Monitor (skipstype)
Monitorer var en skipstype som vokste fram etter den amerikanske borgerkrigen, hvor monitoren USS «Monitor» (som altså gav navn til skipstypen) viste sitt potensial under slaget på Hampton Roads i 1862. Begrepet «monitor» ble etter hvert tatt i bruk som et generelt begrep for alle krigsskip med tung bestykning i tårn, med forholdsvis dårlig sjødyktighet på åpent hav, og som ikke stakk særlig dypt i vannet. Monitorene ble benyttet til kystforsvar og bombardement, som benyttelse i lukket farvann fra 1860-årene til slutten av den andre verdenskrigen. De ble også benyttet som elvekrigsfartøyer under Vietnamkrigen av USA: dette var små fartøyer med pansrede kanontårn stasjonert i de sørvietnamesiske elvene, blant annet Mekongdeltaet. Noen av de tyngste stykker innenfor skipsartilleri var plassert på monitorer som de britiske HMS «General Wolfe» og HMS «Lord Clive», som i 1918 fikk montert en 18-tommer (457 mm kaliber) kanon i et fast kanontårn på akterskipet.
Beskrivelse av de første monitorene rediger
Monitorer var eiendommelige fartøyer, med svært lavt fribord (mindre enn en halv meter), kraftig panser og bestykket med få (men ofte store) kanoner, gjerne plassert i et pansret tårn. Monitorer var små og utgjorde et lite mål for fiendtlige fartøyer. Fartøyets rom befant seg stort sett under «dekk», men det lave fribordet gjorde at det ikke skulle særlig høye bølger til før sjøen vasket over dekket, med det resultat at alle luker måtte skalkes. Det såkalte overhenget mellom underskroget og værdekket som gikk under vannlinjen, var kledd med panser. Artilleriet var oppstilt i ett eller flere, først faste, siden roterende pansertårn med ett til to kanoner i hvert.
Skipstypen ble ofte benyttet av mindre land, som for eksempel Norge da seilskutetiden var forbi. Fordelene med den nye og revolusjonerende skipstypen var umiddelbart sett ved at man kunne forsvare egne havner og skipsleder i lukket farvann langs kysten selv mot de sterkeste, havgående krigsskipene. Utilstrekkelig motorkraft fra små dampmaskiner som måtte plasseres under værdekket i et lite dypgående underskrog, førte til lav hastighet og dårlig manøvreringsevne. De raskeste monitorene klarte rundt ti knops fart. Allikevel var monitorene ansett som et velegnet våpen for de mindre landene. Skipstypen var relativt billig, i forhold til større, havgående panserskip, og kunne likevel bite godt fra seg.
De første monitorene som hadde blitt bygget i flere land i løpet av de første ti år etter USS «Monitor», hadde stort sett et skrog av tre eller jern, pansret med jernplater i flere lag. Det kunne være en ubehagelig arbeidsplass for besetninger som hadde vært tvunget til å gjøre fartøyet nærmest hermetisk lukket, siden bølgene kunne vaske over dekk ganske ofte. En gang ble det for eksempel målt en temperatur på 62 C i maskinrommet på den norske monitoren «Thor». Kanontårnet måtte dreies for hånd, og de svære kanonene med meget stort kaliber og stykkvekt måtte betjenes i trange rom. På den norske monitoren «Thor» veide kanonene rundt 20 tonn og prosjektilet måtte lades inn i kanonene ved hjelp av vinsj, det var ikke mulig å flytte på det 159 kg tunge prosjektilet uten mekanisk hjelp.
Monitorens ulemper var derimot mange: det lave fribordet førte til dårlige sjøegenskaper, og artilleriet lå lavt over vannet som begrenset den operative evnen til monitorene. I flere land løste man dette ved å plassere det roterende kanontårnet på mindre havgående fartøyer kalt pansrede tårnskip, andre startet eksperimenter med utgangspunktet i monitoren med eller uten pansertårn, deriblant Sverige.
De norske og svenske monitorene rediger
Tre måneder etter den berømte striden mellom panserfartøyene «Monitor» og «Merrimac», kom den svenske oppfinneren John Ericsson som hadde etablert seg i de forente statene i forveien, med et tilbud på sin konstruksjon til den svenske staten som allerede kort etterpå sendte løytnant August d'Ailly fra den svenske marinen til New York. Der studerte d'Ailly monitorens konstruksjonen og kom i lære hos Ericsson som samtidig skjenket to svære 19 tonn tunge kanoner av Dahlgren-typen med 381 mm kaliber til sitt hjemland. På slutten av 1863 besluttet den svenske riksdagen å bygge den første monitoren på verftet Motala Warf i Norrköping, og den 17. mars 1865 ble HMS «John Ericsson» sjøsatt.
Denne monitoren på rundt 60 m i lengden var bygget i jern med en deplasement på over 1 500 tonn, men hadde den kraftigste bestykningen noensinne sett i den svenske historien, med to svære 381 mm munnladningskyts, aldri siden overgått av andre artilleriskyts i Skandinavia. Om høsten 1865 kom «John Ericsson» til Stockholm som det første panserfartøyet i den svenske historien, og deretter skulle være forbilde for bygging av to søsterskip, HMS «Thordön» og HMS «Tirfing», samt den noe større HMS «Loke» på 62,4 m lengde og deplasement på 1 574 tonn. Med unntak av den første monitoren, hadde alle fått en bestykning på to stykker med et kaliber på 267 mm i kanontårnet. Allerede i 1869 var disse byttet ut med de mer effektive 240 mm riflede kanonene etter at det var bevist at prosjektiler fra riflede kanoner hadde større gjennomslagkraft enn massive prosjektiler fra glattborede kanoner.
Norge fikk sitt første besøk i 1866 av «John Ericsson» kommandert av kaptein August Rudolf Cronstedt som overraskende nok fastslo at monitoren klarte seg godt i røft væromslag. Det var rapportert svære bølger opptil tre meter i høyde over værdekket. Til tross for seiling gjennom farvann som var kjent for røft vær, kom monitoren helskinnet fram til Stavanger. Cronstedts største problemet var å kunne komme fra om bord og tilbake og derfor foreslo en brygge mellom tårnet og skorsteinen med vinger ut mot skipssidene. Dette forslaget ble tatt til følge i den nære ettertiden. I 1870-årene hadde man oppreiste brygger på alle norske og svenske monitorer.
Allerede i forveien hadde oppfinneren Ericsson forelest om sin oppfinnelse ombord i den norske dampkorvetten «Nornen», som senere brakte med seg tegninger av USS «Monitor» hjemover. Den norske marinen tok lærdom av de svenske erfaringene og startet byggingen av den første monitoren på norsk grunn, «Skorpionen» i Horten. Den ble sjøsatt 30. oktober 1866 som den første av en klasse på tre monitorer på 61 m lengde med deplasement på ca. 1 500 tonn i likhet med den svenske John Ericsson-klassen på tre skip.
«Scorpionen» hadde bedre pansring enn «John Ericsson» selv med den samme størrelse og deplasement, muligens fordi de hadde et skrog av tre. Bestykningen ble det samme som hos de tre siste monitorene som ble bygget i Sverige, og som også bygget «Mjølner» for den norske marinen. Som svenskene hadde også nordmennene valgt å forstørre det eksisterende konseptet med den noe større monitoren HMS «Thor». Den ble sjøsatt i 1872 og fikk bedre maskineri med minst 500 hestekrefter, de samme dimensjonene som HMS «Loke» tross deplasement på 1 975 tonn.
Egentlige ble bare fire svenske og fire norske monitorer bygget i løpet av seks år, hvilket var en kraftprestasjon for to land som fra før ikke hadde en god nok utbygget industri. I Sverige hadde man tradisjonelt ansett pansrede kanonbåter med fast kanontårn som monitorer, pga. deres utseendet som minnet om monitorer med roterende kanontårn. Den svenske marinen ønsket mindre kystnære pansrede fartøyer som kunne forflyttes fra kyst til kyst via Göta kanal og de store innsjøene. Monitoren ble oppgitt til fordel for eksperimenter omkring båter med fast skytestilling slik at man måtte sikte med hele fartøyet.
Panserkanonbåten HMS «Sölve» rediger
Den første «panserkanonbåten» var HMS «Sköld» med «John Ericsson-konstruksjon», sjøsatt november 1868. Ut av de tilsammen ti panserkanonbåtene er bare én bevart i dag, HMS «Sölve» som ble sjøsatt i 1875. HMS «Sölve» som nå er på utstilling ved Göteborg Maritime Centrum ikke langt fra Göteborgs bykjerne, har fremdeles deler av det karakteristiske overhenget mellom værdekket og underskroget som de fleste av monitorene har rundt om i verden, men den er bare på omlag 40 m i lengde og 8 m i bredde med deplasement på ca. 450 tonn.
Dertil kan den ikke teknisk sett betegnes som en ekte monitor ved at den ikke har roterende kanontårn, men et fast tårn for én 240 mm riflet kanon. Denne tilhørte den såkalte «Berserk-klassen» ifølge internasjonal litteratur som i seg selv bestod av uensartede panserbåter. Et av søsterskipene, HMS «Folke», hadde endog kanonen vendt akterover.
Monitorene i senere tid rediger
Den svenske marinen hadde opprinnelige tenkt seg utbygging av flåten med 10 monitorer og 20 panserkanonbåter, men det var ikke nok finansiell kapasitet for et slikt massivt flåteprogram på slutten av 1860-årene, idet den svenske regjeringen skulle ha 1,7 millioner kroner for fremtidig bygging av krigsskip, var bare 700 000 tilgjengelige i året 1872. Dette førte til en nysatsing innenfor den svenske marinen på ubeskyttede krigsskip som Blenda-klassen, en serie på to upansrede kanonbåter og deretter Urd-klassen på 6 upansrede kanonbåter. Disse skulle med en meget tung bestykning på 274 mm skyts, ta opp kampen med fiendtlige skip på åpen sjø. For tiden ble disse fartøyene som var kategorisert 1. klasse kanonbåter, ansett for å være den «missing link» mellom monitorene og panserskipene, som på 1890-tallet var blitt en egen skipstype utbredt til flere marineflåter.
De norske og svenske monitorene gjennomgikk en utvikling med stadige improvisering slik at utseendet gradvis ble endret om til det ugjenkjennelige i senere tid, bryggen som før var en løs konstruksjon, ble ombygget til faste overbygninger på værdekket under meget omfattende ombyggingsprogram i 1890-årene og 1900-årene. Bestykningen som hadde blitt ineffektivt som et resultat av den våpenteknologiske utviklingen, ble erstattet med hurtigladende 120 mm kanoner og sekundær armering på åtte 47 mm eller 57 mm kanoner. Kanontårnet hadde blitt erstattet med et nytt og relativt bredt tårn. Siden 1897 hadde disse gamle monitorene blitt kategorisert som 2. klasse panserbåter i begge lander.
De svenske monitorene hadde blitt satt i krigsberedskap ved et par anledninger som i våren 1885, da man fryktet en krig mellom Storbritannia og Russland, og i slike krisetider måtte svenskene forflyttet sine eskadrer til utvalgte posisjoner for sjøforsvaret av landet, f.eks hadde monitorene «Thordön» og «Tirfing» blitt flyttet til Gotland over åpent hav. Under den første verdenskrigen ble «John Ericsson» avdelt til forsvaret av Karlskrona mens «Thordön» og «Tirfing» ble sendt over til Göteborg i 1914. Disse ble erstattet allerede i 1916 og 1918 av moderne krigsfartøyer.
«Breastwork Monitor» rediger
.jpg)
De britiske marineoffiserene i begynnelsen av 1800-tallet var meget interessert i den nye skipstypen som hadde manifestert seg i den revolusjonerende USS «Monitor», og dermed etterspurte de samme egenskaper som de amerikanske monitorene for lokal kystforsvar, men med større aksjonsradius og bedre sjøegenskaper, allikevel beholdt de den tunge bestykningen og pansringen. Sjefkonstruktør Sir Edward Reed for Royal Navy hadde i tiden etter 1863 oppfunnet en videreutvikling fra monitoren ved å introdusere en slags bølgebryter ovenpå værdekket. Det var en overbygning der man plasserte tårnene, kommandobroen, lukene og andre åpninger f.eks for ventilasjon i en større høyde. Reed gikk samtidig skrittet helt ut med å ta bort all rigging for seilføring så at den første «breastwork monitoren» som ble levert i september 1870, HMS «Cerberus», ikke hatt noe seilføring i motsetning til samtidige krigsskipene.
Det nye krigsskipet på 3 344 tonn i deplasement med en lengde på 68 m og bredde på 14 m samt bestykning på fire 10-inch kanoner i to pansertårn, var et logisk skritt mot det såkalte tårnskipet uten master og dermed et viktig bindeledd mellom monitoren og slagskipet i begynnelsen av 1900-tallet. Med utgangspunkt i den nye skipstypen skulle Reed konstruere fram den revolusjonerende HMS «Devastation» som er oppfattet som selveste begynnelsen på slagskipet i det tjuende århundret.
HMS «Cerberus» eksisterer fremdeles i dag i Melbourne, Australia der det hadde oppholdt mesteparten av sin karriere som et rent kystforsvarsskip. Søsterskipet HMS «Magdala» var sendt til den indiske havnebyen Bombay. Stort sett hadde bare Storbritannia og Frankrike bygget og tatt i bruk breastwork-monitorer for kystforsvar, så disse kan defineres som «coast defence ships» i likhet med senere tids panserskip. De franske eksemplarene av denne skipstypen var dessuten ikke så heldig konstruert som de britiske. Det er sagt at «Tonnerre» som hadde så høy og tynn overbygning sentralt plassert i skipet bak et tårn, var nær ved å kantre under en brå og kjapp vending.
Se også rediger
Litteratur rediger
- Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Eide forlag, 1995
- Panserskepp Från John Ericsson till Gustaf V, Per Insulander og Curt S. Ohlsson 2001