Wikipedia

Nilde Iotti

italiensk politiker

Leonilde «Nilde» Iotti (født 10. april 1920 i Reggio Emilia, Italia, død 3. desember 1999 i Roma) var en italiensk lærer og politiker (Partito Comunista Italiano, Partito Democratico della Sinistra, Democratici di Sinistra). Hun tilhørte motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Etter krigen ble hun valgt som medlem av Italias grunnlovsgivende forsamling, og var deretter uavbrutt fra 1948 og frem til sin død, medlem av Italias deputertkammer (13 perioder). Hun var deputertkammerets president fra 1979 til 1992 og medlem av Europaparlamentet fra 1969 til 1979. Hun ble i 1997 valgt som visepresident i Europarådet.

Nilde Iotti
FødtLeonilde Iotti
10. apr. 1920[1][2][3]Rediger på Wikidata
Reggio Emilia
Død4. des. 1999[1][2][3]Rediger på Wikidata (79 år)
Roma
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • President of the Chamber of Deputies of Italy (1979–1992)
  • medlem av Italias grunnlovsforsamling (1946–)
  • medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Italia, 1979–1979)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1996–1999)
  • medlem av Deputertkammeret (1st Legislature of Italy, 1948–1953)
  • medlem av Deputertkammeret (2nd Legislature of Italy, 1953–1958)
  • medlem av Deputertkammeret (3rd Legislature of Italy, 1958–1963)
  • medlem av Deputertkammeret (4th Legislature of Italy, 1963–1968)
  • medlem av Deputertkammeret (5th Legislature of Italy, 1968–1972)
  • medlem av Deputertkammeret (6th Legislature of Italy, 1972–1976)
  • medlem av Deputertkammeret (7th Legislature of Italy, 1976–1979)
  • medlem av Deputertkammeret (8th Legislature of Italy, 1979–1983)
  • medlem av Deputertkammeret (9th Legislature of Italy, 1983–1987)
  • medlem av Deputertkammeret (10th Legislature of Italy, 1987–1992)
  • medlem av Deputertkammeret (11th Legislature of Italy, 1992–1994)
  • medlem av Deputertkammeret (12th Legislature of Italy, 1994–1996)
  • medlem av Deputertkammeret (13th Legislature of Italy, 1996–1999) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversità Cattolica del Sacro Cuore
Partner(e)Palmiro Togliatti (1946–)[4]
BarnMarisa Malagodi[5]
PartiPartito Comunista Italiano (1946–1991)[6][7]
Partito Democratico della Sinistra (1991–1998)
Democratici di Sinistra (1998–1999)
NasjonalitetItalia (1946–1999)
Kongedømmet Italia (1920–1946)
GravlagtCampo Verano[8]
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserDen islandske falkeorden
Nilde Iotti på Commons

Iotti regnes som en av Italias mest betydelige kvinnelige politikere etter andre verdenskrig. Hun var kjent for sin integritet og upartiskhet som president for Italias deputertkammer, og ble derfor ofte kalt «den beste president Italia aldri fikk». Iotti fikk gjennomført reformer i italiensk lovgivning, blant annet i adgangen til skilsmisse og abort. Hun var sterkt engasjert for europeisk samling, blant annet fordi hun mente dette ville gi europeerne mulighet til påvirke verdens politiske system.

Liv og virke rediger

Tidlige år rediger

Nilde Iotti ble født som datter av en rangermester, og vokste opp i Reggio Emilia, en liten, kommunist-dominert by i Italia. Hun fikk stipend for å studere litteratur og filosofi ved Milanos katolske universitet, men forble selv en overbevist ateist hele livet. Under andre verdenskrig var hun medlem av motstandsbevegelsen, og ble et fremtredende medlem av kommunistpartiet (PCI). Hun fulgte dette partiet etterhvert som det etter andre verdenskrig skiftet navn.[9] Hun ble også en viktig organisator av den kommunistdominerte italienske kvinneunion.[10][11]

Politisk karrière rediger

Etter innføringen av stemmerett for kvinner etter andre verdenskrig, fikk Iotti betydelig støtte fra kvinnelige velgere ved valget til den grunnlovsgivende forsamling i 1946. Hun ble medlem av komiteen som skrev inn familiepolitikken i Italias grunnlov.[10]

Iotti ble medlem av Italias deputertkammer i 1948. Fra 1979 til 1992 var hun deputertkammerets president, som den første kommunist og den første kvinne i stillingen. Kjent for sin integritet og upartiskhet, ble hun ofte kalt «den beste president Italia aldri fikk».[10]

Hun fikk gjennomført reformer i lovgivningen som innførte adgang til skilsmisse og abort, og argumenterte overfor sine yngre tilhengere at de i disse spørsmålene måtte se bort fra rådene til de katolske kvinnene.[10]

Iotti var opptatt av å arbeide for alminnelig stemmerett på det europeiske plan. Hun ble medlem av Europaparlamentet i 1969, som var første gang kommunistene fikk adgang. I sin periode som medlem av Europaparlamentet arbeidet hun for direkte valg til parlamentet, og var overbevist om at direkte valg ville gi parlamentet legitimitet til å handle på vegne av innbyggerne.[10][12]

Hennes syn på Europa gikk ut på at en tettere integrert union ville gi den større betydning i de større, geopolitiske spørsmål. Hun mente at Europa hadde en plikt til å arbeide blant annet for en løsning på nord-sør-konflikten, å få løst problemene i Midtøsten og generelt med tanke på å regulere det internasjonale politiske system. Hun gikk inn for at Europaparlamentet skulle bli valgt direkte, og dette ble ordningen fra og med 1979.[10]

I 1997 ble hun valgt til visepresident i Europarådet. I november 1999 kunngjorde hun at hun trakk seg tilbake fra all politikk, bare to uker før hun døde. Hun er av EU regnet som en av unionens pionerer.[10]

Privat rediger

 
Togliatti og Iotti før 1964.

I arbeidet med grunnloven i 1946 traff hun kommunistpartiets leder Palmiro Togliatti, og ble hans livsledsager frem til hans død i 1964. Togliatti som var dobbelt så gammel som Iotti, forlot sin hustru for henne, men uten å skille seg. Iotti og Togliatti fikk ingen felles barn, men adopterte en pike som var blitt foreldreløs etter at faren, en jernbanemann, var blitt skutt av politiet under en demonstrasjon. Iotti og Togliatti ble gravlagt ved siden av hverandre.[13][14]

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015683, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2722, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12523415k[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.enciclopediadelledonne.it[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.corriere.it[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Associazione Nazionale Partigiani d'Italia, «Nilde Iotti», verkets språk italiensk, besøkt 13. desember 2013, «nel '46 viene eletta al Consiglio Comunale come indipendente nelle liste del PCI e, dopo aver maturato la propria iscrizione al partito, il 2 giugno dello stesso anno è eletta all'Assemblea costituente.»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ L'uomo che sognava la lotta armata, kapittel Ma chi è quella signora?[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Leonilde Iotti / Deputati / Camera dei deputati - Portale storico». storia.camera.it. Besøkt 22. juni 2020. 
  10. ^ a b c d e f g Anonymous (16. juni 2016). «EU Pioneers». European Union (engelsk). Besøkt 22. juni 2020. 
  11. ^ «Nilde Iotti - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 23. juni 2020. 
  12. ^ «1. Wahlperiode | Leonilde IOTTI | Abgeordnete | Europäisches Parlament». www.europarl.europa.eu (tysk). Besøkt 22. juni 2020. 
  13. ^ «Nilde Iotti / Presidenti / Camera dei deputati - Portale storico». storia.camera.it. Besøkt 23. juni 2020. «I lavori dell'Assemblea costituente, in particolare nella I Sottocommissione, la avvicinano al segretario del PCI Palmiro Togliatti, al fianco del quale resterà fino alla morte del leader comunista, avvenuta nel 1964./Arbeidet med den konstituerende forsamlingen, spesielt i underkomiteen, førte henne nærmere sekretæren for PCI Palmiro Togliatti, sammen med hvem hun ble værende til kommunistlederens død, som skjedde i 1964.» 
  14. ^ Sassoon, Donald (9. desember 1999). «Nilde Iotti». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nilde_Iotti&oldid=23649371»