ISBN 8203174876. 
  9. ^ a b c d e f g Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 360–377
  10. ^ «Den store dikter i en lærerpost». Norsk skoletidende. Hamar: Norsk skoletidende. 1926. s. 672. 
  11. ^ «Ei samtale med Olav Duun um sjøormen og andre aalvorlege ting». Den 17de mai; 20. november 1926. Oslo. 1926. s. 1. 
  12. ^ «Nybrott 3.12.1927». Larvik. 1927. s. 1. 
  13. ^ Bjarte Birkeland (1967). «Innleiing [om hele Duuns forfatterskap]». Olav Duun: Menneske og maktene. Oslo: Gyldendal. s. 7-14. 
  14. ^ Kolbjørn Gåsvær (1999). Hilderøya og Øyværet, Olav Duun og Gjæslingan. Eget forlag. . Teksten herfra er også lagt ut på nettstedet sor-gjaeslingan.no: Hilderøya-Øyværet-Gjæslingan og Olav Duun Arkivert 20. oktober 2021 hos Wayback Machine.
  15. ^ Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 7-58. ISBN 8252201369. 
  16. ^ a b c Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting : ei innføring. Hamar: Norsk skoletidende. s. 75-77. 
  17. ^ Schjelderup, Alv G. (1945). Dikteren Olav Duun. Oslo: Norli. s. 230. 
  18. ^ a b c d Bjarte Birkeland m.fl. (1975). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 521. ISBN 8202154790. 
  19. ^ Dahl, Willy (1984). Norges litteratur. Bind 2 : Tid og tekst 1884-1935. Oslo: Aschehoug. s. 388. ISBN 8203105718. 
  20. ^ a b Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 263-267. 
  21. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 536. 
  22. ^ Hageberg, Otto (1981). Kjærleik, regresjon, død : undertekst i Olsøygutane av Olav Duun. Norskrift; 30. Universitetet i Oslo, Institutt for nordisk språk og litteratur. 

Eksterne lenker rediger

  • Olsøygutane, første utgave 1927, ebok fra Nasjonalbiblioteket


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olsøygutane&oldid=23962050»