Michele av Cesena
Michele av Cesena (Michele di Cesena eller Michele Fuschi) (født ca. 1270 i Cesena, død 29. november 1342 i München) var ordensgeneral for fransiskanerordenen og teolog, født i den lille byen Cesena i Italia.
| Michele av Cesena | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1270[1] Cesena | ||
| Død | 29. nov. 1342[2] München | ||
| Beskjeftigelse | Regular priest, filosof, teolog | ||
| Embete |
| ||
Tidlig liv rediger
Lite er kjent om hans tidlige liv. Etter å ha gått inn i fransiskanerordenen studerte han i Paris og tok en doktorgrad i teologi. Han underviste teologi i Bologna og skrev flere religiøse kommentarer.
Striden om apostolisk fattigdom rediger
Han var tilhenger av apostolisk fattigdom, og kom derfor i strid med pave Johannes XXII.
På generalkapittelet i Napoli 31. mai 1316 ble han valgt til ordensgeneral for fransiskanerordenen, og han dro straks til Assisi og samlet til møte for å revidere reglene for ordenen. Da han kom tilbake til Bologna offentliggjorde han dokumentet Gravi qua premor (21. august 1316), som sammen med flere andre ordinanser om fattigdom fikk Johannes XXII til å utstede bullen Quorumdam exigit (7. oktober 1317). Siden dette dreide som om de viktigste reglene for fransiskanerordenen, førte uenigheten til uro innen ordenen.
Bullen ble motsagt av Michele og hans tilhengere, som hevdet at det strenge fattigdomsidealet Michele hyldet i sine brev fulgte eksempelet og læren til Jesus Kristus og hans apostler. Dermed ble striden fokusert på et teologisk spørsmål: Var det i overensstemmelse med katolsk tro å hevde at Kristus og apostlene ikke hadde noen eiendom hverken hver for seg eller i fellesskap?
Etter at saken hadde blitt brakt frem for Johannes XXII, prøvde man å bilegge uenigheten ved å skille mellom eiendomsrett og vanlig bruk av ting, slik at både påstanden om at Kristus og apostelene ikke eide noe, og den at de hadde ting som de brukte, kunne sies å være sanne.
I juni samme år samlet ordenen et generalkapittel i Perugia, som bestemte at det å hevde at Kristus og hans apostler ikke hadde noen eiendom, ikke var kjettersk, men tvert om en sunn og katolsk doktrine. Samtidig fikk Bonagratia av Bergamo som oppgave å representere kapittelet overfor den pavelige kurien i Avignon.
Innkalling til Avignon rediger
Striden fortsatte uavbrutt, inntil Michele ble innkalt til paven i Avignon i 1327 og til slutt møtte opp, etter flere utsettelser som han skyldte på sykdom. Han ble nektet å forlate Avisnon igjen, og kunne derfor ikke møte på kapittelet som ble holdt i Bologna i mai påfølgende år. Han ble likevel gjenvalgt til fransiskanernes ordensgeneral på møtet, til tross for protester fra paven.
Michele klarte å få William av Ockham på sin side. Mange prelater og prinser skrev til paven på Micheles vegne. Året etter rømte Cesena, Ockham og noen andre høytstående fransiskanere fra pavens hoff, og prøvde å nå frem til kong Robert av Napoli, som støttet deres syn. En storm drev båten tilbake til Aigues-Mortes, der de ble overført til en båt bemannet av representanter for keiser Ludvig IV av det tysk-romerske rike og ført til Pisa.
Avsettelse rediger
I Pisa ble de mottatt av Ludvigs tilhengere, og andre opposisjonelle sluttet seg til dem. Keiseren avsatte Johannes XXII, mens paven ekskommuniserte Cesena.
I 1329 ble Cesena avsatt av lederskapet i fransiskanerordenen, som nå var kontrollert av paven, og i 1330 dro han og hans tilhengere til Tyskland, sammen med keiseren. Generalkapittelet i Paris (11. juni 1329) hadde fordømt oppførselen og skriftene til Cesena, samt alle som hadde tatt hans side mot paven.
Paven utstedet encyklikaen Quia vir reprobus, som advarte de troene mot Michael. Han svarte på det med Ad perpetuam rei memoriam innotescat quod ego, Fr. Michael (25. november 1330) og Christianæ fidei fundamentum, der han anklager paven for kjetteri i de tre bullene Ad Conditorem Canonum, Cum inter nonnullos og Quia quorumdam. Disse og Litteras plurium magistrorum og Teste Solomone, som Cesena skrev til eget forsvar, er tatt med i Ockhams Dialogus.
Senere liv rediger
Kapittelet i Perpignan (25. april 1331) utviste Cesena fra ordenen og dømte ham til livsvarig fengsel. Han fortsatte kampen for apostolisk fattigdom resten av livet, og sendte i 1338 en nådesappell til pave Benedikt XII (som hadde etterfulgt Johannes XXII). Han døde i München, og ble begravet i et fransiskanerkloster i byen.
Han ble offisielt rehabilitert i 1359.
Referanser rediger
- ^ opac.vatlib.it, oppført som Michele da Cesena, VcBA-ID 495/3495[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118783718, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- (de) Jürgen Miethke: «Michael von Cesena.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 419–421 (digitalisering).
- Michael Robson: The Franciscans in the Middle Ages. Woodbridge 2006.
- (de) Susanne Stracke-Neumann: «Michele av Cesena» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 1453–1456.
Skjønnlitteratur rediger
Michele av Cesena opptrer i romanen Rosens navn av Umberto Eco.