Marianne Cope

Marianne Cope, opprinnelig Maria Anna Barbara Koob (født den 23. januar 1838 i Heppenheim i storhertugdømmet Hessen, død den 9. august 1918 i Kalaupapa på Hawaii) var en tyskfødt katolsk nonne som vokste opp i USA, og ble priorinne for et fransiskanerkloster. Hun er kjent for sitt arbeide for spedalske på Molokai i det tidligere kongeriket Hawaii.

Marianne Cope Nonne
Født		23. jan. 1838 Heppenheim
Død		9. aug. 1918 (80 år) Kalaupapa
Beskjeftigelse		Sykepleier, lærer, misjonær, nonne
Nasjonalitet		Storhertugdømmet Hessen
Gravlagt		Cathedral Basilica of Our Lady of Peace
Utmerkelser		National Women's Hall of Fame (2005) Royal Order of Kapiolani
Saligkåret		14. mai 2005
Helligkåret		21. oktober 2012
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		23. januar
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Spedalske, utstøtte, hiv/aids-smittede
Marianne Cope på Commons

Hun ble saligkåret den 14. mai 2005 som den første under pave Benedikt XVIs pontifikat, og helligkåret den 21. oktober 2012 av samme pave. Ved siden av Damien de Veuster SS.CC. er hun den eneste helligkårede med tilknytning til Hawaii. I 2005 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Liv og virke

Bakgrunn

Barbara Koob var femte barn av ekteparet Peter Koob (1787–1862) og Barbara født Witzenbacher (1803–1872) i Heppenheim i Hessen. Familien Koob utvandret i 1840 til De forente stater, til industribyen Utica i delstaten New York. Der amerikanske de sitt etternavn fra Koob til Cope.

Da Barbara var i åttende klasse var faren blitt invalid. Som den eldste i søskenflokken forlot hun skolen og begynte å arbeide i en tekstilfabrikk for å støtte familieøkonomien. Hennes far var blitt naturalisert som amerikansk borger, og det betød den gang at hele familien automatisk fikk borgerstatus.

Barbara følte seg tidlig kalt til ordenslivet, men hennes kall ble forsinket med ni år på grunn av familieforpliktelser. Hun var det eldste barnet i hjemmet, så etter å ha fullført åttende klasse, dro hun for å arbeide i en fabrikk i Utica for å hjelpe til med å forsørge familien da hennes far ble syk. Han døde våren 1862.

Ordenssøster

I 1862 trådte Barbara Cope inn i de nordamerikanske fransiskanerinners kloster St.-Anthony. Den 19. november 1862 mottok hun ordensdrakten og tok navnet Sr. Maria Anna. Hun ble snart kjent under navnet Søster Marianne.

Nøyaktig ett år senere avla hun sine løfter og begynte å tjene som lærer og rektor på flere grunnskoler i staten New York. Hun sluttet seg til kongregasjonen med den intensjon å undervise, men hennes liv ble snart en serie av administrative utnevnelser. I 1869 ble hun utnevnt til superior for klosteret St. Teresa's i Oswego i New York. Syv måneder senere begynte hun i 1870 en ny tjeneste som sykepleieadministrator på det nyopprettede hospitalet St. Joseph's i Syracuse. Der tjente hun som sjefsadministrator i seks år. I denne perioden fikk hun god bruk for sine intellektuelle evner og sin menneskekunnskap og demonstrerte energien til en kvinne som var motivert av Gud alene. Begge de to sykehusene var unike for sin tid ved det at de mottok alle pasienter for behandling uansett religion eller rase. Selv om sr. Marianne ofte ble kritisert for å akseptere utstøtte personer som alkoholikere, som andre institusjoner avviste av «moralske» grunner, ble hun velkjent og elsket i det sentrale New York-området for sin vennlighet, klokskap og jordnære praktiskhet.

I 1870 var sr. Marianne Cope blitt medlem av det styrende råd for søsterkongregasjonen. Hun hjalp til med å grunnlegge de to første katolske sykehusene i det sentrale New York, med charter som fastslo at medisinsk behandling skulle gis til alle, uavhengig av seres rase eller tro. Hun ble utnevnt av generalsuperioren til å styre St. Joseph's Hospital, det første almensykehus i Syracuse, og tjenestegjorde fra 1870 til 1877.

Som sykehusadministrator ble sr. Marianne involvert i flyttingen av Geneva Medical College of Hobart College fra Geneva i New York til Syracuse, hvor det ble til College of Medicine ved Syracuse University. Hun inngikk kontrakt med høgskolen om å ta imot studentene deres for å behandle pasienter på sykehuset hennes for å videreføre deres medisinske utdanning. Hennes bestemmelse i kontrakten – igjen unik for perioden – var pasientenes rett til å nekte omsorg fra studentene. Disse erfaringene var med på å forberede henne for den spesielle tjeneste hun neste gang tok på seg. .

I 1877 ble hun valgt til provinsial i Syracuse og ble Moder Marianne. I 1881 ble hun gjenvalgt for en ny periode. I den egenskap mottok hun i 1883 et brev fra den katolske presten Leonor Fouesnel SS.CC., som ba om hjelp til å bemanne hospitaler og skoler på Hawai'i (i den engelsktalende verden kalt Sandwich-øyene) og hovedsakelig arbeide med spedalske (spedalskhet kalles Hansens sykdom i de fleste andre land enn i Armauer Hansens hjemland Norge). Da sr. M. Marianne Cope fikk innblikk om hvilken situasjon de spedalske i det daværende kongeriket Hawaiʻi levde i, begav hun den dit.

Sisters of St. Francis i 1886 på leprahospitalet i Kakaako i Honolulu. Moder Marianne Cope til høyre.

Fader Damien på sin begravelsesbåre med Moder Marianne Cope ved siden, 1889.

Kongeriket Hawai'i

I 1864 var lepra blitt et så alvorlig arbeid på Hawai'i at kongeriket vedtok isolasjonslover. Sykdommen, som mest trolig var kommet til øyene med kinesiske innvandrere, spredte seg raskt blant lokalbefolkningen som hadde liten eller ingen immunitet mot eksotiske utenlandske virus. Regjeringen fikk panikk og var desperate etter å stanse pesten med alle mulige midler. Politiet arresterte og brakte alle som var mistenkte for å være smittet, til Kalihi-hospitalet i Honolulu.

Sammen med seks medsøstre og en leg hjelperske ankom Moder Marianne Cope 23. oktober 1883 Hawaii-øya Molokai, etter at allerede femti andre kongregasjoner hadde takke nei tok apostolatet der, på grunn av den store smittefaren. Der viet hun seg for resten av sitt liv til omsorgen for de spedalske; blant dem var da også den belgiske misjonspresten Damian de Veuster. Pater de Veuster var tidligere reist til Molokai for å ta seg av de leprasyke der. Søster M. Marianne ble derimot ikke smittet med lepra.

Med moder Marianne som veileder, var søstrenes oppgave å administrere Kakaʻako Branch Hospital på O'ahu, som fungerte som mottaksstasjon for pasienter med Hansens sykdom samlet fra hele øygruppen. De mer alvorlige sakene ble behandlet og sendt til øya Moloka'i for innesperring i bosetningen ved Kalawao, og deretter senere ved Kalaupapa.

Året etter, på regjeringens anmodning, opprettet Cope Malulani Hospital, det første almensykehuset på øya Maui.

Snart ble hun kalt tilbake til sykehuset i Oahu. Hun måtte håndtere en myndighetsutnevnt administrators mishandling av spedalskhetspasientene ved Branch Hospital i Kakaako, et område som grenser til Honolulu. Hun fortalte regjeringen at enten måtte administratoren avskjediges, eller så ville søstrene returnere til Syracuse. Hun fikk ansvaret for det overfylte sykehuset.

Arbeidsmengden var ekstrem og byrden syntes til tider overveldende. I desperate øyeblikk reflekterte sr. Leopoldina: «Hvor lenge, Herre, må jeg se bare dem som er syke og dekket av spedalskhet?» Moder Marianne kjente verdien av hygiene og fryktet aldri sykdommen. Hun forutsa at ingen av hennes søstre noensinne ville få den, og det har heller aldri skjedd.

Moder Mariannes uvurderlige eksempel av usvikelig optimisme, uforstyrrethet og tillit til Gud ga inspirasjon til håp i dem rundt henne og dempet søstrenes frykt for å bli smittet av spedalskhet. Hun lærte sine søstre at deres primære plikt var «å gjøre livet så behagelig og komfortabelt som mulig for dem av våre medskapninger som Gud har valgt å hjemsøke med denne fryktelige sykdommen…» Hun brydde seg ikke bare om pasientenes fysiske og medisinske behov, men også for deres utdannelsesmessige, sosiale og kulturelle behov. Hun lærte pasientene å sy, å brodere, andre håndverk og hagebruk. Hun og søstrene sydde kjoler for jentene etter siste mote og hjalp dem å dekorere sine rom.

Mother Marianne Cope (i rullestol) med medsøstre og pasienter, få dager før hun døde.

Hennes retur til Syracuse for å gjenoppta styringen av kongregasjonen fra det amerikanske fastlands side ble stadig utsatt, idet både regjeringen og kirkemyndighetene mente hun var avgjørende for Hawai'i-oppdragets suksess.

Moder Marianne vendte aldri tilbake til Syracuse. I sine siste år var hun henvist til en rullestol på grunn av en kronisk nyresykdom.

Død

Etter et langt virke på Molokai døde hun 80 år gammel den 9. august 1918 på den isolerte halvøya Kalaupapa, på nordsiden av øya Molokai i Kalawao County.

Hun ble gravlagt på området til Bishop Home. Arven etter henne har inspirert bøker, skuespill og sanger.

Saligkåringsprosess

Hennes saligkåringssak ble startet i 1982 da biskop John J. Scanlan av bispedømmet Honolulu opprettet en bispedømmekommisjon for å skrive en historisk rapport om hennes liv for å oversende til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Rapporten ble akseptert av Vatikanet i 1983. Den 20. april 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt Katherine Dehlia Mahoney, en jente fra staten New York i USA, som ble helbredet i 1993 etter å ha bedt til Marianne Cope om forbønn, etter å ha vært døende med massiv organsvikt. Hun var til stede ved saligkåringen.

Ett av kravene for Moder Mariannes saligkåring var at hennes jordiske levninger ble gravd opp og identifisert. Et annet krav var at en permanent og tilgjengelig helligdom kunne opprettes til hennes ære. Søstrene eide ikke området der Moder Marianne var gravlagt, så de bestemte at moderhuset i Syracuse var best egnet. Den 26. januar 2005 ble graven åpnet og hennes levninger identifisert, og den 2. februar vendte de hjem til Syracuse.

Saligkåring 2005; helligkåring 32015

Hun ble saligkåret den 14. mai 2005 av kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, som den første under pave Benedikt XVIs pontifikat, og helligkåret den 21. oktober 2012 av paven selv. I samme helligkåringsseremoni ble indianerkvinnen Kateri Tekákwitha også kanonisert.

Litteratur

• Helmut Becker, Lupold von Lehsten: Mother Marianne of Molokai – Selige Barbara Koob (1838-1918). Ihre Familie und Herkunft aus Heppenheim. I: Arbeitsgemeinschaft der familienkundlichen Gesellschaften in Hessen (Hrsg.): Hessische Familienkunde, Bd. 28 (2005), Nr. 2, Sp. 125–130 (hier auch Faksimile und Abschrift des Taufeintrages im Kirchenbuch von St. Peter in Heppenheim a. d. B.).
• Manfred Bräuer: Chronologie einer Auswanderung – Zur zehnjährigen Wiederkehr der Heiligsprechung der in Heppenheim geborenen Marianne Cope (Mother Marianne of Molokai) am 21. Oktober 2012. In: Arbeitsgemeinschaft der familienkundlichen Gesellschaften in Hessen (Hrsg.): Hessische Familienkunde, Bd. 45 (2022), Nr. 4, Sp. 175–182.
• Helmut Becker (Bearb.): Sippenbuch Heppenheim a. d. B. Band IV: Die Familien von Heppenheim, Unter-Hambach, Ober-Hambach, Kirschhausen, Sonderbach, Erbach, Wald-Erlenbach, Igelsbach und Oberlaudenbach 1810-1880. Herausgegeben vom Heppenheimer Geschichtsverein e.V., Heppenheim an der Bergstraße 2017, Nr. 11035.
• Pilgrimage and Exile: Mother Marianne of Molokai (2nd utg.). Mutual Publishing, LLC. 2009 [1980]. ISBN 978-1-56647-916-5. 
• Werbegemeinschaft Heppenheim (Hrsg.): Bilder aus unserer Stadt: zu einem kleinen Jubiläum: 10 Jahre Fussgängerzone in Heppenheim; Heppenheim: Werbegemeinschaft, 1984; S. 17
• Verkehrs- und Heimatverein Heppenheim e.V. (Hrsg.): 1250 Jahre Heppenheim; Heppenheim: Verkehrs- und Heimatverein Heppenheim, 2005; ISBN 3-00-016093-0; S. 120–121