Mellomnorsk

Mellomnorsk er utviklingen av det norske skriftspråket i den mellomnorske perioden, som varte fra 1350 til 1550.

På 1200-tallet regjerte den norske kongen over Island, Færøyene, Grønland, Shetland. Mens på 1300-tallet døde kongeætten ut grunnet mangel på en tronarving. Dermed ble kongemakten svekket, og landet kom i union med Sverige og Danmark.

I 1348 kom svartedauden til Norge og mange av dem som kunne lese og skive, ble hardt rammet. Det regnes med at dansk overtok som skriftspråk fra midten av 1500-tallet.

Mellomnorsk er et stadium av norsk språk som varte fra tiden etter svartedauden og frem til reformasjonen i 1536.

Mellomnorsk tok gradvis over for det norrøne språket etter svartedauden hadde herjet landet omkring 1349. Talemålet i Norge hadde da begynt å endre seg betydelig fra den klassiske norrøne grammatikken, og det innfløkte norrøne bøyingssystemet ble kraftig forenklet. Samtidig oppstod det dialektforskjeller og språket fikk påvirkning utenfra. Det antas at moderne norsk gradvis tok over for mellomnorsk omkring reformasjonen på 1500-tallet, rundt samme tid som det norske skriftspråket gikk i oppløsning. Tidlig moderne norsk (fra om lag 1600) regnes som stort sett mulig å forstå for dagens nordmenn.

Norrønt

Språket som ble brukt i Norge mellom ca. år 700 og 1350 heter norrønt. Det blir også kalt for gammelnorsk. På 900-tallet flyttet norske vikinger til Island og tok med seg det norrøne språket dit. Det har gjort at dagens islending kan i stor grad forstå tekster fra 1200-tallet.

Norrøn ble skrevet med runer og risset inn i stein, tre og ben. Dette ble gjort frem til ca. år 1350. På 1000-tallet kom kristendommen til Norge. Det gjorde at man begynte å skrive norrønt med latinske bokstaver. Man skiller denne overgangen i to deler; eldre norrøn tid (700-1050) og yngre norrøn tid (1050-1350).

Svartedaudens effekt på språk og kultur

Svartedauden var en pestepidemi som kom til Oslo høsten 1348. Den kom uavhengig til Bergen i 1349 med et skip fra England. Den spredde seg via handelsrutene, og tok en tredjedel av befolkningen av Norge.

Allerede før pesten hadde Norge vært i union med Danmark og Sverige, men som en svakere part. En av konsekvensene av svartedauden var at mange av dem som var skrivekyndige, særlig folk knyttet til kirken, døde. Prester og munker hadde ofte ansvaret for å ta vare på de syke og dødende, og ble derfor fort smittet selv og spredte smitte videre. Dette hadde en stor effekt på det kulturelle, og Norges kontakt med utlandet. Det meste av skrift som ble skrevet var primært kommunikasjon relatert til for eksempel handel. Skjønnlitteratur ble nesten ikke skrevet og viten om norrønt språk ble derfor svekket.

I skriftene fra denne tiden vises det at det ble mindre av den rike litteraturen fra det forrige århundrene. Det norske skriftspråket ble hovedsakelig brukt i brev og uoffisielle dokumenter. Dessuten ble Norge en svakere part da Kalmarunionen skaptes i 1397 og det politiske sentrum ble flyttet utenlands. Et svekket Norge åpnet seg for påvirkning først fra svensk og senere dansk språk.

Også i talemålet skjer det endringer, noe som ser ut til å ha en sammenheng med tider der det er katastrofer og befolkningsmessige omveltninger. Grammatikken kraftig forenkles og deler av ordforrådet skiftes ut med tyske ord. Disse endringene skjedde parallelt i dansk, svensk og norsk, og skapte avstand til færøysk og islandsk. Fra 1500-tallet var disse å regne som egne språk.

Det norske skriftspråket var stadig mindre brukt utover i den mellomnorske perioden og forsvant fra den katolske kirken da siste norskfødte erkebiskop døde i 1510. Med reformasjonen i 1536 erstattet det danske språket latin i kirkelig bruk. Dette satte et siste punktum for det norske skriftspråkets eksistens og regnes som slutten på den mellomnorske perioden.

Andre land ble også svært påvirket av svartedauden, også kalt den store mannedauden i samtiden. Pesten har blitt nevnt i rammefortellingen Decameronen, og forteller om en flokk mennesker som rømmer fra Firenze for å komme vekk fra sykdommen. Men i motsetning til Norge overlevde den voksende bykulturen i Italia etter pesten.

Norge ble rammet av flere pestbølger, noe som utslettet opp mot halve- til tre fjerdedeler av befolkningen.

Fra 1380 hadde Norge felles konge med Danmark, og i 1450 ble det slått fast i lovs form at Danmark og Norge skulle være under én konge “til evig tid”.

Grammatikk

Uttale

Mellomnorsk ble snakket og skrevet i senmellomalderen, fra rundt 1370 til 1525. Deretter utviklet mellomnorsk seg til ny-norsk og avløste norrønt fullstendig.

I den mellomnorske perioden skaptes dialektforskjeller både i talemålet og i skrift.

På Sør- og Sørvestlandet vant, som i dansk, de bløte konsonantene terreng. Bokstavene p, t og k gikk over til henholdsvis b, d og g. De norrøne frikativene þ (som i engelsk thing) og ð (som i engelsk that) forenkles til t (þing > ting) og d (þú > du, með > med).

I østnorsk oppstod dessuten tykk l for rð og l i visse tilfeller. På deler av Østlandet skjedde òg en del monoftongering, slik at for eksempel bein ble til ben. Det antas at dette kom fra nærliggende svenske dialekter.

Grammatikk

En viktig endring bort fra det norrøne språket er innskuddsvokalen som lettet uttalen av den norrøne r-endingen. Dette gjorde at for eksempel hestr (ubestemt entall, nominativ) ble forenklet til hester. I senere tid har r-en, deretter også e-en i de fleste dialektene, falt bort (hest).

Noe lignende hendte i mellomislandsk, men der var innskuddsvokalen u og verken r-en eller vokalen har falt bort.

Sluttvokalene i og u, men også a ble redusert til e.

Kasus

Sammen med bortfall av r i ubestemt entall, nominativ i hankjønnsord, førte dette til oppløsning av kasussystemet. Med bortfall av kasus var det nødvendig med fastere ordstilling, slik vi har i moderne norsk. På norsk er derfor Olav drepte Harald og Harald drepte Olav to forskjellige setninger, mens på norrønt betydde Olafr drap Harald og Harald drap Olafr det samme (Olav drepte Harald).

Det var flere deler av språket som døde helt eller delvis ut under mellomnorsk. Blant annet døde både mesteparten av bøyningsformen konjunktiv ut, samt flertallsbøyingen av verb. I tillegg til bøying i person (ek em, men þú ert) og totallsformene av pronomen. Flertallsbøying av verb lever til en viss grad i enkelte dialekter den dag i dag.

Referanser

^ Walton, Stephen J.: «From Old Norse to Middle Norwegian», Høgskulen i Volda
^ Hval, Heidi: The History of Norwegian
^ Fakta om norsk språk Arkivert 1. oktober 2009 hos Wayback Machine., Språkrådet
^ Norsk språkhistorie: Mellomnorsk
^ Norrønt og dialekter, Skoleside.no
^ Språkutvikling 1200-1800 Arkivert 7. februar 2009 hos Wayback Machine.

Litteratur

Kjell Venås, Dag Gundersen, Børge Nordbø. (2019). Mellomnorsk. Store norske leksikon. (Hentet fra https://snl.no/mellomnorsk)
Eva Frisk, Tone Elisabeth Grundvig, Tommy Moum, Siv Sørås Valand. (2015). Kontakt (3). CAPPELEN DAMM AS. Oslo
Zandjani, Cathrine: m.fl.: Grip teksten Vg2, Aschehoug (2014), ISBN 978-82-03-34784-9.

Autoritetsdata