Muhammed Mossadegh
Muhammed Mossadegh (persisk: محمد مصدق; født 19. mai 1882 i Teheran, død 4. mars 1967 i Paris) var statsminister i Iran fra 1951 til 1953. Han ble fjernet fra makten av Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, og lojale styrker av monarkiet i et komplisert komplott, støttet av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner.
| Muhammed Mossadegh | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. mai 1882 Teheran | ||
| Død | 5. mars 1967[1][2] (84 år) Ahmadabad-e Mosaddeq | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, skribent | ||
| Embete | |||
| Akademisk grad | Doktorgrad[3] | ||
| Utdannet ved | Sciences Po Universitetet i Paris, Sorbonne Université de Neuchâtel[4] | ||
| Far | Mirza Hedayatollah | ||
| Mor | Najm al-Saltaneh | ||
| Barn | Gholamhossein Mossadegh | ||
| Parti | Nasjonalfronten | ||
| Nasjonalitet | Iran | ||
| Signatur | |||
 | |||
Veien til makten rediger
Etter å ha utdannet seg i Frankrike fikk Muhammed Mossadegh sin start i iransk politikk i 1914 da han ble utnevnt til generalguvernør i den iranske provinsen Fars av Ahmed Shah Qajar og fikk tittelen Mossadegh os-Saltaneh av sjahen. Han ble senere utnevnt til finansminister i regjeringen til Ghavam os-Saltaneh i 1921 og utenriksminister i regjeringen til Hassan Pirnia Moshir od-Dowleh i juni 1923. Senere samme år ble han valgt til parlamentet i Iran, men kort tid etterpå trakk han seg da Reza Pahlavi ble valgt til sjah.
I 1941 abdiserte Reza Pahlavi og Mossadegh ble igjen valgt til parlamentet. Denne gangen stilte han som medlem i Irans Nasjonale Front (Jebhe Melli), en nasjonalistisk organisasjon som han grunnla for å gjøre slutt på utenlandsk nærvær som hadde etablert seg i Iran etter andre verdenskrig, særlig med tanke på utnyttingen av Irans rike oljeressurser.
Abadan-krisen rediger
Etter at forhandlingene for å få mer penger for oljen ikke førte fram, stemte det iranske parlamentet 15. mars 1951 for å nasjonalisere Irans oljeindustri og ta kontroll over det britiskeide og -bemannede Anglo-Iranian Oil Company (AIOC). Statsminister general Haji-Ali Razmara, valgt i juni 1950, hadde motsatt seg nasjonaliseringssaken av tekniske grunner. Han ble drept i et attentat 7. mars 1951 av Khalil Tahmasebi, et medlem av den militante fundamentalistgruppen Fadayan-e Islam. En stund senere valgte nasjonalforsamlingen (Majlis) Mossadegh som ny statsminister. Den unge sjahen var klar over Mossadeghs stigende popularitet og politiske makt, og måtte godta parlamentets valg. Etter at han overtok embetet, fikk Mossadegh igjennom nasjonaliseringen av oljeindustrien. Det medførte ekspropiering av AIOCs eiendeler.
Den britiske regjeringen svarte på dette med å annonsere at den ikke ville tillate Mossadeghs regjering å eksportere olje produsert i de tidligere britisk-kontrollerte fabrikkene. En flåte av britiske skip ble sendt til Persiagulfen for å hindre iranske forsøk på å transportere olje ut av landet. En økonomisk stillstand fulgte, der Mossadeghs regjering nektet enhver britisk deltakelse i Irans oljeindustri, mens Storbritannia nektet eksport av olje fra Iran.
Abadan-krisen førte landet raskt inn i økonomiske vanskeligheter. Mens Iran tidligere hadde fått over $100 millioner dollar inntekter i året for eksport til britene, begynte den samme oljeindustrien etter nasjonaliseringen å akkumulere Irans gjeld med nesten $10 millioner dollar i måneden.
Mossadegh forble populær etter krisen, og i 1952 ble han valgt for en ny periode. Han annonserte at han ville be sjahen om utvidede myndigheter, som full kontroll over militæret og krigsministeriet. Sjahen nektet og Mossadegh annonserte sin avgang.
Ahmed Qavam ble oppnevnt som ny statsminister. Dagen han ble oppnevnt, annonserte han sine intensjoner om å gjenoppta forhandlingene med britene for å ende oljekrisen. Denne bastante reverseringen av Mossadeghs planer førte til et massivt offentlig raseri. Demonstranter fra alle politiske retninger fylte gatene, inkludert kommunister og radikale muslimer ledet av ayatollah Kashani. Skremt av uroen, fjernet sjahen raskt Qavam, og gjeninnsatte Mossadegh og gav ham full kontroll over militæret som han tidligere hadde bedt om.
Mossadegh dro fordel av sin popularitet og overbeviste parlamentet om å gi ham økt makt og utnevnte ayatollah Kashani som ordstyrer. Kashanis radikale muslimer, i tillegg til Tudeh-partiet, viste seg å være to av Mossadeghs politiske nøkkelallierte, selv om begge forhold ofte var anspent.
Mossadegh innførte raskt flere sosiale reformer. Irans århundrelange føydale landbrukssektor ble avskaffet, og erstattet med et system med kollektivlandbruk og regjeringseide landområder.
Komplottet mot Mossadegh rediger
Mossadegh brukte sin nye makt til å sparke mange i den øverste kommandoen av hæren som hadde vært lojale mot sjahen. De tidligere offiserene var ikke villige til å godta dette og begynte å konspirere mot Mossadegh. De vendte seg til britene og amerikanerne for hjelp.
Regjeringene i Storbritannia og USA hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs reformer. Offentlig forkastet de hans politikk som skadelig for landet, privat forsøkte begge regjeringer å innføre lukrative oljekontrakter, men Mossadegh nektet. Mossadeghs sosialistiske reformer og økende nære partnerskap med Tudeh-partiet skapte også frykt for at Iran kunne knytte bånd med naboen Sovjetunionen.
I oktober 1952 erklærte Mossadegh at Storbritannia var «en fiende» og kuttet alle diplomatiske relasjoner med landet. I november og desember foreslo britisk etterretningsledere for sine amerikanske motparter at statsministeren burde kastes. Den nye amerikanske administrasjonen under Dwight David Eisenhower og den britiske regjeringen under Winston Churchill ble enige om å samarbeide med å fjerne Mossadegh.
4. april 1953 godkjente CIA-direktør Allen W. Dulles at $1 million skulle brukes «på enhver måte som kunne sørge for Mossadeghs fall.» Snart startet CIAs kontor i Teheran en propaganda-kampanje mot Mossadegh. Tilslutt, ifølge The New York Times, møttes amerikanske og britisk etterretning igjen i begynnelsen av juni, denne gangen i Beirut og la siste hånd på strategien. Kort tid etterpå, ifølge hans senere publiserte beretning, ankom sjefen for CIAs avdeling for Det nære østen og Afrika, Kermit Roosevelt, jr, barnebarn av Theodore Roosevelt, i Teheran for å lede den.
Komplottet, kjent som Operasjon Ajax, handlet om å overbevise Irans monark om å bruke sin grunnlovsmessige autoritet til å avskjedige Mossadegh fra hans embete, som han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var ikke villig til å samarbeide, og det krevde mye overtalelse og mange møter for å kunne fullføre planen. Imens trappet CIA opp sine operasjoner. Ifølge dr Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten tidlig i august, utga iranske CIA-operatører seg ut for å være sosialister og truet muslimske ledere med «rå straff dersom de motsatte seg Mossadegh,» og gav dermed inntrykk av at Mossadeghs folkelige støtte var i ferd med å bryte sammen, og vekket motstand mot Mossadegh innen det religiøse samfunnet.
Mossadegh ble klar over komplottet og mer og mer på vakt mot konspiratører innen hans regjering. Han satte opp nasjonal folkeavstemning for å avsette parlamentet. Avstemningen var klart arrangert og Mossadegh fikk en seier på 99,9% for ja-siden. Anklager om at Mossadegh tok til diktatoriske metoder for å beholde makten ble brukt av den amerikansk- og britisk-støttede opposisjonspressen som grunn for å fjerne Mossadegh fra makten. Parlamentet ble suspendert inntil videre og Mossadeghs «krisemakt» ble utvidet.
I Iran var Mossadeghs popularitet synkende da lovede reformer ikke dukket opp og økonomien fortsatte å lide. Tudeh-partiet gav opp sin allianse med Mossadegh i likhet med de konservative geistlige fraksjonene.
For å forbli ved makten visste Mossadegh at han måtte fortsette å konsolidere makten sin. Siden Irans monark etter grunnloven var den eneste personen som hadde mer makt enn ham, så han på Irans 33-årige konge som sin største trussel. I august 1953 forsøkte Mossadegh å overbevise sjahen om å forlate landet. Sjahen nektet og sa formelt opp statsministeren, i henhold til den utenlandske etterretningsplanen. Mossadegh nektet å gi seg, og da det ble klart at han kom til å kjempe, flyktet sjahen til Bagdad og videre til Roma i Italia. Dette var et sikkerhetstiltak som var forutsett av den britisk/amerikanske planen.
Observatører antok at det bare var snakk om tid før Mossadegh erklærte Iran som en republikk og gjorde seg til president. Dette ville ha gjort ham til statsoverhode og gitt ham suveren autoritet over nasjonen, noe Mossadegh hadde lovet at han aldri ville gjøre.
Igjen brøt massive protester ut over hele landet. Anti- og pro-monarkistiske demonstranter braket voldelig sammen i gatene, noe som førte til nesten 300 døde. De pro-monarkistiske styrkene, finansiert av penger fra CIA og MI6, fikk raskt overtaket. Militæret intervenerte da stridsvogn-regimenter som var lojale mot sjahen stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens. Mossadegh overgav seg, og ble arrestert 19. august 1953.
En av lederne av kuppet, general Fazlollah Zahedi, ble utropt til statsminister. Sjahen selv kom raskt tilbake til Iran og returnerte til tronen. Forsøket på å kaste ham og den etterfølgende gjenopprettingen av hans makt, hadde skjedd på under en uke.
Mossadegh ble stilt for retten anklaget for svik og dømt til tre år i fengsel. Etter at han ble løslatt forble han under husarrest til han døde i 1967. Den nye regjeringen under sjahen inngikk en avtale i august 1954 med utenlandske oljeselskap for å «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedet i betydelig kvantitet»[1].
Arv rediger
Rekkevidden i amerikanernes rolle i Mossadeghs fall ble ikke formelt anerkjent i mange år, selv om Eisenhower-administrasjonen var ganske tydelige i sin opposisjon til politikken til den kastede statsministeren. I sine memoarer skriver Eisenhower aggressivt om Mossadegh og beskriver ham som upraktisk og naiv, men innrømmer ikke noe skjult involvering i kuppet.
Etterhvert ble CIAs rolle velkjent og førte til kontrovers innad i organisasjonen og i kongressens høringer på 70-tallet. Harde CIA-tilhengere fastholdt at komplottet mot Mossadegh var strategisk nødvendig og lovpriste effektiviteten til agentene som utførte planen. Kritikere sier at planen var paranoid og koloniaktig.
Da den iranske revolusjon kom i 1979 ble Mossadeghs fall brukt som et samlende punkt i anti-amerikanske protester. Til denne dag er Mossadeghs ettermæle i Iran blandet. Hans sekulære og vestlige manerer har gjort at lovprisningen av ham fra offisielle styresmakter har på det sterkeste vært milde i den nå fundamentalistiske teokratiske staten. Men likevel er det mange som ser på ham som et offer for amerikansk aggresjon.
I mars 2000 erklært utenriksminister Madeleine Albright sin beklagelse for at Mossadegh ble kastet: «Eisenhower-administrasjonen trodde dens handlinger var rettferdiggjort av strategiske grunner. Men kuppet var uten tvil et tilbakeslag for Irans politiske utvikling og det er nå enkelt å se hvorfor mange iranere fortsetter å mislike denne intervensjonen fra Amerika.» Samme år publiserte New York Times en detaljert rapport om kuppet basert på dokumenter fra CIA[2].
Mossadeghs eksentrisiteter, som å ha på seg badekåpen i parlamentet, gjorde ham til en velkjent figur. Hans kontroversielle handlinger fanget oppmerksomheten til verden, og han ble kåret til årets mann i Time Magazine i 1951.
Tidlig i 2004 forandret den egyptiske regjeringen et gatenavn i Kairo fra Pahlavi til Mossadegh for å skape nærmere relasjoner med Iran.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mohammad Mosaddeq, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mohammad-Mosaddeq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tlfl.blogfa.com, besøkt 28. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Mark Gasiorowski, U.S. Foreign Policy and the Shah: Building a Client State in Iran, Cornell University Press, 1991, ISBN 0-8014-2412-7
- Mary Ann Heiss, Empire and Nationhood: The United States, Great Britain, and Iranian Oil, 1950-1954, Columbia University Press,1997, ISBN 0-231-10819-2
- Stephen Kinzer, All The Shah's Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror, John Wiley & Sons, 2003, ISBN 0-471-26517-9
- Nikki R. Keddie, Modern Iran: Roots and Results of Revolution, Yale University Press, 2003, ISBN 0-300-09856-1
Eksterne lenker rediger
- James Risen: Secrets of History: The C.I.A. in Iran -- A special report.; How a Plot Convulsed Iran in '53 (and in '79). The New York Times, April 16, 2000.
- In Memory of August 19, 1953 by Sasan Fayazmanesh, August 18, 2003.
- Mossadegh's photo album
- Mohammad Mosaddeq and the 1953 Coup in Iran Book and declassified documents from the National Security Archive, June 22, 2004
- Notes on Donald N. Wilber