Wikipedia

Ola Horve

Ola Horve (født 20. august 1897 på Jørpeland i Strand,[1] død 15. oktober 1970 i Stavanger[2]) var en norsk ingeniør og en av Hjemmefrontens pionerer i Rogaland under andre verdenskrig.[3]

Ola Horve
Født20. aug. 1897Rediger på Wikidata
Jørpeland
Død15. okt. 1970Rediger på Wikidata (73 år)
Stavanger
BeskjeftigelseMotstandskjemper Rediger på Wikidata
SøskenThore Horve
NasjonalitetNorge

Horve var sentral i oppbyggingen av motstandsbevegelsen i Rogaland i 1940-42 - med etterretning og radiosendinger til London, med å organisere båtruter over Nordsjøen og med illegale aviser. Sammen med Leiv Lea ledet han en motstandsgruppe i Stavanger. Han ble arrestert april 1942 og gjennomgikk deretter svært harde forhør i en rekke fengsler rundt i landet. Han satt på Grini fram til 1945.

Torturen han gjennomgikk preget ham resten av livet. Etter krigen var han aktiv i Fangesambandet og i Erstatningsrådet.

Oppvekst og bakgrunn rediger

Horve vokste opp i Karlsminnegaten i Stavanger.[2] Han var sønn av Salomon og Karen Horve. Faren var tømmermann, født på Horve i Høgsfjorden.[4] Ola Horve var utdannet som tekniker og ingeniør.

Ola var eldre bror av sjøoffiseren Thore Horve, som etter krigen var sjef for Sjøforsvaret.[5] Han hadde også en eldre søster som het Mathilde og en yngre søster som het Inger.

Horve var gift med Marie, født Kvalø.

Etterretning rediger

Ganske raskt etter den tyske invasjonen i 1940 begynte flere uavhengige grupper å samle inn opplysninger som kunne være til hjelp i motstandskampen. Den daværende løytnanten Sigmund Ove Førde besøkte høsten 1940 til april 1941 Stavanger flere ganger som kurér og knyttet da kontakt med en rekke personer som kunne hjelpe til med militær etterretning.[6] Han knyttet kontakt med løytnant Kaare Knudsen i Stavanger-politiet, som fikk i oppgave å organisere etterretningen i regionen. Knudsen valgte igjen Otto Olsen og Olav Ragnvald Olsson som sine viktigste kontaktpersoner. Fra disse gikk det ut mange forgreininger som til dels virket uavhengig av hverandre, til dels grep inn i hverandre.

To uavhengige etterretningsceller ble drevet av Ola Horve og Leiv Lea. Virksomheten rundt Leiv Lea ble starten på et lokalt hovedkontor for Milorg.[7] Tidlig i 1941 fant de to gruppene det naturlig å slå seg sammen.[8] Ola Horve fortsatte som en sentral person, involvert i mange aktiviteter.

Andre medlemmer i gruppen rundt Horve og Lea var Trygve Wyller, Alf Gowart-Olsen, Fridtjof Bjelland, Torolf Smedvig og Jacob Dreyer.[9] Etterretning ble hentet inn fra et stort kontaktnett over hele Rogaland og Vest-Agder. Et hovedmål for etterretningen var sjøtrafikken langs kysten, fra Ogna til Haugesund. Utbyggingen av lufthavnen på Sola ble også fulgt nøye. Tyske fort og troppeplasseringer ble kartlagt. Innsamlet materiale ble sendt til England, både over Bergen og Oslo.

Gjennom sin kontakt med motstandsgruppen til Trygve Holst i Strand bidro Horve også til innsamling av informasjon for å forberede en alliert invasjon, planlagt til våren 1942. Etter anmodning fra England hadde gruppen i Strand utarbeidet en detaljert plan for å ta i mot allierte soldater på en landingsplass i Nystøldalen ved Sunnmork. Planen inneholdt også opplysninger nødvendige for å kunne gjennomføre en framrykning mot Stavanger. En maskinskrevet plan på 70-80 sider ble overlevert til Horve i Stavanger, mikrofotografert og deretter sendt til England over Telavåg.[10] Planene om en invasjon ble skrinlagt i 1942/43, da de allierte innså hvor sterke okkupasjonsmakten i Norge var.

Illegal radiosender rediger

Etter at kuréren Sigmund Ove Førde hadde måtte innstille sine reiser, ble behovet for en direkte linje til England økende, og i 1941 bygde Horve en telegraf-sender for gruppen. Apparatet kunne sende, men ikke motta meldinger. Fra England hadde han mottatt tekniske data og en avtalt kode, nødvendig for å kunne nå mottakerstasjonen. Solveig Bergslien og Otto Olsen ble opplært til å bruke senderen, som kom i bruk fra sensommeren 1941. Kallesignalet var LKH - Leve Kong Haakon. Sendingene foregikk først fra Lifjellet og andre topper i nærheten av Stavanger, men etter hvert brukte en også ofte Jørpelandsheiene. Sendinger ble gjennomført til faste tider, onsdag, lørdag og søndag.

I ettertidene har en kunnet fastslå at mange av sendingene ikke kom fram eller ikke kunne tydes ut fra den avtalte koden.[8] Det var amatører som skulle bruke både morse- og kode-nøkkelen. Mange viktige meldinger kom likevel fram og kunne tydes.

De illegale sendingene fortsatte fram til omkring juli 1942.[10] Da var mange av de involverte arresterte, og Gestapo hadde sporet opp senderen i Strand.

Englandsfarten rediger

Horve var sentral i organiseringen av Englandsfarten fra Rogaland i perioden 1940-42, både for å frakte rømlinger og informasjon. Han var involvert i de fleste ekspedisjonene fra Stavanger til England, blant annet ved å skaffe drivstoff og forsyninger.[8] En periode organiserte Horve åtte båter i denne farten, og tre av disse gikk nesten i fast rute. Det trengtes betydelig mengder av både mat og klær, og deler av dette ble framskaffet ved illegal gjenbruk av rasjoneringskort. I januar-februar 1942 hadde okkupasjonsmaktene en betydelig mengde båter som patruljerte strekningen Egersund-Haugesund, og det ble da umulig å få ut båter til England.[10]

Illegale aviser rediger

Ola Horve bidro til flere illegale aviser. Einar Andreassen i avisa Stritt folk hadde kontaktet Horve for å eventuelt kunne sikre medarbeidere plass på båt til England, dersom det ble nødvendig å flykte raskt.[11] Horve på sin side så at han kunne bruke både denne avisa og Frihet til å formidle meldinger og informasjon til allmenheten. Da han litt senere ytret ønske om å få være direkte med i avis-utgivelsene, fikk han imidlertid avslag. Han ble deretter initiativtaker til å opprette en ny avis Patrioten.[5][11] Avisa ble utgitt fra april til juni 1942, og Horve var leder inntil han ble arrestert.

Personene bak Stritt folk og Frihet hadde forankring i arbeiderbevegelsen, mens Horve var av holdning konservativ. Patrioten ble av mange betraktet som et borgerlig alternativ til de to andre avisene.[11] De politiske motsetningene i regionen var imidlertid små, og disse ble av alle utsatt til etter at Norge igjen ville være fritt. Andreassen og Horve samarbeidet, ikke minst om distribusjon av avisene.[12]

Horve skrev ikke så mye selv i Patrioten, men bidro mest med informasjon, basert på sin store kjennskap til hva som skjedde i regionen. Når han skrev, brukte han pseudonymet Press Telegraph. Horve er omtalt som en rolig person, som sjelden brukte sterke ord i tale.[5] I avisartikler kunne han imidlertid være svært krass, med bruk av ord som «sjakaler» og «liklukt». Et takketelegram til Adolf Hitler fra Gamle-Erik ble også skrevet av Horve.[13]

Den illegale avisa Jøssing kom også i stand på oppfordring av Horve.[14]

Arrestasjon og fengsel rediger

28. april 1942 ble Horve og Leiv Lea arrestert, som noen av de første i opprullingen av illegale aktiviteter i Stavanger.[15] Horve ble anklaget for hjemmefrontvirksomhet, radiosendinger og arbeid med illegale aviser. Etter krigen mente Horve å finne indisier på at to personer som var innblandet i avisvirksomheten i Stavanger hadde angitt ham, men han manglet beviser til å kunne fremme rettssak.[15] Hendelsen i Telavåg 16. april 1942, der to tyske Gestapo-offiserer ble skutt og drept av to norske medlemmer av Kompani Linge, har antagelig også vært en foranledning til arrestasjonsbølgen i Stavanger.[16] En av Linge-karene, Arne Meldal Værum, skulle til Stavanger for å arbeide for Milorg der. Innsydd i Værums lærbelte fant Gestapo en mikrofilm med opplysninger som kunne peke på gruppen i Stavanger, blant annet Horves etterretningsnummer.[17]

Etter arrestasjonen greide John Evertsen og Otto Olsen å lure seg inn i Horves leilighet og fjerne farlige dokumenter og gjenstander, på tross av tysk vakthold ved leiligheten. Sønnen til Leiv Lea greide å gjøre det samme fra farens kontor.[16]

Etter et kort opphold i Stavanger ble både Horve og Lea flyttet til Bergen. Under transporten til Bergen oppmuntret de hverandre med at de allierte snart ville gjennomføre invasjonen i Norge. Lea døde i fengsel i Bergen 2. mai 1942, antagelig ved selvmord.[16]

Horve ble flyttet fram og tilbake mellom fengsel i Haugesund, Bergen, Stavanger og Kristiansand, og han gjennomgikk svært harde forhør. Antageligvis fordi Horve hadde vært involvert i så mye, så valgte Gestapo å holde han fengslet i Norge, slik at han var tilgjengelig for forhør. Horve holdt tett med det han visste, men ble aldri helt frisk igjen etter torturen. Horve reddet antagelig livet ved at Gestapo aldri nådde å lage en samlet sak mot ham.[16]

Horve satt fengslet i Møllergata 19 fra 23. februar til 28. september 1943. Da ble han overført til Grini fangeleir, der han satt som fange nr.13046.[1] Han var stadig plaget av besvimelser. En legeundersøkelse på Grini viste at nyrene var sterkt skadet, og hjertet hans hadde forskjøvet seg i brystkassen. Han måtte likevel delta i straffe-eksersis, der flere fanger måtte løpe rundt og rundt på appellplassen.[15] I januar 1945 ble han overført til Ullevål sykehus.

Etter krigen rediger

Etter krigen var Horve aktiv i Norsk samband av politiske fanger («Fangesambandet») og i Erstatningsrådet, både lokalt og nasjonalt.[2] Fangesambandet var en interesseorganisasjon for personer som hadde sittet i politisk fangenskap under andre verdenskrig. Også Erstatningsrådet var en interesseorganisasjon som arbeidet for erstatning til tidligere fanger under krigen.

Ved en minnehøytid for Trygve Holst på Jørpeland 17. mai 1948 talte Otto Olsen og Ola Horve på vegne av Hjemmefronten i Rogaland.[18] Horve holdt også tale på vegne av Hjemmefronten ved avduking av en minnestein for Torvald Fiskå i juni 1948.[19]

Ragnvald Mauritzen søkte i 1956 om billighetserstatning for Ola Horve og Børre Børresen, «for økonomiske tap og skade påført dem i egenskap av deltakere i den illegale kamp mot den tyske okkupasjonsmakt».[20] Erstatningen skulle dekke inn tapet av to skøyter og utstyr innkjøpt til Englandsfarten. Horve ble innvilget et erstatningsbeløp på 3000 kroner, mens Børresen fikk avslag.[21]

Litteratur rediger

  • Knut Stahl (1962). Motstandskampen 1940-1945. Stavanger: Stabenfeldt Forlag.  [Utgitt av Stavanger kommune]
  • Per Asbjørn Holst (1995). Patrioten. Illegal avis i 1942. Stavanger: Forlag Per A. Holst. ISBN 82-993520-0-2. 

Referanser rediger

  1. ^ a b «Ola Horve». fanger.no. Besøkt 24. september 2020. 
  2. ^ a b c «Olav Horve død». Stavanger Aftenblad 15. oktober 1970 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  3. ^ «Avsnitt falt ut av Bergslien-artikkel». Stavanger Aftenblad 21. august 2004 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  4. ^ «Familienytt: Tømmermann Samuel Horve». Stavanger Aftenblad 19. september 1947 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  5. ^ a b c P.A. Holst: Patrioten... s.20-21
  6. ^ K. Stahl: Motstandskampen s.31-32
  7. ^ K. Stahl: Motstandskampen s.34
  8. ^ a b c K. Stahl: Motstandskampen s.110-111
  9. ^ Anders Haaland (2014). «Stavanger under andre verdenskrig - i kamp for grunnlovsrettighetene» (PDF). Stavangeren. Medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger (Nr-1-2): 59–84. Arkivert fra originalen (PDF) 19. april 2016. Besøkt 25. september 2020. 
  10. ^ a b c Håkon Barkve (1992): Sjukepleie i Sachsenhausen og Neuengamme. Tillegg om heimefrontsarbeid og fengsel. Norges Hjemmefrontmuseums arkiv 940.5477 / 940.5318
  11. ^ a b c K. Stahl: Motstandskampen s.94-95
  12. ^ «De er arrestert, herr redaktør!». Stavanger Aftenblad Magasin 8. september 2018 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  13. ^ P.A. Holst: Patrioten... s.22
  14. ^ «Sverre O. Gausland er siste gjenlevende illegale redaktør i Stavanger». Stavanger Aftenblad 30. august 1991 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  15. ^ a b c P.A. Holst: Patrioten... s.34-35
  16. ^ a b c d K. Stahl: Motstandskampen s.168-173
  17. ^ «Historieoppgave - Margrethe Nergaard». gestapomuseet.no. Besøkt 24. september 2020. 
  18. ^ «Vakker minnehøgtid på Jørpeland». Stavanger Aftenblad 18. mai 1948 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  19. ^ «Vakker minnehøgtid på Fiskå». Stavanger Aftenblad 7. juni 1948 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
  20. ^ «Horve, Ola». stortinget.no. Besøkt 24. september 2020. 
  21. ^ «Erstatning til Ola Horve». Stavanger Aftenblad 12. februar 1959 (krever abonnement). Besøkt 24. september 2020. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ola_Horve&oldid=22823145»