Juvikfolket

bokserie av Olav Duun

Juvikfolket (opprinnelig Juvikfolke) er en romanserie i seks bind av Olav Duun, utgitt fra 1918 til 1923. Bøkene regnes som Duuns hovedverk, og som en sentral klassiker i norsk litteratur. De er med i utvalget Århundrets Bibliotek (1991) og i Trond Berg Eriksens kanon-utvalg Nordmenns nistepakke (1995).

I 1927 ble de seks bøkene i serien gjenutgitt i en tobindsutgave. Omslagsillustrasjon ved Albert Jærn.

Serietittelen Juvikfolke ble først etablert ved utgivelsen av en samlet tobindsutgave i 1927.[1] Serien omfatter de seks bøkene: Juvikingar (1918), I blinda (1919), Storbrylloppet (1920), I eventyret (1921), I ungdommen (1922) og I stormen (1923).[2]

InnholdRediger

 
Kart over Jøa og deler av Otterøya med Duuns stedsnavn avmerket. «Juvika» svarer til Jevika på nordsiden av Otterøya, mens «Håberg» ligger på vestsiden av Jøa.
 
Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[3]

Romanene foregår innenfor det samme universet som alle Duuns bøker fra Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924). Her brukes de samme stedsnavnene og noen personer opptrer som bipersoner i flere bøker. Otto Hageberg omtaler disse elleve bøkene som «Duuns storroman».[4] Landskapet har tydelig preg av Duuns hjemtrakter på Jøa. [5][6][7] Guttorm Hansen skriver at «Olav Dunns dikting hentar landskap og språk frå Namdalen, frå to øyar som ligg ute i Namsfjorden mot storhavet, mot Folda — Jøa og Otterøya. Berre to — tre av bøkene hans hentar landskap frå andre kantar.»[8]

Romanene skildrer livet til seks-sju generasjoner juvikinger fra slutten av 1700-tallet og inn på begynnelsen av 1900-tallet. De første kapitlene i det første bindet åpner med sagn og anekdoter om de eldste av slekten før Per Anders introduseres som den første hovedpersonen, i det første bindet. «De gamle juvikene har 'den blinde farten' i seg, lever på instinkt, refekterer lite, grubler ikke, angrer aldri. Det bor mye gammel hedendom i dem. Ættens krav er eneste rettesnor.»[1]

Sønnesønnen Anders, kalt «Blind-Anders», er hovedpersonen i det andre bindet, I Blinda. Han «lever hele det lange livet sitt i brytningen mellom ætt og bygd, ættemoral og samfunnsmoral.»[1] Handlinga i det tredje bindet, Storbrylloppet, foregår omkring 1870-åra. Her skildres «møtet mellom gammelt og nytt, mellom innflytelse fra byen og det gamle bondesamfunnets sed og skikk.»[9] «I Storbrylloppet opplever vi Duun på sitt mest burleske. To familiar med kvar sine verdisett og ambisjonar blir vikla inn i og ut av kvarandre i hendingar som fører fram til eit gedigent dobbeltbryllup.»[10]

Ola Håberg, som er sønn av Anders («Blind-Anders») og Massi, introduseres i I blinda og er siden med i resten av romanverket, før han tar sitt eget liv i I stormen. Han er klokker, og en tenksom og analytisk type, en «kloking uten styrken».[11] Han er både en kommentator til andres ferd, og en taper i sin egen livsferd.[12]

Odin Setran er hovedperson i verkets tre siste bind.[13][14] Odins oppvekst preges av at han «er seg bevisst at han er 'ein av gamlekarane', at han har arven frå juvikingane å føre vidare. Men samtidig lever han i ei ny tid, med nye krav til det å vere menneske og samfunnsborgar.»[15] Daniel Haakonsen peker på at Odin er den personen i Duuns forfatterskap som «enklest og klarest forener selvrespekt og menneskelig ansvar», de to etiske idealene som går gjennom Duuns forfatterskap.[16]

Odins livsløp går gjennom tre faser i de tre bindene. I I eventyret vokser han opp som hos fosterforeldrene Bendek og Gurianna i Kjelvika, men har også etterhvert relasjoner til mora og stefaren Iver på gården Vennestad, til faren Otte og til bestemora Åsel på gården Håberg. Skildringene fra Odins barndom i Kjelvika er en av de mest siterte delene av Duuns forfatterskap. I den femte boka, I ungdommen, utvikler Odin det ambivalente forholdet til søskenbarnet Astri, og forholdet til rivalen Lauris. Lauris blir etter hvert til en personifisert ondskap, en type som det finnes flere av i Duuns forfatterskap. Mot sluttten av boka innleder Odin et forhold til Ingri. De gifter seg og får to barn i løpet av de femten PR-ene som går mellom femte og sjette bind. I det siste bindet i romanserien, I stormen, topper rivaliseringen med Lauris seg i et dramatisk forlis. Etter forliset fører Odin og Lauris en samtale mens de kjemper for livet på båthvelvet. Samtidig har Odin en diskusjon med seg selv. han svinger mellom to tider og to livssyn. Han vet at han har styrke til å velge en overmenneske-holdning overfor Lauris og beseire ham, men velger til slutt å ofre seg selv i respekt for sitt eget humanistiske livssyn.

Samfunnsbildet i serienRediger

Professor Åsfrid Svensen mener at romanserien speiler fem faser i endringa av bondesamfunnet og bygdesamfunnet gjennom 1800-tallet:[17]

  1. Det førindustrielle bondesamfunnet med sjølbergingsjordbruk og vekt på ætta. Romanseriens generasjoner med Per Anders og Per hører til denne perioden.
  2. «Begynnende forandring», med differensiert næringsliv, utvikling av kommunikasjonsmidler og fellestiltak i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Anders hører til denne perioden.
  3. Det store hamskiftet med handelsjordbruk og utvidet fiske. Romanseriens generasjoner med Åsel og hennes barn hører til denne perioden.
  4. «Fram mot moderne tid», med større sosial og geografisk mobilitet, verdisplittelse og mer vekt på individets interesser. Romanseriens generasjoner med Elen og med sønnen Odin hører til denne perioden.
  5. «Industriens tidsalder», med industri, bankvesen og sosialvesen i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Odin, Astri og Lauris hører til denne perioden.

Tema og tolkningRediger

Romanen tar utgangspunkt i en forestilling om ætta som en levende, dynamisk organisme, som kan ha gode og dårlige perioder.[18]

Det er vanlig å peke på inntrykkene av brutalitet fra første verdenskrig som en del av bakteppet for romanene.[15][19][20]

Åsfrid Svensen peker på at forfatterens intensjoner om Odins rolle virker tvetydige. Det kan se ut som om Duun «har ment å tegne Odin som en mann som når lenger enn alle andre.»[17] Men det er også elementer i romanene som peker på at andre har vært like store lederskikkelser i sin tid.[17] I romanens sluttkapittel har Anders, sønnen til Odin, noen betraktninger om «ei ny tid» som en gjentagende hendelse som ikke er unik for Odin.[17]

I ettertidRediger

Verket er dramatisert av Otto Homlung og oppført på Det norske teatret i 2004.[21][22] Paul Ottar Haga bearbeidet Holmungs dramtisering i en oppsetning på Nord-Trøndelag Teater i 2015; Haga hadde selv regien.[23]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  2. ^ Harald Noreng (1988). «Noen hovedsymboler i Juvikfolke». Fra Tullin til Sandemose: studier i norsk litteratur : festskrift til 75-årsdagen 25. april 1988. Øvre Ervik: Alvheim & Eide. s. 192-202. ISBN 8290359381. 
  3. ^ Juvikingar; solumbokvennen.no
  4. ^ Otto Hageberg (1995). «Etterord : på veg inn i Duuns storroman». Olav Duun. Skrifter i samling. 3: Tre venner; Harald. Oslo: Aschehoug. s. 349-360. ISBN 8203174876. 
  5. ^ Haakon Odd Christiansen. «Olav Duuns landskap». Trondhjems turistforenings årbok 1976. pdf
  6. ^ Kolbjørn Gåsvær (2011). «Landet i eventyret». Årbok for Namdalen. Namsos: Namdal historielag. s. 38-52. 
  7. ^ Gåsvær, Kolbjørn (1988). Landet i eventyret: Olav Duuns steder. [Fosnes]: Fosnes kommune. 
  8. ^ Guttorm Hansen (1976). «Olav Duun og Namdalen». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 578-591. 
  9. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 536. 
  10. ^ Storbrylloppet ; .solumbokvennen.no
  11. ^ Bjarte Birkeland (1976). «Lauris og Odin -- hund og menneske». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. [Oslo]: Noregs boklag. s. 76-86. ISBN 8252201369. . Først trykt i Edda, 1970
  12. ^ Sturla Brørs (1942). «Dei livsudugelege : ein Duun-studie». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 97-119. 
  13. ^ Svensen, Åsfrid (1978). «Juvikfolke - Odins utvikling i barndom og ungdom». Søkelys på fem nyrealister. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200016382. 
  14. ^ Ole Martin Høystad (1987). Odin i Juvikfolke: Olav Duuns språk og menneskesyn. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203156436. 
  15. ^ a b Liv Marit Idsø (2000). Duun - eit omriss. Jøa: LEA. s. 10. ISBN 8292191003. 
  16. ^ Haakonsen, Daniel (1958). Olav Duun : tre essays. Oslo: Det norske studentersamfunds kulturutvalg. s. 25-26. 
  17. ^ a b c d Svensen, Åsfrid (1978). Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Oslo: Novus. s. 12; 54-65. ISBN 8270990396. 
  18. ^ Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 280–284
  19. ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 523. ISBN 8202154790. 
  20. ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 138. 
  21. ^ sceneweb.no
  22. ^ Juvikfolke - en teatersuksess; nrk.no, 16.2.2004
  23. ^ Juvikfolke; turneteatret.no

Eksterne lenkerRediger

  • Duuns bøker som gratis e-bøker (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no