Åpne hovedmenyen

Nøytrum

grammatisk kjønn
(Omdirigert fra Neutrum)

Intetkjønn eller nøytrum (av latin (genus) neutrum «ingen av to (kjønn)») er et grammatisk kjønn i mange[trenger referanse] språk, deriblant norsk.

Innhold

NorskRediger

I talt norsk er intetkjønn ett av tre (i bergensk to) kjønn arva fra urgermansk, og betegner gjerne gjenstander. De to andre er hannkjønn (maskulinum) og hunnkjønn (femininum).

BokmålRediger

Norske intetkjønnsord tar den ubestemte artikkelen et (nynorsk eit), og den bestemte artikkelen -et. I bokmål deler intetkjønnsorda seg inn i tre bolker som skiller seg fra hverandre i ubestemt flertall. Den første bolken har obligatorisk likhet med entallsformen, den andre har obligatorisk bøyd flertallsform (med -er/-re/-r) og den tredje har valgfrihet. Latinske lånord på -um kan ha bøyde former der -um faller, eller eller ha uregelrette flertallsformer.

Ubestemt entall Bestemt entall Ubestemt flertall Bestemt flertall
(et) hus huset hus husa/husene
(et) salt
(et) eple
saltet
eplet
salter
epler
salta/saltene
epla/eplene
(et) verk
(et) monster
verket
monst(e)ret
verk/verker
monster/monstre
verka/verkene
monstra/monstrene

HistorikkRediger

Flertall på -a kommer fra talt norsk, mens flertall på -ene er nedarva fra dansk. I Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål fra 1898, som utgjorde grunnlaget for rettskrivingsreformen i 1907, var flertall på -a foreslått i ordet barna.[1] I 1917 blei det tillatt å bruke -a i barna og be(i)na,[2] og i 1938 kunne alle intetkjønnsord ha -a. Unntaket var der det fantes danske og norske former ved sida av hverandre. Da fikk det danske ordet bare -ene og det norske bare -a. Visse ord, som barn, fikk bare -a.[3] Ved seinere rettskrivingsreformer har det vært ymse unntak for både -a og -ene, men fra 2005 er begge endingene helt jamstilt.

NynorskRediger

Nynorske intetkjønnsord tar den ubestemte artikkelen eit og enten -et eller ingen ending i bestemt form. Det fins to bøyinger, den sterke (første rad) og den svake (andre rad). Svake intetkjønnsord kan bøyes på samme måte som de sterke ved å skifte ut -a med -e i grunnordet. Ordet barn har valgfri flertallsform med omlyd, born. Dialektalt fins det flere slike,[4] som votn og lond av vatn og land, men disse er ikke normert på nynorsk.

Ubestemt entall Bestemt entall Ubestemt flertall Bestemt flertall
(eit) hus huset hus husa
(eit) auga auga augo augo

HistorikkRediger

I Ivar Aasens opphavlige landsmål hadde alle intetkjønnsord -t i bestemt form (huset, augat) og -i i bestemt flertall der det i dag er -a. Endinga -n stod også oppført i parentes (husi(n), augo(n)), men forsvant tidlig. Ved første rettskrivingsreform fra offisielt hold (i 1901) forsvant endinga -t i bestemt form av de sterke intetkjønnsorda, mens den fram til 1910 var valgfri for de sterke intetkjønnsorda. I 1917 kom -a inn ved sida av -i i bestemt flertall, samtidig som at svake intetkjønnsord som sideform kunne bøyes på samme måte som de sterke (auga – augo eller auge – auge).[5] I dag er det bare auga, øyra og hjarta som kan ha denne bøyinga, men det har vært flere før (bl.a. nyra). I 1938 blei -a gjort til hovedform i bestemt flertall og -i til sideform. Endinga -i gikk helt ut av rettskrivinga i 2012.

Høgnorsk og riksmålRediger

De uoffisielle, norske målformene høgnorsk og riksmål avviker fra de offisielle målformene i bestemt form flertall. I høgnorsk heter det ennå -i (husi), men -a er også tillatt. I riksmål er bare -ene godkjent, med unntak av at det også er mulig å skrive be(i)na og at det skal hete barna. Høgnorsk følger ellers nynorskens bøying, og riksmål stort sett bokmålets bøying.

Andre nordgermanske språkRediger

De moderne nordgermanske språka stammer fra norrønt, som hadde tre kjønn nedarva fra germansk. Hvert kjønn hadde svake og sterke bøyinger. Intetkjønn er bevart i alle, men bøyingene er blitt forenkla i flere av språka.

DanskRediger

I skriftlig dansk er intetkjønn ett av to kjønn, der det andre er felleskjønn (utrum). Intetkjønnsord har ubestemt artikkel et og endinga -et i bestemt form entall. I ubestemt flertall brukes -e, -er eller ingen ending, og i bestemt flertall brukes -erne eller -ene. Visse vestdanske dialekter har bare ett kjønn, andre to eller tre.

SvenskRediger

I flere svenske dialekter er intetkjønn ett av tre kjønn, som i norsk, men i skriftlig svensk er intetkjønn ett av to, som i skriftlig dansk. Svenske intetkjønn har ubestemt artikkel ett og bestemt form på -t, -et. I ubestemt flertall brukes -er, -r, -n eller ingen ending, og i bestemt flertall brukes -en eller -na.

Andre indoeuropeiske språkRediger

Tidlig indoeuropeisk hadde sannsynligvis verken intetkjønn, hannkjønn eller hunnkjønn. Isteden oppstod et system med levende (animatum) og ikke-levende (inanimatum) substantiv. De ikke-levende orda hadde samme form i nominativ (subjektsform) og akkusativ (objektsform), mens de levende hadde ulike former. Anatoliske språk, som hettittisk, brøyt tidlig løs fra de andre indoeuropeiske språka, og har beholdt dette systemet.

I seinere indoeuropeisk utvikla de levende orda seg til hann- og hunnkjønn, mens de ikke-levende blei til intetkjønn. I indoeuropeiske språk som har bevart skillet mellom nominativ og akkusativ, har intetkjønnsord ennå lik form i nominativ og akkusativ.

Italiske språkRediger

LatinRediger

Latin har arva alle kjønn fra urindoeuropeisk. Intetkjønnsord ender gjerne på -um i entall og -a i flertall, som viser seg i norske lånord fra latin ((et) faktumfakta).

Moderne romanske språkRediger

I vulgærlatin, som er forløperen til alle moderne romanske språk, falt intetkjønn sammen med hannkjønn. I rumensk oppfører intetkjønnsord seg nå som hannkjønnsord i entall og hunnkjønnsord i flertall. Slike ord fins også i italiensk, men klassifiseres oftest som hannkjønnsord. Fransk, portugisisk og spansk har mista alle spor av intetkjønnssubstantiv, men har ennå intetkjønnspronomen. Spansk har dessuten en egen bestemt artikkel til intetkjønn, lo buenodet beste»).

Slaviske språkRediger

I slaviske språk, deriblant russisk, serbokroatisk, polsk og bulgarsk, er intetkjønn ett av tre kjønn. De to andre er hannkjønn og hunnkjønn, der hannkjønn er delt opp i levende og ikke-levende hannkjønn, på samme måte som i urindoeuropeisk. De levende har ulik form i nominativ og akkusativ (som i hunnkjønn), og de ikke-levende har lik form (som i intetkjønn).

ReferanserRediger