Mir iskusstva
Mir iskusstva, på russisk Мир иску́сства («En verden av kunst» eller «Kunstens verden») var et russisk magasin og den kunstneriske bevegelsen redaksjonen stiftet og inspirerte. Bevegelsen hadde stor innflytelse på russerne som bidro til å revolusjonere europeisk kunst i det første tiår av 1900-tallet. Fra 1909 bidro også mange av miriskusniki, det vil si medlemmer av bevegelsen, til selskapet Ballets Russes som holdt til i Paris. Paradoksalt nok var det få vesteuropeere som faktisk så noen utgaver av selve bladet.
Historie rediger
Kunstnergruppen ble grunnlagt i 1898 av en gruppe studenter, som blant annet inkluderte Aleksandr Benois, Konstantin Somov, Dmitry Filosofov, Leon Bakst, og Eugene Lansere. Starten for den nye gruppen ble innledet med organiseringen av «Utstillingen av russiske og finske kunstnere» i Stieglitzmuseet i St. Petersburg.
Magasinet ble etablert i 1899 i St. Petersburg av Alexandre Benois, Leon Bakst og Sergei Diaghilev (redaktør). De tok sikte på å gyve løs på lave kunstneriske standarder av den foreldede Peredvizjnikiskolen og fremme kunstnerisk individualisme og andre prinsipper av art nouveau. Bevegelsens teoretiske grunnleggende ståsted ble nedskrevet og utgitt av Djagilev i nummer N1/2 og N3/4 av det nye magasinet.
.jpg)
I tillegg til de tre grunnleggerne av magasinet, var det flere aktive medlemmer, blant dem Mstislav Dobuzhinsky, Eugene Lansere og Konstantin Somov. Utstillingene som ble arrangert av Mir iskusstva tiltrakk seg mange lysende malere fra Russland og utlandet, her kan nevnes blant annet Mikhail Vrubel, Mikhail Nesterov og Isaak Levitan.
I sin «klassiske periode» (1898–1904) arrangerte gruppen seks utstillinger; 1899 (Internasjonal), 1900, 1901 (ved Det Keiserlige kunstakademi i St. Petersburg), 1902 (Moskva og St. Petersburg), 1903, 1906 (St. Petersburg). Den sjette Utstillingen ble sett på som Dyagilev forsøk på å hindre utskillelsen fra Moskvamedlemmer av gruppen som organiserte en egen «Utstilling av 36 kunstnere» (1901) (og senere «Samlingen av russiske kunstnere»- gruppen (fra 1903).
I perioden 1904-1910 eksisterte ikke Mir iskusstva som en egen kunstnergruppe. «Samlingen av russiske kunstnere» hadde overtatt dens plass og offisielt fortsatte denne inntil 1910, uoffisielt til 1924. «Samlingen» inkluderte kunstnere som Valentin Serov, Konstantin Korovin, Boris Kustodjev, Zinaida Serebriakova, Ivan Bilibin, Konstantin Somov, Dmitry Mitrohin, Igor Grabar, Nicholas K. Roerich og Serge Sudeikin.
I 1910 publiserte Benois en kritisk artikkel om «Samlingen av russiske kunstnere» i magasinet «Rech». Mir Iskusstva gjenoppsto. Den nye lederen ble Nicholas Roerich. Gruppen tok til seg nye medlemmer, blant annet Nathan Altman, Vladimir Tatlin og Martiros Saryan. En del bemerket at inkluderingen av russiske avant-gardemalere klart viste at gruppen hadde utviklet seg fra å være en kunstbevegelse til å bli en utstillingsbevegelse. I 1917 ble Ivan Bilibin leder av gruppen. Samme år ble de fleste av medlemmene fra Jack of Diamonds med i gruppen.
Gruppen organiserte utallige utstillinger: 1911, 1912, 1913, 1915, 1916, 1917, 1918, 1921, 1922 St. Petersburg, Moskva. Den siste utstillingen av Mir iskusstva ble organisert i Paris i 1927. Noen medlemmer ble med i Zhar-Tsvet (Moskva, organisert i 1924) og Four Arts (Moskva-Leningrad, organisert i 1925)-kunstbevegelsene.
Kunst rediger
Akkurat som de britiske prerafaelittene før dem, var Benois og hans venner fylt av avsky for den antiestetiske formen i det moderne industrielle samfunn og ønsket å forene alle nyromantiske russiske kunstnere for å bekjempe positivismen innen kunsten.
Som romantikerne hadde gjort før dem, ville «miriskusniki» reklamere for forståelse og bevaring av kunsten i de foregående perioder, spesielt folkelig kunst og det 18. århundrets rokokko. Antoine Watteau var antagelig den enkeltkunstner de satte høyest.
Disse prosjektene ble behandlet av «miriskusniki» på en humoristisk måte og med stor grad av selvironi. De var fascinert av masker og marionetter, karneval og dukketeater, drømmer og eventyr. Alt som var grotesk og morsomt appellerte til dem mer enn det som var alvorlig og emosjonelt. Favorittbyen deres var Venezia i en slik grad at både Djagilev og Stravinskij valgte det som sitt gravsted.
I sine prosjekter foretrakk «miriskusniki» lyse, luftige effekter av akvarell og gouache til fullskala oljemalerier. Ettersom de ønsket å bringe kunsten inn i alle hus, utformet de ofte interiør og bøker. Bakst og Benois revolusjonerte teaterdesignet med sine grensesprengende dekor til Cléopâtre (opera av Jules Massenet) (1909), Carnaval (ballett av Stravinskij) (1910), Petrushka (1911) og L'après-midi d'un faune (koreografi Vatslav Nizjinskij) (1912).