Mellombytrikk

En mellombytrikk er en sporvogn eller et sporvogntog som lik en vanlig trikk går gjennom bygatene – men som også går fra by til by, noen ganger på spor som deles med ordinær togtrafikk. Denne transportformen (USA-engelsk interurban (trolley) eller street railway, britisk-engelsk over-land/interurban tramway, kanadisk-engelsk radial railway, tysk Überland(strassen)bahn eller Regional-Stadtbahn, italiensk tram interurbano) var mest utbredt og ble sterkest utviklet i USA ca. 1900–1932. Noen mellombytrikker, særlig i Midtvesten, trafikkerte ruter på over 200 km. Både de raskeste mellombytrikkene og infrastrukturen var teknologisk meget avanserte for sin tid, og vognene oppnådde hastigheter fullt på høyde med tidens raskeste konvensjonelle tog. En betydelig del av dagens høyhastighetstog-teknologi stammer fra USAs mellombytrikker. Også mange andre «moderne» egenskaper ved kollektivtransporten stammer fra dem, eller var iallfall kjent i disse miljøene tidlig på 1900-tallet. I Europa var rutene mer lokale, og en brukte som regel ordinære sporvogner.

Mellombytrikk. Electrolinerne utgjorde et høydepunkt i utviklingen av mellombytrikker i USA. I 1941–63 gikk Electrolinerne mellom Chicago og Milwaukee. I 1963–ca. 1976 gikk de – med strøm fra en 3. skinne – i Philadelphia. Her ved Illinois Railway Museum, med rekonstruert strømavtager. Foto Sean Lamb.

Kusttram (her i Domein Raversijde) følger Belgias nordsjøkyst og er nå verdens lengste trikkelinje.

Bullet fra J.G.Brill Company. Disse vognene kom på skinner i 1931, hadde en toppfart på ca. 150 km/t – og flere av dem var i drift til 1990. De var det første jernbanemateriell konstruert etter vindtunnelforsøk for å minimere luftmotstanden, og flere senere høyhastighetstog fikk en lignende konstruksjon.

Norge har ikke hatt egentlig mellombytrikker, men enkelte forstadsbaner har visse egenskaper som kjennertegner denne transportformen. I perioden 1924–48 gikk f.eks. Lilleakerbanen (Bærumsbanen) fra Oslo og inn i kommunene Aker og Bærum (i 1948 ble Oslo og Aker slått sammen).

I USA og Canada forsvant de fleste mellombytrikker før 1960, selv om rester av noen få systemer finnes fortsatt. I dag finnes flest mellombytrikker i Europa, hvor utbredelsen har økt noe siden 1992. Kusttram i Belgia og De schlesiske trikkene i Polen er gamle systemer som fortsatt er i full drift. Ellers finner mellombytrikker noen få steder i Latin-Amerika og Japan, og ett sted i Kina.

Mens trikken vanligvis regnes som typisk for bytrafikk, kan mellombytrikken – særlig slik den fremstod i USA – også kalles «trikk på landet», noe enkelte av ovennevnte betegnelser antyder. Den moderne bybane, særlig kombitrikken av typen Tram-Train, er til en viss grad mellombytrikkens arvtager, og enkelte bybaner utnytter delvis gammel skinnegang fra mellombytrikkens tid.

Litteratur

• Brian Hollingsworth & Arthur Cook 1987: The great book of trains, Salamander Books Ltd., London, ISBN 9780517645154.
• Edmund Keilty; Interurbans without wires - The rail motorcar in the United States Interuban Press 1979, ISBN 0-916374-38-6
• William D. Middleton 1968: The interurban era, s. 72; Kalmbach Publishing Co, fourth printing 1968; http://www.archive.org/stream/interurbanera00midd/interurbanera00midd_djvu.txt.