Straffeloven av 1842

tidligere norsk straffelov
(Omdirigert fra Kriminalloven av 1842)

Straffeloven av 1842 eller Lov angaaende Forbrydelser (ofte kalt Kriminalloven, forkortet Krl. eller Crl.) var den første norske straffeloven etter at Norge ble en egen stat i union med Sverige i 1814. Loven ble vedtatt i 1842, fikk kongelig sanksjon 20. august 1842 og gjaldt helt til den i 1902 ble erstattet av Almindelig borgerlig Straffelov, som trådte i kraft 1. januar 1905.

Straffeloven av 1842
Lov angaaende Forbrydelser
TypeLov
VirkeområdeNorge
Vedtatt20. august 1842
I kraft1. januar 1843
Opphevet1. januar 1905
FormålStraff

HistorieRediger

 
Christian Magnus Falsen foreslo for Riksforsamlingen i 1814 at det skulle utarbeides en ny lovbok for Norge.[1] Senere ble han som høyesterettsjustitiarius medlem av straffelovskommisjonen av 1828, men døde allerede i 1830

ForhistorieRediger

Da Norge forlot unionen med Danmark i 1814 gjaldt fortsatt strafferettsbestemmelsene i Christian Vs norske lov av 1688, som for mange forbrytelser ga svært strenge straffer som dødsstraff, lemlestelse, pisking og brennmerking. Disse bestemmelsene ble riktignok til en viss grad mildnet ved kongelige forordninger utstedt i perioden 1688–1814.

Etter forslag av Christian Magnus Falsen hadde Grunnloven av 1814 bestemt at «en ny almindelig civil og kriminel Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første, eller om det ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing« (§ 99 i Grunnloven av 17. mai, § 94 i Grunnloven av 4. november). Ludvig Aubert mener beslutningen neppe var grundig forberedt, men skyldtes en «ubestemt følelse» av at mange av lovene fra enevoldstiden ikke kunne brukes under den nye forfatningen, samt påvirkning av 1700-tallets naturrettsfilosofi, som hadde gitt seg utslag i nye lovbøker i mange europeiske stater (for eksempel Frankrikes Code civil av 1804).[2] I virkeligheten var det bare bestemmelsen om en ny kriminell lovbok som noensinne ble ført ut i livet.

28. oktober 1815 vedtok Stortinget en lov som mildnet de gamle straffebestemmelsene, ved at brennemerking samt alle pinsels- og lemlestelsesstraffer i forbindelse med dødsstraff ble avskaffet. Dødsstraffer skulle utelukkende fullbyrdes ved halshugning, og alle lemlestelsesstraffer ble ombyttet med fengselsstraffer.[3]

I praksis varte det lenge før grunnlovsbestemmelsen om en ny lovbok ble tatt til følge. Stortinget i 1818 tok opp planen om en ny kriminallovbok, og utnevnte statsråd Christian Krohg til å utarbeide lovboken. Krogh fikk imidlertid ikke utrettet noe før sin død i 1828, slik at arbeidet måtte begynne på nytt fra grunnen av. Stortinget i 1828 nedsatte en kommisjon med tre oppgaver, nemlig å skrive utkast til en kriminallov, til en lov om politiovertredelser og en lov om rettergangsmåten i straffesaker. Kommisjonen besto av

 
Anselm von Feuerbachs bayerske straffelov (1813) var ett av forbildene for den norske straffeloven.

Falsen døde i 1830, Morgenstierne i 1835 og Berg gikk ut av kommisjonen i 1835. I stedet for disse tre ble høyesterettsassessor J. H. Rye utnevnt i 1835. Året etter gikk Vogt tilbake til statstrådet, og ble etterfulgt av ekspedisjonssekretær C. Arntzen fra 1837.

Vedtakelse og revisjonRediger

Kommisjonen la fram utkast til ny kriminallov i 1835, men oppfylte aldri resten av mandatet. I stor grad ble dette utkastet fulgt i den endelige loven av 1842. Det nye straffelovsutkastet bygget i stor grad på den hannoverske straffeloven av 1840, som var påvirket av juristen Anton Bauer. Denne loven var igjen utarbeidet etter forbilde av Anselm von Feuerbachs bayerske straffelov av 1813. Ved siden av finnes det også spor av påvirkning fra den franske Code pénal.[4]

Lovutkastet ble forelagt Stortinget i 1839. Stortinget endret så lite som mulig i utkastet, i frykt for at loven ikke ville få kongelig sanksjon. Spørsmålet om trykkefrihet vakte likevel politisk uenighet. Lovutkastet foreslo at boktrykkeren skulle kunne dras til ansvar for et utgitt skrift dersom forfatteren ikke kunne finnes. Dette kunne ikke bondeopposisjonen på Stortinget godta. Sammen med 9 embetsmenn som stemte med opposisjonen sørget de for at bestemmelsen ble endret og senere strøket.[5] Ellers var det først og fremst de juridiske embetsmennene sammen med kaptein Foss og Ludvig Kristensen Daa som deltok i stortingsdebatten om loven. Men Ole Gabriel Uelands innlegg fra debatten i 1842 viser at bondeopposisjonens fører var tilhenger av strenge straffer og gjerne skulle sett enda strengere straffer for religionskrenkelser.[6]

Etter vedtakelsen i Stortinget i 1839 ble straffeloven nektet sanksjon av kong Carl Johan, men kom opp igjen på Stortinget i 1842 med den samme endringen i trykkefrihetsspørsmålet som var foreslått i 1839. Etter å ha blitt vedtatt igjen fikk loven kongelig sanksjon 20. august samme år.

Over tid ble noen av straffesatsene i loven funnet uforholdsmessig strenge. Dette ble rettet på ved lover av 1866 og 1874, der den første særlig mildnet straffesatsene for gjentatt tyveri, mens den andre reviderte samtlige straffesatser.

Erstattet av straffeloven av 1902Rediger

 
Bernhard Getz var hovedmannen bak reformen av strafferetten på 1890- og 1900-tallet

Francis Hagerup mener loven hadde et «stærkt doktrinært præg» med kunstige og innviklede begrepsbestemmelser, noe som gjorde loven uskikket til å behandles av lekdommere og dermed uhensiktsmessig ved innføringen av jury på 1880-tallet.[7] Det ble derfor funnet nødvendig å utarbeide en ny straffelov. I 1885 ble det nedsatt en kommisjon under ledelse av Bernhard Getz, som skulle utarbeide forslag til ny lov. Mens komiteen fortsatt var i arbeid trådte den nye straffeprosesslov i kraft i 1890. For å tilpasse den gamle straffeloven til den nye straffeprosessen ble det i 1889 og 1890 vedtatt lover som reviderte den gamle straffeloven på de punktene som skapte vanskeligheter for jurybehandlingen, særlig spørsmål om ærekrenkelser og formuesinngrep.

I 1890-årene og de første årene av 1900-tallet ble det vedtatt en rekke lover som gjorde endringer i straffelovsbestemmelsene, etter forslag av straffelovkomiteen under Bernhard Getz. I 1902 ble så den nye straffeloven (Almindelig borgerlig Straffelov) vedtatt, som avløste straffeloven av 1842. Den trådte i kraft 1. januar 1905.

InnholdRediger

Loven av 1842 innførte åtte forskjellige straffer, nemlig

  • dødsstraff
  • straffarbeid i fem forskjellige grader (livstid, 9–12 år, 6–9 år, 3–6 år, 6 måneder–3 år)
  • fengsel (arrest i 32–240 dager, fengsel på alminnelig fangekost 16–120 dager, fengsel på vann og brød 4–30 dager)
  • bøter

Loven ga absolutte bestemmelser om straffen for mange grovere forbrytelser, mens det i andre forbrytelser ga dommeren en begrenset utmålingsfrihet. For flere forbrytelser var det strenge regler om straffeskjerpelse ved gjentakelse. Dette gjaldt særlig tyveri og innbrudd, selv om det ikke lenger kunne ilegges dødsstraff for slike forbrytelser. Disse straffebestemmelsene ble senere mildnet ved lov av 9. juni 1866. Straffen for mange forbrytelser ble dessuten betydelig nedsatt ved lov av 3. juni 1874. I lovene av 29. juni 1889 og 28. juni 1890 ble det satt videre rammer for utmålingen av straffene.[8]

Til tross for straffelovens bestemmelse om dødsstraff skjedde den siste fullbyrdelsen av en dødsstraff i 1876. Den siste dødsdommen ble avsagt i 1900.[9]

Straffeloven av 1842 førte til en mer utstrakt bruk av fengsel enn tidligere, slik at antallet fanger økte. Dette førte igjen til at det måtte bygges nye fengsler til erstatning for de gamle festningene og tukthusene. Ved fengselsloven av 1857 ble det bestemt at det skulle opprettes distriktsfengsler i hvert amt.[10]

LovkommentarRediger

 
A. M. Schweigaard var den fremste juristen i Norge ved midten av 1800-tallet.

Juristen Anton Martin Schweigaard var med på å vedta straffeloven som stortingsrepresentant i 1842. Han begynte å forelese om loven ved universitetet allerede året etter, og skrev deretter verket Kommentar over den norske Criminallov (1844–46), som ble den autoritative tolkningen av straffeloven og dannet grunnlaget for undervisningen av en generasjon av norske jurister.[11] Aasmund Olavsson Vinje, som fulgte forelesningene, mener at Schweigaards tolkninger ble bestemmende for rettsbruken, og at Schweigaards autoritære utlegning av retten gjorde det «nokot saa nær umogelegt» for privatmannen å få rett mot det offentlige.[12]

BedømmelseRediger

Francis Hagerup mente på begynnelsen av 1900-tallet at straffeloven av 1842 hadde stått på høyde med utviklingen i sin periode, og betegnet et stort framskritt sammenlignet med den eldre dansk-norske retten,[13] selv om den senere viste seg uhensiktsmessig da juryordningen ble innført. Johs. Andenæs' bedømmelse er omtrent den samme.[14] Historikeren Sverre Steen mener også at «straffeloven av 1842 var et langt skritt mot større humanitet overfor lovbrytere».[15]

ReferanserRediger

  1. ^ Aubert (1877), s. 237.
  2. ^ Aubert (1877), s. 238–39.
  3. ^ Skeie (1937), s. 185–186.
  4. ^ Hagerup (1911), s. 66.
  5. ^ Bergsgård (1932), s. 282.
  6. ^ Bergsgård (1932), s. 283–284.
  7. ^ Hagerup (1911), s. 66.
  8. ^ Skeie (1937), s. 188–189.
  9. ^ Nissen, Hartvig (1934). Øie for øie, tann for tann?. Oslo: Cappelen. s. 91. 
  10. ^ Seip, Anne-Lise (1997). Nasjonen bygges. Aschehoug. s. 212. ISBN 8203220134. 
  11. ^ Lund (1958), s. 204.
  12. ^ A. O. Vinje: Om Schweigaard. Kristiania, 1870, s. 24.
  13. ^ Hagerup (1911), s. 66.
  14. ^ Andenæs, Johs. (1974). Alminnelig strafferett. Oslo: Universitetsforlaget. s. 24. ISBN 8200013634. 
  15. ^ Steen, Sverre (1973). Det frie Norge. Cappelen. s. 172. ISBN 8202026806. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger