Mikael III
Michael III (gresk: Μιχαήλ Γ), født 19. januar 840, død 23. eller 24. september 867, var bysantinsk keiser fra 842 til 867. Mikael III var den tredje og siste keiseren i det frygiske eller amoriske dynasti. Han fikk det nedsettende tilnavnet drukkenbolten[5] av de fiendtlige historikere under det etterfølgende makedonske dynasti, men moderne historieforskning har til en viss grad hevet hans rykte ved å vise til oppblomstringen av bysantinsk makt under hans styre i det 9. århundre.[6][7]
Mikael III | |||
---|---|---|---|
Født | 9. jan. 840[1][2][3] Konstantinopel | ||
Død | 25. sep. 867[4] (27 år) Konstantinopel | ||
Beskjeftigelse | Keiser | ||
Embete | |||
Ektefelle | Eudokia Dekapolitissa | ||
Far | Teofilos | ||
Mor | Theodora II | ||
Søsken | Maria Anastasia Constantine Thekla | ||
Barn | Stephen I of Constantinople Leo VI | ||
Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Gravlagt | Apostelkyrkja | ||
Se også liste over østromerske keisere |
Hans liv
redigerTidlig liv og regent
redigerMikael var det yngste barnet til keiser Teofilos og hans keiserinne Theodora. Han ble allerede som spedbarn kronet til medkeiser i 840 og var bare to år da faren døde. Mikael ble enekeiser den 20. januar 842.
Mens han var mindreårig ble imperiet styrt av regenter ledet av hans mor Theodora, hennes onkel Sergios og offiseren Theoktistos. Keiserinnen, som tilhørte ikonodulene, avsatte partiarken Johannes VII av Konstantinopel og erstattet ham med ikonodulen patriark Methodios I av Konstantinopel i 843. Dette satte en stopper for den andre perioden av ikonoklasmen som hadde vært et hett religiøst stridsspørsmål i det 8. og 9. århundre i Østromerriket[8].
Etter hvert som keiseren vokste opp kjempet hoffet rundt ham for å få innflytelse. Mikael ga sin onkel Bardas (bror til keiserinne Theodora) innflytelse ved å utnevne ham til kaisar (Cæsar), en tittel som plasserte ham nest etter keiseren. Bardas sørget for å drepe Theoktistos i november 855, og med støtte fra Bardas og en annen onkel, Petronas, klarte Mikael III å styrte regentene og plasserte sin mor og søstre i kloster i 857[9].
Krig
redigerImperiets grenser var truet i flere områder. Bysantinske styrker ble slått av abbasidene i Pamfylia på Kreta, og på grensen mot Syria, men i 853 klarte en bysantinsk flåte på 85 skip å slå de arabiske styrkene. Under en ekspedisjon mot den østlige grensen og grensen mot araberne ble paulisianerne[10] tvunget til å bosette seg i Trakia og de mistet dermed kontakten med sine trosfeller og måtte bosette seg i en annen grenseregion[11]. Mikael var også ansvarlig for undertrykkingen av sørslavere som var bosatt på Peloponnes [12].
I 855 og 856 kom det til konflikt mellom bysantinerne og det bulgarske riket. Østromerriket ønsket å gjenvinne sin kontroll over enkelte områder i Trakia inkludert Filippopolis (Plovdiv) og havner rundt Burgas-bukta i Svartehavet. De bysantinske styrkene, ledet av keiseren og caesar Bardas, lyktes i å gjenvinne en rekke byer, blant dem Filippopolis, Develtus, Anchialus og Mesembria blant dem, samt regionen Zagora[13]. På tidspunktet for dette angrepet var bulgarerne opptatt også av en krig mot frankerne under keiser Ludvig den tyske og kroatene. I 853 hadde khan Boris i av Bulgaria alliert seg med Rastislav av Moravia (Stormähren) mot frankerne. Bulgarerne ble beseiret av frankerne og som følge av dette skiftet moravierne side og truet bulgarerne[14].
Michael III tok aktivt del i krigene mot abbasidene og deres vasaller på imperiets østlige grense i tiden 856-863, og særlig i 857 da han sendte en hær på 50.000 mann mot emir Umar al-Aqta fra Melitene. I 859 ledet han personlig en beleiring av Samosata (en by i provinsen Euphratensis i Syria), men i 860 måtte han forlate ekspedisjonen for å slå tilbake et angrep fra Kievriket på Konstantinopel. I 863 beseiret Petronas emiren av Malatya i slaget ved Lalakaon, og feiret triumfen i hovedstaden[15].
Bardas og kristningen av Bulgaria
redigerEtter drapet på Theoktistos og forvisningen av Theodora fikk Bardas tittelen magistros og var de facto regent. Han rettferdiggjorde sin posisjon med behovet for reformer. Under påvirkning av både Bardas og patriark Fotios I av Konstantinopel ledet Mikael gjenoppbyggingen av ødelagte bygninger og byer, gjenåpning av lukkede klostre og omorganiseringen av det keiserlige filosofiske universitetet i Maganaurapalasset under Leo matematikeren[16]. Fotios som opprinnelig var lekmann, hadde gått inn i kirkesamfunnet og ble utnevnt til patriark etter avskjedigelsen av den brysomme patriark Ignatius I av Konstantinopel i 858.[17] Dette skapte et skisma innen kirken, og selv om et kirkemøte i Konstantinopel i 861 bekreftet Fotios som patriark, så påklaget Ignatios utnevnelsen til pave Nikolas I, som erklærte Fotios illegitim i 863. Mikael presiderte over et kirkemøte i 867 der Fotios og de tre andre østlige patriarkene bannlyste pave Nikolas I og fordømte det latinske filioque-klausulen om prosesjonen av Den hellige ånd [18]. Konflikten om den patriarkalske trone og øverste myndighet i kirken ble forsterket etter en fremgangsrik misjonærinnsats lansert av Fotios.
i samarbeid med patriark Fotios sendte Mikael ut misjonærene Kyrill av Saloniki og hans bror Methodios til khazar-khaganatet for å stanse utbredelsen av jødedommen hos khazarene. Selv om dette misjonsoppdraget ikke førte frem, fikk deres neste misjonsoppdrag i Stormähren større betydning. Under dette oppdraget konstruerte han det glagolittiske alfabetet som er det eldste slaviske skriftspråket vi kjenner, og som senere ble videreutviklet til det kyrilliske alfabetet (som fikk Kyrills navn selv om det ikke var han som laget dette). Språkutviklingen ble betydningsfull for de slavisktalende folks mulighet til å forstå og konvertere til ortodoks kristendom på sitt eget språk[15].
I frykt for at Boris i av Bulgaria skulle konvertere til kristendommen under frankernes innflytelse gikk Mikael III og caesar Bardas til invasjon av Bulgarriket. i fredsavtalen av 864 fikk de khan Boris til å konvertere til den ortodokse (bysantinske) tro, og da Boris ble døpt tok han navnet Mikael i tillegg til sitt eget. Bysantinerne tillot også bulgarerne å gjenvinne den omstridte grenseregionen Zagora[19]. Konverteringen av bulgarerne har bli sett på som en av de største kulturelle og politiske seirene for Det bysantinske riket[20].
Basilios makedoneren og mordet på Mikael
redigerMichael IIIs ekteskap med Eudokia Dekapolitissa var barnløst, men keiseren ønsket ikke å risikere en skandale ved å forsøke å gifte seg med sin elskerinne Eudokia Ingerina, datter av den muligens norske væringen Inger som var livvakt hos keiseren. Løsningen han valgte var å la Ingerina gifte seg med hans hoffmann og hovmester Basilios den makedonske. Mens Mikael fortsatte sitt forhold til Ingerina kunne Basilios underholde seg med keiserens søster Thekla, som hennes bror hadde hentet fra et kloster. Basilios hadde fått økende innflytelse over Mikael, og i april 866 fikk han overbevist keiseren om at caesar Bardas konspirerte mot ham, og Basileios fikk lov til å drepe Bardas. Basilios var nå uten rivaler og kunne krones til medkeiser den 26. mai 866. Dette ble bestemt av den mye yngre Mikale III. Denne litt særegne innretningen kan ha vært tenk ut for å kunne legitimere en tronarvefølge for Eudokia Ingerinas sønn Leo VI som ble antatt å være Mikaels sønn. Mikael feiret fødselen til Leo med offentlige vognløp, en idrett han var svært entusiastisk til[21].
Hvis målet var å sikre Leos legitimitet så slo det tilbake på Mikael. Basilios uroet seg over at Mikael favoriserte en annen av hoffets menn, Basiliskianos, som han også ønsket å utrope til medkeiser. Basilios gjennomførte et attentat mot Mikael en natt denne lå døddrukken etter en fest i september 867. Basilios og flere av hans mannlige slektninger og andre medsammensvorne trengte seg inn til Mikael som sov uten vakter. En mann ved navn Johannes av Chaldia drepte keiseren, og Basiliskanos ble drept samme natt. Basileios overtok da makten automatisk som eneste gjenlevende keiser[22].
Mikaels levninger ble begravd i Filippikosklosteret på Chrysopolis på den asiatiske kysten av Bosporus. Da Leo VI ble regjerende keiser i 886 var en av hans første handlinger å få Mikaels kropp gravd opp og begravet med stor seremoni i den keiserlige mausoleum i De hellige apostlers kirke i Konstantinopel[23].
Ettermæle
redigerRegimet og personligheten til Michael III er vanskelig å vurdere på grunn av de fiendtlige nedtegnelser som er skrevet av bysantinske forfattere under Basileios I og hans etterfølgere. Bysantinske forfattere og kronikører beskriver Mikael som en drukkenbolt, hans interesse for vognkjøring og hans arrangering av offentlige bespottelser av kirkelige prosesjoner og ritualer. Inntrykket fra arabiske kilder derimot, er en Mikael som var en aktiv og ofte vellykket militær kommandant[6].
Selv om Michael III ble beskyldt for å sløse bort penger hadde Mikael stabilisert økonomien i riket, og i 850 hadde statens inntekter økt til 3.300.000 bysantinske solidos. Han gjorde definitivt slutt på ikonoklasismen i sin regjeringstid, og det førte til en renessanse i visuell kunst. Imperiet hadde konsolidert seg i religiøs sammenheng og kunne stå imot abbasidene og samtidig spre sin religion og kultur til Bulgaria. Mye av æren for dette tilfaller også Theodora og Theoktistos før 855, og Bardas og Petronas etterpå[24].
Familie
redigerMichael III hadde ingen barn med sin kone Eudokia Dekapolitissa, men hadde sannsynligvis en eller to sønner med sin elskerinne Eudokia Ingerina, som var gift med Basileios I:
- Leo VI, som etterfulgte Basileios som keiser i 886
- Stefanos I, patriark av Konstantinopel 886 - 893
Referanser
rediger- ^ JSTOR, JSTOR artikkel-ID 1291264[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dumbarton Oaks Papers[Hentet fra Wikidata]
- ^ JSTOR artikkel-ID 1291264[Hentet fra Wikidata]
- ^ oppført som Michael III, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica, Michael III
- ^ a b Gregory, s. 231
- ^ Fossier, s. 315
- ^ Treadgold, s. 447
- ^ Treadgold, s. 450
- ^ Gnostisk kristen sekt som oppsto i Armenia på 600-tallet
- ^ Treadgold, s. 450-451
- ^ Arhweiler og Laiou, s. 7-8
- ^ Gjuzelev, s. 130
- ^ Fine, s. 112
- ^ a b Treadgold, s. 452
- ^ Tougher, s. 69
- ^ Den 19. desember 858 var Fotios lekmann, den 20. ble han tonsurert, og i løpet av de neste fire dagene ble han ordinert lektor (lektor betegner i denne sammenheng en lavere kirkelig tittel, jf. Den romerske kirkes kanoniske lover, 230.1), sub-diakon, diakon og prest. Den 25. desember ble han vigslet til patriark av Konstantinopel. Fotios var en slektning av både Bardas og Mikael III. Se Tougher, s 69.
- ^ Fossier, s. 325
- ^ Fine, s. 118-119
- ^ Gregory, s. 240
- ^ Treadgold, s. 453
- ^ Finlay, s. 180-181
- ^ Tougher, s. 62
- ^ Treadgold, s. 455
Kilder
rediger- Ahrweiler, H. and Laiou, A.E. (1998) Studies on the Internal Diaspora of the Byzantine Empire, Dumbarton Oaks.
- Bulgarian historical review (2005), United Center for Research and Training in History, Published by Pub. House of the Bulgarian Academy of Sciences, v.33:no.1-4.
- Fine, John, V.A. (1983), The Early Medieval Balkans, Ann Arbor.
- Finlay, G. (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood.
- Fossier, R. (1986) The Cambridge illustrated history of the Middle Ages Cambridge University Press.
- Gjuzelev, V., (1988) Medieval Bulgaria, Byzantine Empire, Black Sea, Venice, Genoa (Centre Culturel du Monde Byzantin). Published by Verlag Baier.
- Gregory, Timothy E. (2010). A History of Byzantium. Malden, Massachusetts and West Sussex, United Kingdom: Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-8471-X.
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
- Mango, Cyril, "Eudocia Ingerina, the Normans, and the Macedonian Dynasty," Zbornik Radova Vizantološkog Instituta, XIV-XV, 1973, 17–27.
- Tougher, S. (1997) The Reign of Leo VI (886–912): Politics and People. Brill, Leiden.
- Treadgold, Warren (1997). A History of the Byzantine State and Society. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-2630-2.
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Eksterne lenker
rediger
Østromersk keiser | ||
Amoriske dynasti | ||
Forgjenger: Teofilos |
842–867 | Etterfølger: Basileios I |
Østromerriket |