Notasjonsprogram

Notasjonsprogram er dataprogram for musikknotasjon, det å skrive inn noter for å lage partiturer i forbindelse med komposisjon av musikk.

De er for komponisten det samme som en tekstbehandlingsprogram er for en forfatter. Bruk av notasjonsprogram kan inngå i kurs i satslære, arrangering og komposisjon.

Notene som skal inn må føres inn for hånd som tekst eller symboler. Notasjonsprogrammet kan så lage fine noteark for utskrift. Innskrevne noter lagres på egnet filformat, som brukes for utveksling av noter. Alle notasjonsprogrammer lar brukeren legge inn, redigere og skrive ut noter i varierende grad av sofistikasjon. De spenner fra programmer som kan skrive en enkel sang, pianostykke eller et gitartabulatur, til programmer som kan håndtere kompleksiteten til orkestermusikk, spesialnotasjon (fra tidlig musikk til avantgarde) og høykvalitets musikktrykk.

Dorico, Finale og Sibelius er regnet som de tre notasjonsprogrammene på profesjonelt nivå.

Sammenligning med Multitrack sequencer-programvare

Multitrack sequencer-programvare og notasjonsprogram bruker vanligvis ulike metoder for notasjon og visning.

Notasjonsprogram er basert på tradisjonell musikknotasjon, ved hjelp av notelinjer og runde notehoder, som stammer fra europeisk klassisk musikk. De bruker symboler som representerer varighet i lyd og stillhet, dynamikk, artikulasjoner og tempo. Noen lar også brukere importere og/eller lage sine egne symboler. Multitrack sequencer-programvare bruker vanligvis en multitrack recorder-metafor som hovedgrensesnitt, med flere tracks og tracksegmenter. Individuelle tracks kan redigeres ved hjelp av grafisk notasjon i form av "piano roll"-guidet input for kontroll av MIDI-baserte maskinvare- og programvareinstrumenter.

En tredje tilnærming har også dukket opp som kombinerer de to første inputmetodene til en digital audio workstation (DAW), slik at brukere kan notere deler ved hjelp av tradisjonell notasjon, den grafiske notasjonen til piano rollen, og spille inn akustiske eller elektroniske instrumenter i sanntid sammen med de eksisterende notene. Med alle tre metodene kan datamaskinens tastatur, mus og et MIDI-keyboard brukes til å legge inn musikk som deretter kan redigeres med tradisjonell-, eller piano-roll-basert notasjon. Noen dedikerte notasjonsprogrammer, som Dorico, har også et innebygget DAW-grensesnitt koblet på notasjonsmotoren, hvor brukeren kan skrive inn og redigere noter, spille inn MIDI, samt justere playback.

Funksjonalitet

Dedikerte notasjonsprogrammer

Dedikerte notasjonsprogrammer har gjerne et grafisk brukergrensesnitt der man bruker musepeker, datamaskinens tastatur, eller MIDI-keyboard for å plugge musikksymboler inn i et virtuelt noteark. Noen få har mulighet til andre typer input, som skanning av partiturer ved hjelp av musikk-OCR; mikrofonopptak av instrumenter eller sang; eller input med berøringsskjerm.

De fleste notasjonsprogrammer lar også brukere spille av musikken ved å bruke MIDI eller virtuelle instrumenter som VST, som lar brukeren høre en tone når noten skrives inn, samt gir mulighet for playback. Ved playback kan skjermen vise samtidig både partituret og notene som spilles (ved å endre fargen på noten, eller tangenter på et virtuelt pianoklaviatur). Selv om sequencere også kan skrive noe musikknotasjon, er de først og fremst for opptak og avspilling av musikk. Notasjonsprogrammer kan vanligvis skrive mer kompleks og sofistikert notasjon enn det sequencere kan.

Utdrag fra et partitur produsert i Dorico.

Noen notasjonsprogrammer lar brukere tilpasse og finjustere den printede outputen i betydelig grad, slik det kreves av utgivere for å produsere høykvalitets trykk av musikk, og tilpasse til deres individuelle publikasjons-stil.

Noen få tilbydere av notasjonsprogrammer lar brukere publisere noter på Internett, hvor de (for eksempel) kan spilles av, transponeres og skrives ut, gjerne mot en avgift.

De fleste notasjonsprogrammer gir andre musikkfunksjoner som transponering; produksjon av separate instrumentstemmer fra partituret; eller lage musikalske transformasjoner som speilvending. Noen kan automatisk lage instrumentøvelser og oppgaveark for musikkelever. Noen støtter plugin-moduler, ofte utviklet av brukere eller andre selskaper. Annen funksjonalitet kan inkludere versjonskontroll, endringssporing, grafikkimport og -eksport, Post-It-lignende notater, etc.

Typesettingsspråk for musikknotasjon

Typesettingsspråk for musikk, som ABC notation, LilyPond, ASCII tab og NoteWorthy Composer, produserer notasjon som menneskelig lesbare tekstfiler, og har tekstbehandler-paralleller i språk som TeX og HTML. Slike programmer kobles gjerne med andre dataprogrammer som en komponist bruker, for eksempel for å forhåndsvise notene som digital lyd. Score-utvidelsen til MediaWiki kan gjengi og generere en forhåndsvisning av de to første formatene.

I Lilypond skrives melodien fra et utdrag av Solfeggio i C moll av C.P.E. Bach slik:

\relative c' { f d f a d f e d cis a cis e a g f e }

og resultatet er da utskrevne noter:

Programmer basert på tekstlige kodespråk er gjerne vanskeligere å lære enn programmer med grafisk brukergrensesnitt.

Filformater

Musikkfiler kommer typisk i to typer: programspesifikke (ofte proprietære), og universelle (typisk åpne) formater. Eksempler på førstnevnte er .mus, .sib, og .dorico; eksempler på sistnevnte er .musicXML. Fordeler med de spesifikke filformatene er at de er spesialtilpasset programmet de er laget for, noe som typisk gjør dem mer effektive å behandle og mer kompakte i størrelse, samt at det kan åpne for unik funksjonalitet.

De universelle formatene er gjerne tyngre å behandle og tar større plass, men til gjengjeld er de åpne standarder, som de fleste notasjonsprogrammer både kan importere og eksportere til uten at mye informasjon forsvinner — dette åpner for både portabilitet og deling mellom programmer og plattformer.