Olaf T. Lindvig

norsk offiser, nasjonalsosialist og frontkjemper

Olaf Trygve Lindvig (1917–2007)[1] var en sentral nasjonalsosialist og frontkjemper.

Olaf Trygve Lindvig
Født9. sep. 1917Rediger på Wikidata
Narvik
Død2. feb. 2007Rediger på Wikidata (89 år)
Fåvang
BeskjeftigelseFrontkjemper Rediger på Wikidata
PartiNasjonal Samling
NasjonalitetNorge
UtmerkelserJernkorset 2. klasse
Såretmerket i sort
Rikspolitiets Hederstegn
Østfrontmedaljen
Frontkjempermerket
SS-æresdolk
Deltagermedaljen (returnert)
Tjenestetid19371945
EnhetWaffen-SS
Kommandoer1./Den norske legion
1./SS-Regiment "Norge"
Statspolitiets Utrykningskommando
Deltok iFelttoget i Norge
Beleiringen av Leningrad

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Olaf T. Lindvig vokste opp på Fåvang i Oppland og var utdannet offiser ved 2. divisjons skole 1934–1937.

Han ble uteksaminert fra Statens Politiskole samt utnevnt til fenrik i 1939. Han deltok som fenrik og adjutant i II./IR-5 under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo som konstabel og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget.

Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han var troppfører i Hirdregiment 7 «Viking» og instruktør ved Hirdens førerskole før han gikk over til Norges-SS i mai 1941.

Frontkjemper

rediger
 
Den 24-årige tidligere politimannen og hirdføreren Olaf T. Lindvig (den høyeste, det vil si nummer fire fra høyre, i forreste rad) under edsavleggelsen i det nyopprettede Norges SS i Gamle Logen i Oslo 22. mai 1941. Foran står Quislings politiminister Jonas Lie. Tilstede under seremonien var ellers blant andre Vidkun Quisling, rikskommissar Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og leder av SS Heinrich Himmler.
 
Olaf T. Lindvig (ytterst til høyre på fremste rad) under edsavleggelsen i Norges SS i mai 1941. På Jonas Lies høyre side sitter Quislings justisminister Sverre Riisnæs. Norges SS skulle i utgangspunktet være vaktstyrke for Quisling og en norsk parallell til Allgemeine-SS i Tyskland, men falt sammen etter det tyske overfallet på Sovjetunionen samme sommer. De fleste gikk da inn i Den norske legion i juli 1941 eller Germanske SS Norge sommeren etter.

Lindvig meldte seg som frivillig da Quisling-regjeringen ville sette opp norske militære enheter innenfor den tyske krigsmakt. Han kjempet med Den norske legionLeningrad-fronten som Legions-Obersturmführer. Han ble såret i april 1942, og fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske-SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment 23 «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske-SS Norge. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945. Sommeren 1944 organiserte han Statspolitiets utrykningskommando.

I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke vaktholdet ved Skallum gård i Bærum hvor enkelte av Quislings regjeringsmdlemmer hadde forskanset seg, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og leder for Hirden Henrik Rogstad. Dette mislyktes, da han kom for sent og avdelingen allerede var dimittert.

Etterkrigstiden

rediger

Lindvig ble arrestert etter krigen og dømt til tolv års fengsel for landssvik under oppgjøret.

For sin krigstjeneste på tysk side ble han tildelt Jernkorset 2. klasse, Såretmerket i sort, Østfrontmedaljen, SS-æresdolk, Frontkjempermerket, samt Rikspolitiets Hederstegn. For sin innsats under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940 ble han på 1980-tallet tildelt Deltagermedaljen. Denne medaljen ble senere trukket tilbake da det ble avklart at han hadde vært landssvikdømt, frontkjemper og medlem av NS.

Etter krigen startet Lindvig en betongfabrikk, senere også en hyttefabrikk med sin bror. Han arbeidet senere som konsulent ved Securitas i Oslo.

Lindvig var gift med Ilsa Marquerite Lindvig, datter av Olaf Fermann, og hadde fem barn. Han døde i sitt hjem på Fåvang i 2007, 89 år gammel.

Referanser

rediger
  1. ^ Dødsannonse i Aftenposten onsdag 7. februar 2007

Eksterne lenker

rediger