Wikipedia

Neaira

en hetære

Neaira eller Neaera, (gresk: Νέαιρα) var en hetære eller prostituert som levde på 300-tallet f.Kr. i antikkens Hellas. Det er ingen pålitelige kilder som daterer hennes fødsel og død, men det er kjent at hun ble stilt for en domstol på midten av 300-tallet. Anklagetalen fra rettssaken er bevart.[1] Selv om anklagene mot Neaira antagelig var fordomsfulle og kan ikke uavhengig bekreftes,[2] har denne talen gitt flere detaljer om henne enn noen annen hetære eller prostituert fra antikken, og således om handelen med seksuelle tjenester i de antikke greske bystatene.[3]

En mann og en hetære/prostituert (en pengepose på veggen beskriver transaksjonen vesen) i seksuelt samkvem. Innsiden av gresk bolle, privat samling, München. Fra rundt 480–470 f.Kr.

Påstått biografi rediger

De fleste detaljer om Neairas biografi kommer fra anklagetalen[4] fra rettssaken som ble ført av motstandere av hennes partner Stefanos. Andre detaljer fra rettssaken, inkludert talen for hennes forsvar, har ikke blitt bevart. Rettsreglene i Athen i klassisk tid var ikke bundet av strenge regler om bevis. Isteden ble det forsøkt å overbevise juryen om at den motsatte side ikke var til å stole på og således i stand til å begå overtredelser grunnet deres dårlige moralske karakter. Vitnemål fra anklager er således ikke en pålitelig kilde om Neairas biografi, men hva den mannlige taleskriveren betraktet som skammelig og skjendig, dog plausibelt.[5] Den fremste verdi de bevarte rettsdokumentet har er innsikt i skikkene og holdningene til sexhandelen i Athen i antikken.[2]

De tidlige år rediger

Neaira var antagelig født en gang rundt 400 f.Kr. Hennes familiebakgrunn er usikker; kanskje var hun et forlatt barn eller fra et område avsidesliggende i Hellas, eksempelvis Trakia. En gang rundt 390 f.Kr. ble hun kjøpt av Nikarete, en bordellmadam fra Korint. Nikarete styrte et «bedre hus» i Korint, en by kjent i antikken for en blomstrende prostitusjonshandel. Fra navnet Korint kommer det antikke greske verbet korinthiazein som betyr «å bedrive hor/utukt».

Nikarete kalte Neaira og andre prostituerte som arbeidet for henne for sine «døtre» og skaffet dem opplæring som prostituerte. Ved dette «foreldreforholdet» forsøkte Nikarete å øke prisene som hennes kunder måtte betalte; det var vanlig at frie kvinner (i motsetningen til slavekvinner) kunne kreve høyere priser for sine tjenester.[6]

Flere piker av ulik alder levde i horehuset ved siden av Neaira: Metaneira, Anteia, Stratola, Aristokleia, Fila, og Isthnias. De var antagelig alle ganske prominente i sin tid. Flere dramaer er dedikert til Anteia i samtiden, og poeten Filetairos nevner tre av Nikaretes' piker (Neaira, Fila, og Isthmias) i sitt verk Jegerinnen. Kundene tilhørte hovedsakelig de øverste samfunnsklasser. Tidvis kom de utenfra Korint og kjente kunder omfattet politikere, idrettsmenn, filosofer, og velkjente poeter, blant dem Xenokleides og skuespilleren Hipparchos.[7]

Taleren Lysias var en framtredende gjest i Nikaretes horehus og fast kunde av Metaneira. For vise hans takknemlighet for Nikarete og hans elskerinne, betalte Lysias for en sjøreise til Eleusis på midten av 380-tallet f.Kr. hvor de ble innviet i de eleusinske mysterier på hans kostnad. Lysias og Metaneira ble fulgt ikke bare av Nikarete, men også Neaira. Det var antagelig Neairas første reise til Athen.[8]

I 378 f.Kr. dro Neaira igjen til byen, denne gangen til de panathenske leker hvor hun var i følge med sin madam og faste kunde Simos fra Thessalia. Simos tilhørte den betydningsfulle familien Aleuadei i Thessalia og var ganske kjent på midten av 300-tallet, men ingenting mer er sagt om hans status eller reise.[9] Da forholdene til Metaneira med Lysias og Neaira med Simos viser, hadde ikke forholdene til Nikaretes' hetærer kun for seksuelle gleder, men var langvarige forhold. Uansett kan de ikke plasseres blant de høyeste klasser av prostituerte da de som slaver ikke hadde valgfrihet overfor sine kunder.

Mellom horehuset og friheten rediger

De mest lukrative årene for Nikaretes kvinner var årene mellom puberteten og deres tredje tiår, etter dette dalte deres attraktivitet for mulige kunder. Det var antagelig ikke besværlig for Nikarete da Timanoridas fra Korint og Eukrates fra Lefkada kjøpte Neaira i 376 f.Kr. på en reise til Athen. De var antagelig begge faste kunder av Neaira, og fant ut at det ville bli billigere i lengden å kjøpe henne ut, selv om det betydde et stort enkeltutlegg.[10]

Nikarete krevde ikke mindre enn 3000 drakmer (fem til ti ganger prisen for dyktig håndverker og fem til seks ganger den årlig inntekten til en arbeider). Selv om begge strekte deres finansielle grenser, ble transaksjonen fullført. Neaira hadde da to eiere som kunne gjøre med henne som de ønsket. Denne praksisen var langt fra uvanlig og er sitert i flere antikke kilder.[10]

Etter et eller to år ønsket den ene av de to (eller begge) å gifte seg. Det var kostbart å holde på en hetære og en løsning måtte bli funnet. De tre kom til en enighet hvor Neaira kunne kjøpe sin frihet for 2000 drakmer om hun forlot Korint for alltid. Med hjelp fra tidligere kunder, fremfor alt en mann ved navn Frynion, skaffet hun penger og kjøpte seg fri. Hun dro sammen med Frynion til hans hjemby Athen hvor paret bodde sammen for en tid.[11]

Frynion var en playboy og inkluderte Neaira jevnlig i sine utsvevelser, i henhold til Apollodoros. Det er også sagt at han hadde sex med henne i all offentlighet. En bankett med den athenske generalen Chabrias sent på sommeren 374 f.Kr. som feiret hans seier i de pythiske leker er detaljert beskrevet. Under feiringen er det sagt at Neaira hadde drukket seg bevisstløs slik at mange av gjestene og selv slaver hadde seksuelt samkvem med henne.[12]

Livet med Stefanos rediger

Etter slaget ved Leuktra i 371 f.Kr., hvor maktbalansen i Hellas skiftet fra Theben til Sparta, dro Stefanos til Megara og ble der som husgjest hos Neaira. De to begynte et forhold og skal ha blitt forelsket i hverandre. Det er også mulig at Neaira ikke var særlig forelsket, men foretrakk sikkerheten hos Stefanos framfor et ellers usikker liv. Siden slaget ved Leuktra hadde situasjonen i Megara ikke bedret seg, og dro da med Stefanos tilbake til Athen. Det er antatt at Stefanos fungerte også som beskytter mot Frynion.[13]

Det er interessant å merke seg at da de forlot Megara for Athen, nevner Apollodoros at Neaira tok tre barn med seg: to sønner, Proxenos og Ariston, og en datter ved navn Strybele (som senere ble kalt for Fano). Apollodoros uttaler dessuten at Fano også ble en hetære. Imidlertid er disse utsagnene ikke særlig troverdige, og Apollodoros kommer ikke med noen kilder.[14]

Deretter var problemet med Frynion. Da han innså at Neaira var i Athen forsøkte han å trekke henne vekk fra Stefanos' hus ved hjelp av flere av sine venner. En slik handling betydde at han aktet å hevde sin rett som herre av en slave. Etterpå gikk Stefanos til sak mot Frynion, som svarte med et motsøksmål. Således måtte Neairas status klargjøres i domstolen.[15]

Til sist havnet saken aldri i retten. Begge sider ble enige om at saken skulle avgjøres privat. Resultatet var, slik forlik ofte skjer, med et kompromiss som begge parter kunne leve med; Neaira selv hadde ingenting hun skulle ha sagt. Det ble slått fast at hun ikke var en slave, men frigitt. Hun måtte gi tilbake alt unntatt klær og tilbehør, og de selvslaver hun tatt fra Frynions hus. I tillegg skulle hun var den seksuelle eiendommen til begge menn. I hvert tilfelle skulle de menn som hun bodde hos var ansvarlig for hennes leveomkostninger. Hvor lenge denne avtalen ble opprettholdt er usikker da Frynion ikke er nevnt videre i kildene.[16]

Hendelser angående Fano rediger

Som Apollodoros senere hevdet var Fano datter av Neaira. Mer enn to år etter de nevnte hendelser, skulle Fano gifte seg for første gang. Hennes brudgom var en athener ved navn Frastor. Ekteskapet gikk ikke godt, og de skilte seg etter et år mens Fano var gravid. Frastor indikerte at årsaken for skilsmissen var at han oppdaget at Fano ikke var datteren av Stefanos og hans første hustru, men av Neaira. Det førte til et problem ettersom ekteskap mellom athenere og ikke-athenere ikke var tillatt. En annen mulig faktor er at Fano ikke bøyd seg for ham slik han mente at han fortjente, og således ikke oppfylte det ideal som en athensk hustru skulle fylle.[17]

Deretter ble saken komplisert: ettersom Frastor ikke ville betale tilbake Fanos medgift på 3000 drakmer, saksøkte Stefanos ham. Frastor gikk til motsøksmål hvor han anklaget Stefanos for å ha gitt ham i ekte en ikke-athensk hustru. Ettersom athensk domstol lå hos lekmenndommere (heliastes), var sjansen for at retorikk kunne føre til at urett ville oppstå. Denne omstendighet fikk Stefanos til å trekke tilbake sin anklage. Det var mer å tape for Stefanos enn kun 3000 drakmer; hans borgerskap og rettigheter var utsatt mens Fano kunne bli fratatt hennes status som borger.[18] Kort tid etter denne episoden ble Frastor alvorlig syk. Fano og Neaira oppretthold deres forhold tross alt, men antagelig ikke uten et skjult motiv. Mens Frastor var syk anerkjente Fanos sønn som sin egen og som sin lovlige arving.[19]

På midten av, eller sent på 350-tallet f.Kr. førte Stefanos enda en sak for retten. Han overrasket en gjest av familien, Epainetos fra Andros, en påstått kunde av Neaira, mens han hadde seksuelt samkvem med Fano. Da han var overhode av disse innenfor sin husholdning, hadde Stefanos rett til å straffe Epainetos, til og med å drepe ham, men han forlangte kun 3000 drakmer i skadeskyld.[20] Straks Epainetos var frisatt saksøkte han Stefanos for påstått urettmessig fangenskap. I tillegg ville han bli frikjent som en moichós (utroskap med en annens ektefelle eller seksualforbryter). Han hevdet at Fano var en prostituert og at Stefanos' hus var et bordell (og derfor var han ikke ansvarlig som moichos). Alle disse påstandene er svake ettersom Epainetos knapt kunne finne vitner som kunne stå fram i retten og dra Fano i miskreditt. Uansett mente juryen at det var mulig å anta at piken i huset til den notoriske Neaira også måtte være en hetære.[21]

Atter en gang frafalt Stefanos sine rettigheter og således 3000 drakmer. Om han hadde stått på sin rett og ført saken for en domstol hvor Fanos promiskuitet ikke kunne bli holdt skjult, var sjansene for et andre, respektert ekteskap for den unge kvinnen ha sunket betraktelig. I forliksprosedyren ble Stefanos uansett belønnet med et beløp på 1000 drakmer. Fano ble kortvarig giftet til en velstående mann, men heller ikke denne gangen gikk ekteskapet bra.[22]

Rettssakene rediger

Stefanos måtte gjennom mer kun ekteskapsproblemer: han var politisk aktiv og var ofte involvert i slike føringer. Den tidligere nevnte Apollodoros, en av de rikeste athenere på denne tiden, utviklet seg til å bli en av Stefanos' fremste rivaler. Stefanos måtte møte Apollodoros flere ganger i domstolen, og måtte tåle smertelige nederlag.

Mellom 343 og 340 f.Kr. førte Theomnestes en sivil anklage (xenías graphs) på vegne av Apollodoros mot Neaira, noe som involverte Stefanos. I henhold til disse anklagene var Neaira urettmessig gift med Stefanos, og deres barn hadde således blitt ulovlig gjort borgere av Athen. Apollodoros førte søksmål hvor han forsøkte å bevise at Neaira var en bedrager. Fra begynnelsen ble det åpent hevdet at dette kun handlet om hevn overfor Stefanos. Anklager mot en tredje part som Neaira ble betraktet som legitimt.

Apollodoros la fram Neairas livshistorie i detaljer og la vekt på all påstått fordervelser. Han forsøkte halvhjertet å bevise at alle barna til Stefanos var egentlig Neairas alene framfor Stefanos med en annen kvinne. Stefanos, hevdet Apollodoros, hadde brutt loven som forbød ekteskap med en ikke-athensk kvinne.

Det er kun anklagerens tale som er bevart og utfallet av rettssaken er ikke kjent. Tilgjengelige kilder nevner ingen ting om den endelige skjebnen til de fremste involverte. Athensk kultur forhindret at Neaira selv kunne forsvare seg i retten, selv om hennes nederlag ville ha ført til at hun igjen ble gjort til slave. I tillegg ville de lovlige statusen til barna være usikker.

Konklusjon rediger

Selv om ingen annen prostituert i antikken er like godt dokumentert, er Neaira i våre samtidig bevissthet mer enn eksempelvis kjente hetærer som Lais, Thaïs, eller Fryne. Anklagene mot Neaira er en nøkkelkilde for historikere om Athens sosiale historie og historien til greske kvinner i antikken. Tradisjonelt har Apollodoros' tale mot Neaira blitt tilskrevet taleskriveren Demosthenes, og talen opptrer i dennes samlede verker som tale 59 Mot Neaira, skjønt Apollodoros er i dag akseptert som den sanne forfatteren av talen.

Det sanne vesen til hetærene kan ikke bli helt rekonstruert fra disse kildene. Neaira tjente flere parters interesser under rettssakene og plasserte seg selv i bakgrunnen. Ingen av forfatterne, minst av alle Apollodoros, var seriøst interessert i å karakterisere en kvinne med dårlig rykte, og kun det som kunne støtte anklagene ble bemerket. Objektiv representasjon var ikke tilstede.

I de siste får årene ble rettssakene og livet til Neaira blitt hyppig undersøkt. Debra Hamel skrev en monografi i 2003 om dette. Denne boken og rettssaken ble oversatt til tysk av Kai Brodersen. Det er også en utmerket kommentar til talen av Konstantinos A. Kapparis. Avbildninger og senere representasjoner av Neaira har ikke blitt bevart.

Referanser rediger

  1. ^ Demosthenes: 59 Mot Neaira
  2. ^ a b McInerney, Jeremy (2004): «Lecture Five: Aspasia» i: The Age of Pericles. The Teaching Company.
  3. ^ Denne artikkelen er basert, unntatt hvor det ellers er bemerket, på Hamel, Debra (2004): Der Fall Neaira. Die wahre Geschichte einer Hetäre im antiken Griechenland, Primus-Verlag, Darmstadt, ISBN 3-89678-255-X. Boken er utgitt på engelsk i 2003 som Trying Neaira: The True Story of a Courtesan's Scandalous Life in Ancient Greece, Yale University Press, ISBN 0-300-10763-3.
  4. ^ Demosthenes: 59 Apollodorus against Neaera. Perseus Digital Library.
  5. ^ McInerney, Jeremy (2004): «Lecture Seventeen: Athenian Courts and Justice» i: The Age of Pericles. The Teaching Company.
  6. ^ Om Nikarete og hennes horehus, se: Pseudo-Demosthenes 59,18 & 19
  7. ^ Pseudo-Demosthenes 59,19; Athenaios, Deipnosophisten 13 567c & 586e
  8. ^ Pseudo-Demosthenes 59,22 & 23
  9. ^ Pseudo-Demosthenes 59,24
  10. ^ a b Pseudo-Demosthenes 59,30
  11. ^ Pseudo-Demosthenes 59,30–32
  12. ^ Pseudo-Demosthenes 59,33
  13. ^ Pseudo-Demosthenes 59,37.
  14. ^ Pseudo-Demosthenes 59,38 & 119.
  15. ^ Pseudo-Demosthenes 59,40.
  16. ^ Pseudo-Demosthenes 59,46–48.
  17. ^ Pseudo-Demosthenes 59,50
  18. ^ Pseudo-Demosthenes 59,50–53
  19. ^ Pseudo-Demosthenes 59,55–59
  20. ^ Pseudo-Demosthenes 59,64–66
  21. ^ Pseudo-Demosthenes 59,67
  22. ^ Pseudo-Demosthenes 59,69–71

Litteratur rediger

  • Athenaios: 13,593f.–594a
  • Pseudo-Demosthenes: or. 59
    Tysk oversettelse: Brodersen, Kai: Antiphon, Gegen die Stiefmutter, og Apollodoros: Gegen Neaira (Demosthenes 59). Frauen vor Gericht. Wiss. Buchgesellschaft, Darmstadt 2004 (Texte zur Forschung, 84), ISBN 3-534-17997-8.
  • Davidson, James N. (1997): Courtesans and Fishcakes: The Consuming Passions of Classical Athens. London.
  • Hamel, Debra (2003): Trying Neaira: The True Story of a Courtesan's Scandalous Life in Ancient Greece. Yale University Press. ISBN 0-300-10763-3.
  • Kapparis, Konstantinos A. (1999): Apollodoros Against Neaira. Walter de Gruyter. ISBN 3-11-016390-X. (tekst, engelsk oversettelse, kommentar)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Neaira&oldid=23394441»