Wikipedia

Olaf Fermann

Olaf Willy Fermann (født 17. februar 1892 i Oslo, død 20. april 1975[1] i Oslo) var en norsk forretningsmann, et ledende medlem av Nasjonal Samling, SS-offiser og kollaboratør som ble dømt i landssvikoppgjøret.

Olaf Fermann
FødtOlaf Willy Fermann
17. feb. 1892Rediger på Wikidata
Oslo kommune
Død20. apr. 1975Rediger på Wikidata (83 år)
BeskjeftigelseDiplomat Rediger på Wikidata
PartiNasjonal Samling (1933–)
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKrigsfortjenestekorset
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradUntersturmführer
Olaf Fermann på Commons

Førkrigstiden rediger

Fermann studerte på Oslo handelsgymnasium og ble uteksaminert i 1910.[2][3] Han arbeidet i perioden 1916-1919 som forretningsmann i Russland og var en tid ansatt ved det norske konsulatet i St. Petersburg. Han giftet seg med datteren til en tysk forretningsmann i Russland, og de fikk en sønn og en datter[4], Ilsa Marquerite. Under oppholdet i Russland ledet han hjelpearbeid for krigsfanger og mottok det russiske Røde Kors' orden av 1. og 2. klasse.[trenger referanse] Under revolusjonen i Russland traff han første gang Vidkun Quisling.[3]

Etter et opphold i Danmark kom han i 1924 til Danzig som ansatt for Det Bergenske Dampskibsselskab, ble deretter leder for et amerikansk transportselskap, og var utstasjonert blant annet i Hamburg, Wien, Zürich og Berlin. Han traff Heinrich Himmler i 1927-1928 under et jaktselskap på godseier Werner Lorenz´eiendom Mariensee i nærheten av Danzig. Lorenz var leder for SS i Danzig, og hans søster, Erika Lorenz, var Himmlers privatsekretær. Lorenz flyttet etterhvert til Berlin hvor Fermann møtte Himmler ved flere anledninger. Himmlers tiltro til Fermann hadde sammenheng med deres felles vennskap med familien Lorenz og interesse for nordisk-germansk tradisjon og fortid.[5][3]

I 1933 ble han medlem av Nasjonal Samling, som et av dets første medlemmer. Fermann var en velstående mann på denne tiden og var blant Quislings og NS' sterkeste finansielle støttespillere. På 1930-tallet bygget han opp en betydelig industri- og handelsvirksomhet i Tyskland. Fermann eide blant annet en fabrikk i Burg i det som senere ble Øst-Tyskland.[6]

Andre verdenskrig rediger

 
Olaf Fermann (nummer tre fra høyre på andre rad), med rikskommissar Josef Terboven og NS-føreren Vidkun Quisling på raden foran, i Colosseum kino i Oslo under krigen 1944.
Foto: Riksarkivet

Næringsvirksomhet rediger

I 1940 var Fermann bosatt i Tyskland, men han hadde lenge gått med planer om etablering av et selskap for kullimport. Dette skulle gjøres i samarbeid med Deutsches Kohlendepot. Sjursøya Kull og Koks A/S ble kjøpt og tomt på Sjursøya leid av Havnevesenet. Allerede 25. april 1940 reiste han til Berlin for møte med ministerialdirektør dr. Sarnow i det tyske handelsdepartementet, og la her grunnlag for et nært økonomisk samarbeid med tyske myndigheter. På forsommeren 1940 flyttet han med sin familie fra Tyskland til Norge og inngikk i 1941 en avtale med den tyske Armee-Oberkommando om import og leveranser av all sement fra Tyskland til Norge for bygging av Festung Norwegen. For gjennomføring av dette tok Fermann initiativ til samarbeid med den bergenske forretningsmannen Thomas S. Falck, direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab.[7] I 1942 trådte han også inn i styret til Det Tyske Handelskammer.[8]

Politisk engasjement rediger

Høsten 1940 ble Fermann leder for Nasjonal Samlings utenriksorganisasjon.[9] Videre ledet han Frontkjemperkontoret fra mars 1942 og ut året. Kontoret rekrutterte soldater til SS og hjalp til med reassimilering av frontkjempere etter tjeneste ved østfronten.[10]

Kommandostab Reichführer SS rediger

På vårparten 1941 besøkte øverste leder av Schutzstaffel (SS), Heinrich Himmler, Norge. Dette sees i sammenheng med Det tredje rikets planer om kolonisering av de okkuperte områder i Øst-Europa og Russland.[11] I februar 1941 ble Fermann, sammen med NS-ministrene Jonas Lie og Sverre Riisnæs sendt til Berlin for militær «spesialopplæring». Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble Fermann beordret til hovedkvarteret for Himmlers kommandostab hvor han, ifølge sin senere forklaring, ble engasjert i «landbruksforskning». I tillegg tjenestegjorde han som adjutant for SS-Hauptsturmführer Rudolf May som hadde ansvaret for organiseringen av «antipartisankrigføringen». Her fungerte han blant annet som tolk under forhør av russiske krigsfanger. Han var sannsynligvis også med på reiser hvor Rudolf May hadde konferanser med lederne i Einsatzgruppe A og B om hvordan man skulle drepe jødene mer effektivt.[12][13]

På høsten 1941 fulgte Fermann, da med graden SS-Untersturmführer, Himmler på en reise til Estland, Polen og Ukraina. Han var registrert som SS-Fachführer i Persönlicher Stab Reichsführer SS, altså en del av Kommandostab Reichsführer SS (RFSS). Himmler hadde tidligere gitt uttrykk for ønske om at Fermann skulle ha en lederrolle i koloniseringen av områdene ved Ljublin,[14] hvor store jordbruksområder ville bli stilt til rådighet blant annet for norske og nederlandske bønder. Disse områdene ble opprettet for germanisering gjennom drap og utryddelse av jøder, sinnslidende, polsk middel- og overklasse og fordrivelse av polske bønder.[15] Fermann opplyste i rettssaken etter krigen at han avslo tilbudet og at han fikk et nervøst sammenbrudd etter diskusjonen med Himmler. Han ble på eller etter reisen til østfronten tildelt det tyske krigstjenestekors av andre klasse med sverd.[16]

Det var i denne perioden, 29.–30. september 1941 at de tyske dødsskvadronene Einsatzgruppe 4a under ledelse av Paul Blobel gjennomførte en massakre på russiske jøder i området, kjent som massakren i Babij Jar. 33 771 sivile ble henrettet av tyske spesialstyrker. Allerede mens Fermann var i Kiev, var massehenrettelsene begynt. Den sovjetiske dommeren Wolf Kieper og hans adjutant Mosche Kogan ble offentlig henrettet den 7. august, og tyske tropper arresterte 400 jødiske menn, som ble tunget til å bivåne henrettelsen før de selv ble ført avgårde og henrettet av SD og tyske tropper.[17]

Ifølge Emberland/Kott var Fermann en innbitt antisemitt[18] og hadde antakelig få betenkeligheter når det gjaldt mord på jøder. Tilbake i Norge ville han aldri snakke om sine opplevelser i Himmlers følge. [19]

Høsten 1942 ble det etablert pakkeforbud for politiske fanger i Tyskland og i Norge. Fermann forsøkte å få opphevet pakkeforbudet, møtte han motstand hos SD. Han fikk også løslatt fanger som var imot Nasjonal Samling gjennom NSUO. (Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon som var ledet av Fermann)[20] Han fikk også hjem folk som hadde arbeidet i Tyskland og ble holdt igjen. Da Tyskland mot slutten av krigen var på sammenbruddets rand, nektet Terboven nordmenn som ville hjem både utreisetillatelse fra Tyskland og innreise til Norge. NSUO kontaktet alle nordmenn de kjente til i Tyskland og ba dem reise til Flensburg. Fermann skaffet biler. Terboven beslagla NSUOs pengemidler. Fermann brukte der som så ofte ellers egne penger. Grensepolitiet ved den tysk/danske grensen fikk pakker med mat. Siste måned av krigen ble 400 nordmenn smuglet over grensen.[trenger referanse]  

Norges Røde Kors rediger

Fra 1943 var Fermann visepresident i den norske del av Røde Kors og fikk etablert rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg på Voksenkollen for skadede norske frontkjempere, der blant annet Per Imerslund oppholdt seg i 1942-1943.

Under krigen bodde Fermann med familien på eiendommen Trollvasshytta på Lillevann i Oslo. Denne kjøpte han i 1940 for 120 000 kroner fra aksjeselskapet AS Trollvasshytta og Kommunefunksjonærenes Forening.

Landssvikoppgjøret rediger

Etter krigen ble Fermann dømt i det norske landssvikoppgjøret. Aktor var høyesterettsadvokat Gunnar Meyer. Fermann ble først dømt til 20 års straffarbeid og inndragning av formue. I lagmannsretten var det innkalt 75 vitner og rettssaken var ventet å ta tre uker. Straffen ble redusert til 9 års fengsel og store bøter, men han ble frifunnet på punktene om forræderi og troløshet.[trenger referanse]

Aftenposten hevdet at han i frigjøringsdagene i mai 1945 forsøkte å kjøpe seg fri "for litt av sitt landssvik" ved å oversende en sjekk på åtte millioner kroner til Norges Røde Kors. Et eiendommelig brev fulgte sjekken som "nu er satt i glass og ramme", het det i avisen. [21]

Fermann fikk gjenopptatt saken knyttet til hans arbeid i Norges Røde Kor og ble frikjent for dette i Eidsivating lagmannsrett 26. august 1967.

Hans datter, jentehirdlederen Ilsa Marquerite Lindvig (kallenavn Mossig) (1919-2007), ble også fengslet og satt på Bredtvedt kvinnefengsel. Hun var gift med SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig (1917-2007).[22]

Referanser rediger

  1. ^ «Gravminner i Norge». DIS-Norge. Besøkt 08.09.2011. 
  2. ^ Aftenposten, 1935-09-04, side 5
  3. ^ a b c Folk og Land, nr 6, 1999
  4. ^ Norgeslexi Arkivert 4. januar 2010 hos Wayback Machine.
  5. ^ Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge - Nordmenn i det storgermanske prosjekt, s. 97 - Aschehoug 2012
  6. ^ Internationale Antifaschistische Monatszeitschrift, nr 8, 1998
  7. ^ Bergens Tidende: Såret som aldri vil gro
  8. ^ Aftenposten 1942-07-01, side 2
  9. ^ Folk og Land, Nr 3, 1998 – 46. årgang, side 1
  10. ^ Soldiers of the Waffen-SS Arkivert 5. januar 2009 hos Wayback Machine.
  11. ^ Himmler, Norwegians, and Plans for Germanic Colonisation in the Occupied East, Dr Terje Emberland, HL-senteret, Oslo[død lenke]
  12. ^ Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge - Nordmenn i det storgermanske prosjekt", s. 210/211 - Aschehoug (2012)
  13. ^ Forhør av Fermann 30. januar 1946 med opplysnnger om at han var med Rudolf May til Shitomir (Zjytomyr)/Ukraina. Ref. også Fermanns pamflett av 1942 med bilder fra hans reiser på østfronten
  14. ^ Opplysninger fra Fermann under retssaken mot ham - Aftenposten 9. juni 1949
  15. ^ Claus Bundgård Christensen, Niels Bo Poulsen og Peter Scharff Smith: Waffen SS - Europas nazistiske soldater, s. 193 - Dreyers Forlag 2019
  16. ^ Fermann fikk sammenbrudd etter diskusjon med Himmler - Tiltalte fikk tysk krigstjenestekors, men skjønte ikke hvorfor - Aftenposten 9. juni 1949, s. 7
  17. ^ United Stated Holocaust Memorial Museum, Document 6 of 100[død lenke]
  18. ^ Fermanns radiorapport fra østfronten i NRK 7. august 1941
  19. ^ Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge - Nordmenn i det storgermanske prosjekt, s. 211 (Aschehoug 2012)
  20. ^ Den norske barmhjertighetsfront S.53-54
  21. ^ Stornazisten Olaf Fermann gav 8 millioner kr. til Røde Kors den 7. mai - Aftenposten 25. mai 1945
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. mars 2012. Besøkt 9. april 2011. 

Litteratur rediger

  • Dahl, Hans Fredrik, oversatt av Stanton-Ife, Anne-Marie: Quisling: A Study in Treachery. Cambridge University Press, 1999. ISBN 0521496977, ISBN 9780521496971
  • Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge - Nordmenn i det storgermanske prosjekt, Aschehoug 2012 - ISBN 978-82-03-29308-5

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olaf_Fermann&oldid=23114182»