Óengus II av pikterne

(Omdirigert fra «Oengus mac Fergus»)

Óengus mac Fergusa (varianter Onuist, Hungus eller Angus) var konge av pikterne (eller av kongedømmet Fortriu), et område i dagens Skottland fra omtrent år 820 til 834. Tradisjonen har assosiert ham med kulten knyttet til Sankt Andreas og Skottlands flagg.

Óengus II
Konge av Piktland
Skottlands flagg viser andreaskorset (saltire) til Sankt Andreas og blir tradisjonelt knyttet til Óengus
Født8. århundreRediger på Wikidata
Dødca. 834
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
Ektefelle?
FarFergus II av Dalriada
BarnEogán (Eóganan)
Annet navnÓengus mac Fergusa
Regjeringstid820 - 834

Óengus etterfulgte sin bror Caustantín til tronen. Tidligere har det vært antatt at de var fra kongedømmet Dalriada og etterkommere fra Fergus mac Echdach, men deres slekt er nå antatt å ha vært av den første konge Óengus mac Fergusa, kanskje med opprinnelse i Circinn, et område som kanskje tilsvarer dagens Mearns, en piktisk familie med bånd til Eóganachta i Munster i Irland.[1]

Óengus, sammen med sin bror, sønn Eógan eller Eóganan mac Óengusa, og nevø Domnall mac Caustantín, er nevnt i Duan Albanach, et prisningsdikt fra regimet til kong Máel Coluim III mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) som lister Máel Coluims forgjengere som konger av skottene, av Alba og av Dalriada fra Fergus Mór og hans brødre og framover. At piktiske konger fra Konstantin til Eóganan i Duan Albanach førte til antagelsen at Dalriada ble styrt av piktiske konger, eller heller at konger fra Dalriada styrte Piktland. Det førte til antagelsen at opprinnelsen til kongedømmet Alba lå i en gælisk erobring av Piktland.[2] Imidlertid er det nå antatt at grunnen til at disse navnene er lagt til skyldes deres betydning for de religiøse samfunn i Dunkeld og St Andrews hvor de ble sett på som grunnleggere og tidlige beskyttere.[3] En moderne rekonstruksjon av de senere lister av konger fra Dalriada antar at Óengus’ nevø Domnall mac Caustantín var en konge av Dalriada i løpet av denne tiden, anslagsvis 811-835.[4]

Óengus' forbindelse til «Saltire», Skottlands flagg, gitt betydning av senere kronikører som John av Fordun og Andrew av Wyntoun[5], kommer fra en tidligere kilde, den eldre legenden om grunnleggen av St Andrews, som synes stamme fra 1100-tallet eller tidligere. Den enkleste versjonen, uten de livlige og sannsynligvis misledende detaljene lagt til av senere kronikører, lar «kong Hungus» og hans hær vinne en seier støttet av Sankt Andreas, og i takknemlighet for dette beslutter pikterne å holden helgenen i ære.[6] Navnet på deres fiender kan, eller kan ikke, være Athelstan, men det er bortimot helt usannsynlig at disse kan knyttes til historiske figurer. De tre kongene som legenden har knyttet til er Adalstein av England og Æthelstan av East Anglia, foruten også den danske kongen Guthrum den gamle, hvis dåpsnavn som konvertert kristen også var Æthelstan.[7]

Det religiøse setet ved St Andrews, opprinnelig kalt for Cennrígmonaid, går forut denne Óengus. Túathalán, den første kjente abbed av Cennrígmonaid, døde i 747, og det er antatt at etableringen av et religiøst senter ble gjort av en annen og tidligere konge fra rundt 729 og død 761 som også het Óengus, eller til Nechtan mac Der-Ilei (konge 706–724 og ?728–729; død 732). St Andrews Sarcophagus, en sarkofag ved St Andrews, er antatt gjort for levningene til Nechtan eller den første Óengus.[8] Den senere tradisjonen ved St Andrews forteller om den antatte ankomsten til Sankt Regulus (eller Rule) ved St Andrews som etter sigende skal ha kommet med relikviene til Sankt Andreas. Regulus skal ha blitt møtt av tre sønner av Óengus: Eogán, Nechtan og Finguine.[9]

Óengus døde i 834, den eneste hendelse i hans regime som ble notert ned i irske annaler, og han ble etterfulgt av sin nevø Drest mac Caustantín.[10] Óengus' sønn Eogán ble senere konge og deretter drept sammen med sin bror Bran i et slag med norrøne vikinger i 839.

Referanser rediger

  1. ^ Broun, «Pictish Kings», side 82, tabell 67.
  2. ^ Se Bannerman, Smyth, for et alternativt syn på denne prosessen, sammenlign med Foster.
  3. ^ Broun, «Pictish Kings», sidene.80–81; se også Broun, «Dunkeld», side 105, note 40.
  4. ^ Broun, «Pictish Kings», side 75–83.
  5. ^ Fordun, IV, xiii–xiv.
  6. ^ Broun, «St Andrews», side 108.
  7. ^ Skene, i hans notater til Fordun, IV, xiii–xiv, slår fast at episoden er plassert på 300-tallet, noe som gjør hele fortellingen absolutt anakronistisk.
  8. ^ Henderson, sidene 155–156.
  9. ^ Broun, «Pictish Kings», side 81 og note 27. Broun noterer at med unntak av Eogán (Eóganan) kan navnene være oppdiktede. Imidlertid, Nechtan mac Der-Ileis bestefar på farsiden het Finguine slik at en person med dette navnet kan ha vært knyttet til den tidligste historie i Cennrígmonaid.
  10. ^ Annals of Ulster (Ulster-annalene), året 834.

Litteratur rediger

  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D 500–1286, bind 1. Opptrykk med rettelser, Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8
  • Bannerman, John (1999): «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i: Dauvit Broun & Thomas Owen Clancy, red.: Spes Scotorum: Saint Columba, Iona and Scotland. Edinburgh: T & T Clark, ISBN 0-567-08682-8
  • Dauvit Broun (1999): «Dunkeld and the origins of Scottish Identity» i, red.: Spes Scotorum: Saint Columba, Iona and Scotland. Edinburgh: T & T Clark, ISBN 0-567-08682-8
  • Broun, Dauvit (1998): «Pictish Kings 761-839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i Foster, Sally M., red.: The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections. Dublin: Four Courts Press, ISBN 1-85182-414-6
  • Broun, Dauvit (2000): «The church of St Andrews and its foundation legend in the early twelfth century» i: Taylor, Simon, red.: Kings, clerics and chronicles in Scotland, 500-1297: : essays in honour of Marjorie Ogilvie Anderson on the occasion of her ninetieth birthday. Dublin: Four Courts Press, ISBN 1-85182-516-9
  • Clancy, Thomas Owen (2002): «Caustantín son of Fergus (Uurgust)» i Lynch, M. red.: The Oxford Companion to Scottish History. Oxford & New York: Oxford UP, ISBN 0-19-211696-7
  • John av Fordun (1993): Chronicle of the Scottish Nation, red. William Forbes Skene, overs. Felix J.H. Skene, 2 bind. Opptrykk, Lampeter: Llanerch Press, ISBN 1-897853-05-X
  • Foster, Sally M. (2014): Picts, Gaels and Scots: Early Historic Scotland. London: Birlinn Ltd, ISBN 0-7134-8874-3
  • Henderson, Isabel: «Primus inter Pares: the St Andrews Sarcophagus and Pictish Sculpture» i: Taylor, Simon, red.: Kings, clerics and chronicles in Scotland, 500-1297: : essays in honour of Marjorie Ogilvie Anderson on the occasion of her ninetieth birthday. Dublin: Four Courts Press, ISBN 1-85182-516-9
  • Smyth, Alfred P. (1998): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80-1000. Opptrykk, Edinburgh: Edinburgh UP, ISBN 0-7486-0100-7

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Konstantin 
Konge av piktere
(ca 820–ca 834)
Etterfølger:
 Drest