Niketas Scholares
Niketas Scholares (gresk: Νικήτας Σχολάρης), fl. 1341–1361, var en bysantinsk aristokrat og en av de høyeste offiserene i Trapezunt-riket (Trebizond). Han ble til slutt utnevnt til «megas doux» (tilsvarende (admiral). Han var også leder for den mektige Scholarioi-fraksjonen eller Scholarioi-militsen i Trapezunt under borgerkrigene i første halvdel av 1400-tallet.
| Niketas Scholares | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. århundre | ||
| Død | 1361 | ||
| Beskjeftigelse | Arkont (Trapezunt-riket), militært personell | ||
| Nasjonalitet | Trapezunt-riket Østromerriket | ||
Biografi rediger
Vi kjenner ikke til hvem hans foreldre var. Da keiser Basileios Megas Komnenos døde 6. april 1340 dukket det opp en milits som fikk navnet «Scholarioi». Navnet var tilsynelatende tatt fra den tidligere bysantinske militærenheten og keiserlige livgarden «Scholae Palatinae» og man har trodd at Niketas Scholares’ familie[1] Det kan være sannsynlig at høytstående flyktninger fra Konstantinopel dro til Trapezunt etter korsfarerne hadde erobret byen, men det er mer sannsynlig at navnelikheten er tilfeldig.
Leder for Scholarioi-militsen rediger
Scholarioi-militsen som ble ledet av «megas stratopedarches» Sebastos Tzaniches kjempet mot en annen fløy, Amytzarantai-militsen, som støttet den avdøde keiserens første kone Irene Palaiologina som hadde kommet på tronen. De to grupperingene kjempet åpne kamper i gatene, men borgerkrigen tok slutt da Johannes evnukken fra Limnia marsjerte inn i byen med sine styrker og sluttet seg til de som støttet Irene. Scholarioi-lederne Niketas og Gregorios Meitzomates flyktet til Konstantinopel.[2] Der overtalte de Mikael Megas Komnenos, en yngre sønn av Trapezunts tidligere keiser Johannes II Megas Komnenos, til å vende tilbake til Trapezunt og kreve keisertronen som rettmessig arving etter sin far. Også Mikaels bror, Alexios II Megas Komnenos hadde vært keiser i Trapezunt, frem til han døde i 1330. Mikael kom til Trapezunt med en håndfull leiesoldater og krevde tronen og ønsket også å gifte seg med sin niese, Anna Anachoutlou, søster til den avdøde keiser Basileios. Annas støttespillere ønsket ikke noen sterk mannlig keiser, og de fikk drept Mikaels leiesoldater. Mikael selv ble fengslet og sendt til Oinaion. Irene Palaiologina ble sendt til Konstantinopel, mens Anna Anachoutlou ble innsatt som keiserinne.[3]
Niketas og Gregorios unnslapp under dette motkuppet, og de kom seg til Konstantinopel på et venetiansk skip i september 1341. Der allierte de seg med Mikaels sønn Johannes III Megas Komnenos som nå ønsket å overta styret i Trapezunt. De dro fra Konstantinopel 17. august 1342 og tok kontroll over Trapezunt 4. september.[4][5]
Johannes III mistet etter hvert støtten han hadde i aristokratiet, og Niketas benyttet misnøyen med Johannes til å befri Mikael Megas Komnenos fra sitt fangenskap i Limnia. Niketas førte Mikael til Trapezunt og fikk ham innsatt som keiser i mai 1344. Sønnen Johannes ble nå forvist til klosteret St. Sabas. Til gjengjeld for støtten ble Niketas innsatt som «megas doux», noe tilsvarende en admiralstittel. Gregorios Meitzomates fikk tittelen «stratopedarches» (øverstkommanderende for hæren) og de andre lederne for scholarioi-militsen fikk også høye embeter i staten og ga militsen full kontroll over statsstyret.[6]
Scholarioi-militsen ble ikke populær i befolkningen. Misnøyen førte til et folkelig opprør, og i november 1345 ble Niketas arrestert og fengslet sammen med Gregorios og andre schloarioi-ledere.[7] Imidlertid fikk keiser Mikael som nå var en gammel og syk mann, løslatt Niketas fra fengslet og innsatte ham i sin gamle stilling 13. desember 1349. Niketas styrket også sin stilling gjennom giftermål med datteren til palassintendanten Mikael Sampson. Nå hadde Niketas fått tilbake all sin makt, og han kunne 22. desember 1349 gjennomføre et kupp hvor keiser Mikael ble avsatt og Basileios’ sønn Alexios III Megas Komnenos ble innsatt som ny keiser.
Niketas var nå keiserrikets mektigste mann,[8] men fra nå gikk det nedover. Keiseren var ung og svak, og aristokratiet forsøkte nå å sette ham til side for å erstatte ham med en av sine egne.[9][10] I et og et halvt år pågikk det borgerkriger som endte med at Niketas ble avsatt og fengslet. Noe senere, i juli 1352, ble han på nytt satt fri og forsøkte å komme til makten igjen.[11] Nå hadde imidlertid den unge keiser Alexios konsolidert sin egen stilling og hadde ikke lenger behov for Niketas. Han måtte flykte til Kerasunt (nå Giresun). I tre måneder forhandlet Niketas med Alexios for tilsynelatende å unngå en åpen konflikt, men i mars året etter dro en flåtestyrke ledet av Niketas, hans sønn som hadde tittelen «parakoimomenos», og «protovestarios» Basileios Choupakes, mot Trapezunt. De klarte ikke å ta byen og ble sendt tilbake. I mai sendte keiser Alexios en flåtestyrke mot Kerasunt og erobret byen.[12] Niketas slapp unna og kom seg til Kenchrina hvor de holdt stand en kort tid. Alexios beleiret byen og inntok den i oktober 1354. Med denne erobringen var hele opprøret slått ned, og Niketas ble fengslet.
Selv om Niketas tilbrakte siste del av sitt liv i fengsel, viste Alexios sin respekt for den tidligere megas doux ved å kle seg i hvitt under begravelsen. Hvitt var sorgens farge i de bysantinske rikene.[13]
Referanser rediger
- ^ Finlay 1851 & s. 360f.
- ^ Miller 1926 & s. 47f.
- ^ Miller 1926 & s. 50f.
- ^ Panaretos 1844 & s.48.
- ^ Miller 1926 & s. 51.
- ^ Miller 1926 & s. 52f.
- ^ Miller 1926 & s. 53.
- ^ Miller 1926 & s. 55.
- ^ Janssens 1969 & s. 112f.
- ^ Bredenkamp 1999 & s. 247.
- ^ Miller 1926 & s. 57.
- ^ Miller 1926 & s. 58.
- ^ Miller 1926 & s. 59.
Kilder rediger
- Finlay, George (1851). The History of Greece and the Empire of Trebizond, (1204-1461). William Blackwood, Edinburgh. ISBN 9781331981718.
- Miller, William (1926). Trebizond: The Last Greek Empire of the Byzantine Era. Argonaut, Chicago.
- Panaretos, Mikael (1844). Original-Fragmente, Chroniken, Inschiften und anderes Materiale zur Geschichte des Kaiserthums Trapezunt, i Abhandlungen der historischen Classe der königlich bayerischen Akademie, kap. 4, del 1.
- Janssens, Emilie (1969). Trebizonde en Colchide. Bruxelles.
- Bredenkamp, Francois (1999). The Dronatines Family of the 14th Century Byzantine Empire of Trebizond, Byzantaka, kap. 19.