Nordlandsbunaden

Nordlandsbunaden for kvinner er en brodert bunad i grønt eller blått, som først ble presentert og godkjent i Hålogaland Ungdomslag i 1928. I det bunaden i stor grad er basert på draktmateriale fra Vefsn er den også kjent som Vefsnbunad.

Feiring av 17. mai i Narvik, med personer i Nordlandsbunad.

Tilblivelse

I lengre tid fantes det ikke andre bunader i Nord-Norge enn Nordlandsbunaden, og den er regnet som bunad for både Nordland, Troms og Finnmark. Det var ungdomslagene på Helgeland som på 1920-tallet så behovet for en egen bunad for området, og i 1926 satte ned ei nemnd for å samle sammen draktmateriale fra området og komponere en bunad. Dette arbeidet ble gjennomført av Astrid Langjord, Anne Svare og Inga Rørvik. Den aller første nordlandsbunaden ble vist frem på årsmøtet til Hålogaland ungdomslag i ungdomslokalet Nybrotsheimen i Meisfjord i Leirfjord en av de første dagene i juli 1928. Den aller første nordlandsbunaden ble også utstilt i de store butikkvinduene til karl Jacobsens Enke i Sjøgata i Mosjøen.

Nordlandsbunaden for kvinner er en fritt komponert bunad, hvor broderiene er hentet fra to tøystykker funnet på gården Røyten i Vefsn, og fasongen er inspirert av brudekjole fra Ravassåsen i Vefsn. Bunadsbroderiet var inspirert og kopiert fra et gammelt broderi på to tøystykker som feilaktig har blitt kalt "en bringeklut og en lomme".

Det var Dina Kulstad som hadde skaffet tøystykkene med broderi fra "kona i Røyten". Røyten var en husmannsplass under Rynes, beliggende midt mellom Kulstadsjøen og Rynes, omtrent fire kilometer nord for Mosjøen. I dag er det ikke noe igjen av hverken det gamle Rynes eller Røyten. Rynes ble ødelagt av jernbanesporet som ble anlagt over tunet på 1930-tallet, og de siste restene i Røyten ble revet da riksveien forbi ble utvidet. Hvem var "kona i Røyten"? Hun het Nikoline Marie Thomassen (1881-1964), og overtok Røyten etter sine foreldre. Sammen med sin mann, Gustav Thomassen (1882-1955), fikk hun syv barn.

På Helgeland var det ingen tradisjon med bringekluter fra 1700-tallet og fremover. De to tøystykkene ble høsten 2017 undersøkt på nytt, og det viser seg at de mest sannsynlig er to deler av en gammel lue for kvinner. Tøystykkene er i rokokkostil, og dermed trolig sydd på slutten av 1700-tallet/tidlig 1800-tall. Ifølge muntlig tradisjon, skal de ha blitt brodert av en mann, og det er én mann som utmerker seg, nemlig Ole Henrichsen. Han var oldefaren til Nikoline ("kona i Røyten"), og ble født i 1774. Han giftet seg 18. oktober 1803 med Maren Hass Larsdatter Agersborg, som skulle arve Rynes. Han var skredder selv, og sønn av skredderen Oluf Smith. Selv om det ikke er gitt at mannlige skreddere også drev med prydsøm, er ikke dette noe vi kan utelukke. På denne tiden var en silkelue noe av det gjeveste en kvinne kunne ha. Det kan tenkes at Ole sydde den grønne lua som en gave til sin kone, en lue som lignet på de mønstrede silkeluene som vår så ettertraktet.

Helt frem til krigen (1940-45) var bunaden grønn. De som broderte og sydde bunaden, gikk fri for fargestoff til tøyet. De eksperimenterte og fikk frem den fine blåfargen som er brukt i dag. Den originale er altså grønn, og senere ble også den blå fargen godkjent.

I 2009 ble bunaden kåret til Norges vakreste bunad i en spørreundersøkelse gjennomført av Norsk Flid Husfliden.

Utforming

Livet og stakken på bunaden er i grønt eller blått ullstoff, i kvalitetene klede eller toskaft. Livet har et brodert blomstermotiv foran og bak, og stakken har det samme blomstermotivet som bord nederst. Det brukes en hvit linskjorte til bunaden, med stående krage og hvitsøm på hals- og håndlinninger. Bunadens forkle er stripet i samme farger som i bunaden, og ved bruk av sjal gjentas også de samme stripene og fargene her.

Det finnes en rynkepullue til bunaden som er basert på luetypen som var i bruk i store deler av Norge på tidlig 1800-tall. Bunaden har eget sølv, utarbeidet av gullsmed Aksel Rørvik fra Mosjøen.

• 
  Jente i Nordlandsbunad

Referanser

5. "Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden" av Kari Sommerseth Jacobsen, i Årbok for Helgeland 2018.