Odderøya fort

nedlagt kystfort

Odderøya fort ligger på Odderøya som er en øy (opprinnelig halvøy) i Kristiansandsfjorden, sør for bysentrum. Øya danner et naturlig skille mellom Østre og Vestre havn og er forbundet med landsiden med fire broer. På vestsiden er det i dag bryggeanlegg med havnelagre, korn- og sementsilo samt tankanlegg. Sørvest på øya ligger Odderøya fyr. Store deler av øya er i dag friareal. Det er veier og stier med utsikt over hele byfjorden og innseilingen med Grønningen og Oksøy fyr. Odderøytoppen ligger 92 moh.

Odderøya fort
Kanon, søndre batteri fra Napoleonskrigene
LandNorge
StedKristiansand
Kart
Kart
Odderøya fort
58°07′49″N 8°00′25″Ø

Kanonfundament på Odderøya

Militær historie rediger

Se også: Odderøya

1600-tallet rediger

 
Kanoner fra 1690-årene

Det har vært militær aktivitet på Odderøya fra 1667 til 1999 da festningen ble utfaset. I de første tiårene var andre anlegg i området større og langt viktigere. Det gjaldt befestningene på Christiansø (anlagt 1555), Fredriksholm (anleggsstart 1655), Christiansholm (start 1666) og Lagmannsholmen (start 1687).

De første årene etter at Kristiansand var grunnlagt (1641), var selve havnen ubefestet. Mer omfattende planer med Lagmannsholmen som hovedanlegg og batterier på Odderøya og Dybingen ble approbert i 1686 og anleggsarbeidene startet i 1687.

Den første befestningen på Odderøya var en treskanse oppført i 1667 for å beskytte havnen på øyas østside. Området har i dag navnet Lasaretthøyden. Forsvarsanleggene på Odderøya og Dybingen ble videreutviklet på 1670-tallet. Etter at Christian V besluttet å flytte orlogsverftet og orlogsstasjonen fra Fredrikstad til Kristiansand i 1686, ble det lagt planer om ytterligere befestninger i området, først og fremst på Lagmannsholmen. Disse utbyggingene startet i 1687. Den første egentlig festning på Odderøya ble bygget på Lasaretthøyden i 1697. Rester av festningsmurene finnes fremdeles i området. På denne tiden ble det også anlagt en stjerneskanse og kruttkjeller på Oberberget eller Odderøytoppen.

1700-tallet rediger

Kong Fredrik IV inspiserte festningsanleggene i Kristiansand i 1704. Kristiansand var på denne tiden hovedstasjon for den dansk-norske flåten av skjærbåter og galeier og hadde flere orlogsverft. Ny hovedstasjon for orlogsflåten ble anlagt i Fredriksvern fra 1750 til 1758.

I 1796 ble det bestemt at det skulle anlegges en felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein på Odderøya. Eiendommen ble overført fra Fæstningsvesenet til Karantænevesenet.

1800-tallet rediger

 
Kart over Odderøya fort fra rundt 1800.

Karantenestasjonen på Odderøya var den største i Nord-Europa og var i drift fra 1804 til 1914. 13. juni 1872 ble det ved kongelig resolusjon fattet vedtak om en stor sanering av festningsverk over hele landet. I Kristiansandsområdet ble blant annet Odderøya nedlagt, mens Christiansholm og Lagmannsholmen fortsatte driften, men ingen av disse anleggene hadde lenger noen egentlig militær betydning.

I 1897 ble det etablert opplagshavner og befestninger i Marvika og på Gleodden. Gleodden ble bestykket med 3 15 cm Armstrong kanoner. Den 1. oktober 1899 ble Kystartilleriet etablert som egen våpengren.

1900-tallet rediger

Fra 1901 skulle utbyggingen av Odderøya befestninger starte for alvor, men planene fikk lide under knapphet på penger. Unionsstriden satte imidlertid fart på de bevilgende myndigheter og fra 1902 til 1904 fikk Odderøya følgende skyts: Nytt hovedbatteri med 2 21 cm kanoner, 3 batterier med totalt 6 15 cm kanoner og to batterier med totalt 4 nye 24 cm haubitzere.

Frem til 1907 hadde anleggene i området fellesbetegnelsen Odderøen med Topdalsfjordens befestninger. I 1908 ble den endret til Kristiansand befestninger.

Fortet ble videre utbygd i 1913 og 1914. Galgebergtangen batteri ble anlagt for forsvar av østre havn sammen med Nordre batteri på Odderøya. Disse to batteriene kunne sette havnen under kryssild.

I forbindelse med nøytralitetsvakten under første verdenskrig ble Norges første hovedkommandoplass etablert på Odderøya. Anlegget var fullt av tekniske nyvinninger og dannet skole når det gjaldt ordreoverføringssystem.

Kommandoplassen hadde to etasjer nedsprengt i fjellet. Nederst lå telefonsentralen med fem apparater. Den hadde forbindelse opp til kommandoplassen med jernleider samt rørpostheis. Kommandoplassen var sylinderformet, støpt i betong og dekket med armert betong. 2. etasje hadde to rom, ett for kommandanten og ett for bevoktningssjefen. Hvert av rommene hadde mulighet til å opprette telefonforbindelse med samtlige batterier og lyskasterstillinger. De tre lyskasterne og signalmastens 4-lampers signalsystem kunne dessuten fjernstyres fra kommandoplassen. Blant utstyret ellers var orograf, skuddfeltskart og strålekart.

Det ble anlagt overdekkede batterikommandoplasser med to etasjer, leiderforbindelse samt orograf. Fra telefonrommet på nederste plan hadde batteriene forbindelse til hovedkommandoplassen og til hver enkelt kanon.

Fortet ved utbruddet av andre verdenskrig rediger

 
Fastmontert kanon, mellombatteriet, produsert under andre verdenskrig.

Størstedelen av fortets skyts var fra tiden før første verdenskrig. Bemanningen var sterkt redusert i april 1940 med kun 25 % av styrken på plass: 49 befal og 384 menige. Fortets hovedbatteri var fra 1904. Kanonene var 21 cm St. Chamond L/46 med rekkevidde 10 000 meter. Prosjektilene veide 142 kg. Under kampene i morgentimene 9. april avfyrte fortet 30 skudd med 21 cm kanonene, 60 skudd med 15 cm kanonene og 12 med haubitsbatteriene.

Natt til 9. april 1940 fikk fortet flere meldinger om tyske krigsskip på vei mot de største byene. Fortet fikk derfor tid på seg til gjøre batteriene kampklare. Om morgenen lettet tåken, og vaktbåten «Hval VI» og et marinefly observerte flere krigsskip ved Oksøy fyr, men fant ikke ut nasjonaliteten. Da de satte kursen inn Oksøygapet, var de 8 km fra fortet som avfyrte varselskudd. Da skipene var 6 km unna, åpnet alle batteriene på fortet ild mot lederfartøyet («Karlsruhe»). Tyskerne snudde en halvtime senere, men la et røykteppe etter seg. Like etter ble fortet bombet av tyske fly. Da et ammunisjonslager ble ramt og eksploderte, ble festningen sterkt skadet. De tyske skipene gjorde så et fornyet forsøk på å ta seg forbi Odderøya.[1]

Det fulgte en halvtime der fortet og tyskerne beskjøt hverandre. Kl 6:30 trakk tyskerne seg ut i fjorden igjen med et røykteppe bak seg. Noen granater traff Kristiansand og forårsaket både store skader og falne. Tåken la seg igjen, men tyske bombefly fortsatte sine angrep. Luftvernskytset på Odderøya var maktesløst, så fortet fikk store materielle skader. Men tyskerne var også presset. Angrepet skulle vært over kl 5:15, men hadde feilet. Kl 10 forsøkte de en landstigning der hurtigbåter skulle passere fortet i stor fart, med dekningsild fra «Karlsruhe». På fortet var batteriene ferdige til å åpne ild da det ble meldt at skipene seilte under fransk flagg, og at dette var allierte skip sendt til unnsetning. Dermed ble det ikke skutt. Først da skipene var på skuddhold, ble det klart at det var de samme skipene som kom tilbake. Men det tyske orlogsflagget var i likhet med det franske flagget en trikolor i rødt, hvitt og blått.[2]

På Gleodden fort var to kanoner kampklare og stridsammunisjon tilgjengelig, i forbindelse med et korporalkurs som tilfeldigvis ble avholdt; men mangel på reell bemanning gjorde at batteriet ikke åpnet ild mot tyskerne.[3] Tyskerne undret seg over den manglende motstanden derfra, og mistenkte en krigslist.[4]

Det tyske handelsskipet MS Seattle kom under kryssild, ble skutt i brann og sank senere i Korsvikfjorden. Fortet ble angrepet med skipskanoner og bombardert fra fly. Festningen hadde 8 drepte og 13 sårede etter kampene.

Tysk utbygging rediger

Okkupasjonsstyrkene sørget for en videre utbygging av Odderøya og de øvrige fort i området.

Allerede i 1940 begynte tyskerne å flytte kanonene fra Odderøya til fortene i Laksevika, Belteviga og på Randøya. Haubitserne ble stående.

Etterkrigstid rediger

Kristiansand festning fikk betegnelsen Kystartilleribrigade Sør fra 1947. Samme år ble fortet tilført et 3 kanoners 10,5 cm batteri for utdanningsformål. I 1953 ble betegnelsen igjen Kristiansand festning og denne ble beholdt frem til 1962. Skyteskolen for Kystartilleriet (SSKA) ble flyttet fra Oslo til Odderøya i 1953 og hadde standkvarter på fortet frem til 1997, da skolen ble flyttet til Bergen.

Frem til 1959 hadde brigaden stående beredskapsstyrker som alternerte mellom fortene på Odderøya, Møvik og Randøya. Siden ble de mobiliseringsfort som bare ble bemannet ved repetisjonsøvelser.

En av Kystartilleriets rekruttskoler ble etablert på Odderøya fra 1959. I denne forbindelsen ble kanonene skiftet ut. Det var inntak fire ganger årlig med 250 rekrutter. Etter endt rekruttskole ble mannskapene fordelt til beredskapsfort på Østlandet og i Nord-Norge. Etter å ha utdannet over 33 000 kystartillerister ble skolen nedlagt 17. juni 1993.

Operativt var fortet på denne tiden en del av Sjøforsvarskommando Sørlandet. Fra 1962 ble Kystartilleriet og Marinen i agderfylkene slått samme til Sørlandets sjøforsvarsdistrikt. I nyere tid har Odderøya huset vernepliktsforvaltningen for Sørlandet.

Odderøya ble åpnet for publikum 23. juni 1992.

Referanser rediger

  1. ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 121), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1598-0
  2. ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 122)
  3. ^ «Kystfortet på Gleodden»
  4. ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 123)

Eksterne lenker rediger