Tremarksmann
En tremarksmann var en person som var dømt etter dansk-norsk lov for æreløs handling, spesielt løgnaktige beskyldninger. Straffen var en bot på tre mark, og den skyldige ble gjort æresløs.
Historie rediger
Ordet brukes i Jyske lov, hvor thriggi mark mæn er et uttrykk for meddommere. Disse skulle nemlig betale tre mark i bot hvis de ikke møtte. Man måtte også eie minst tre mark for å kunne utnevnes til meddommer. En straff på tre mark ble derfor etter hvert synonymt med æreløshet, og boten mer en symbolsk bot enn en virkelig pengestraff. Ordet «tremarksmann» ble et uttrykk for en æreløs person. Det brukes i Ludvig Holbergs komedier (for eksempel Gert Westphaler). Et annet uttrykk for en æresløs person var «mindremand». Den som var dømt æresløs kunne ikke møte som saksøker eller vitne i retten, ikke være fadder eller verge, og ikke ha borgerskap i en kjøpstad.
Boten nevnes også i Christian Vs norske lov (1687) 1–22–15: «Men er der gaaen Dom over hannem for Ran, eller anden u-ærlig Sag, og hand er dømt til at bøde sine tre Mark, da er hand mindre Mand, indtil hand af Kongen kand faa Oprejsning».[1] I 6–21–2 heter det også: «Sigter een den anden for nogen Uærlig Sag til Tinge, for Dom, eller i nogen anden ærlig og ædru Forsamling, og skielder hannem for Løgner, Skelm, Tyv, eller saadant, som den andens Ære og Lempe egentlig angaar, og det strax begæris, at de nærværende dragis til Minde, og det ikke kand bevisis hannem over, da bør den det sagt haver at være en Løgner, og bøde sine tre Mark».[2]
Kristian Lofthus ble dømt som tremarksmann i 1783 på grunn av sine beskyldninger mot embetsmennene i Nedenes amt.[3]
Rettssaker mot skribenter på 1830-tallet rediger
På 1830-tallet var tremarksstraffen lite brukt i Norge, men paragrafen ble gjenopplivet i flere rettssaker mot opposisjonelle skribenter på denne tiden. Det forekom minst fem dommer hvor straffen kom i bruk.
I 1822 ble Hans Barlien dømt som tremarksmann for injurier mot prokurator Chr. Andersen i Namsos, men dommen ble innanket for overretten og forkastet i 1824.[4]
Dikteren Jens Johan Vangensten ble 11. april 1834 dømt til tre marks bot og tukthus i seks måneder for et anonymt dikt rettet mot statsråd Jonas Collett, som hadde stått på trykk i Statsborgeren 12. januar 1834. Han sonet aldri dommen, og ble frifunnet like etter sin død i 1837, fordi det hadde vist seg at den egentlige forfatteren var en annen.
Redktør Peder Soelvold i Statsborgeren ble dømt første gang 15. oktober 1835 i den såkalte Buchholtz-saken til å «være en Løgner og bøde sine tre Mark», og andre gang i Søbye-saken 22. oktober samme år. Da dommen mot Soelvold skulle eksekveres (utføres), måtte amtmannen i Akershus amt henvende seg til justisdepartementet, fordi myntenheten «mark» var ukjent. Departementet sendte spørsmålet videre til det juridiske fakultetet ved Universitetet i Christiania, som leverte en utredning om spørsmålet og kom fram til at straffen burde settes til 48 skilling i moderne penger. Det viktige var imidlertid at Soelvold var blitt dømt æresløs, slik at han måtte gå av som redaktør, og at han var ruinert på grunn av saksomkostningene.[5]
Tidligere redaktør Ola Hanssen ble dømt for uttalelser i en artikkel rettet mot sogneprest i Kvikne Peder Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons far.[6]
Skolelærer H. M. Reynertsen ble også dømt som tremarksmann.[7]
Lovbestemmelsen ble opphevet da kriminalloven av 1842 ble innført.
Referanser rediger
- ^ [1]
- ^ [2]
- ^ Mykland, Knut (1995). Kampen om Norge. [Oslo]: Cappelen. s. 46. ISBN 8202153336.
- ^ Aavatsmark, O. S. (1954). Hans Barlien. Trondheim: (Karoliussens bokh., Namsos). s. 88.
- ^ Munthe (1907), s. 118–119.
- ^ Munthe (1907), s. 63.
- ^ Munthe (1907), s. 78.
Litteratur rediger
- Munthe, Wilhelm (1907). "Statsborgeren" og Peder Soelvold. Kristiania.
- Ole Fenger: «Tremarksmand», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1974. s. 607.