Majestetsfornærmelse i Norge

Majestetsfornærmelse i Norge har sitt lovmessige grunnlag i Almindelig borgerlig Straffelovs paragraf 101, som påbyr bot eller inntil fem års fengsel for denne forbrytelsen.

Under eneveldet på 1600-tallet og 1700-tallet pågikk det flere rettssaker mot folk som var anklaget for majestetsfornærmelse, hvorav flere endte med henrettelse. Under den politiske turbulens mellom Stortinget og Regjeringen på 1800-tallet ble flere tiltalt og dømt for majestetsfornærmelse. Etter 1905 er paragrafen om majestetsfornærmelse nesten ikke benyttet.

Ved siden av ordene majestetsfornærmelse og majestetsforbrytelse brukes historisk også crimen læsæ majestatis,[1] noen ganger forkortet til crimen majestatis, som gjennom latin er beslektet med det franske lèse majesté.

LoverRediger

 
Kong Christian Vs Norske Lov av 1687 påbød, i likhet med eldre og senere lover, dødsstraff for majestetsfornærmelse.

Gjeldende lovRediger

Straffeloven av 1902, paragraf 101, sier: «Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.»[2]

Etter paragraf 103 i den samme lov krever tiltale enten ordre eller samtykke fra Kongen.[3]

Etter paragraf 96 nyter også utenlandske statsoverhoder, på visse betingelser og når de besøker eller oppholder seg i Riket, rettslig beskyttelse mot majestetsfornærmelse.[4]

Kongeriket Norges Grunnlov av 1814 fastslår i paragraf 5 at Kongens person er hellig og at han hverken kan lastes eller anklages.[5]

Tidligere loverRediger

Straffeloven av 1842, også kjent som Kriminalloven, hadde liknende bestemmelser angående «Fornærmelser paa Legeme eller Helbred» til (paragraf 9–13) Kongen, (paragraf 9–17) Dronningen, Enkedronningen og De kongelige prinser og prinsesser. Avhengig av alvorligheten gav majestetsfornærmelse slaveri på livstid eller dødsstraff.

Christian Vs Norske Lov av 1687, paragraf 6–4–1, fastslo:

Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis. Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage. Undkommer Misdæderen, og ikke kand lide paa Legemet, da bør Straffen at skee paa hans Billede og Efterlignelse. Er Misdæderen af Adel, eller højere Stand, da skal hans Vaaben af Bødelen sønderbrydis, og alle hans Livs Arvinger miste deris Stand og Stamme.

RettssakerRediger

LykkeRediger

Sent i 1650-årene skrev den danske adelsmann Kai Lykke et brev til Corfitz Ulfeldt, i hvilket han beskyldte dronning Sophie Amalie av Danmark og Norge for å dele seng med sine tjenere. Brevets innhold ble forelagt kong Frederik III av Danmark og Norge, og Lykke tilstod. Noen måneder senere dro han i landflyktighet. Kongen åpnet rettssak hvor Lykke ble funnet skyldig, og han ble dømt til å miste ære, liv og gods. Siden Lykke hadde flyktet og dermed ikke kunne henrettes, ble en dukke av ham laget og benyttet i en seremoni hvor dukkens høyre hånd ble hugget av og hvor dukken deretter ble halshugget. Også Lykkes våpenskjold ble ødelagt. Hans store godser ble inndratt av kronen.

Grev GriffenfeldRediger

Den danske og norske greve Peder Schumacher Griffenfeld ble i 1676 anklaget og dømt for majestetsfornærmelse og andre forbrytelser. Bærende sitt sønderbrutte våpenskjold ble Griffenfeld anbrakt til retterstedet. Bare noen øyeblikk før sverdet skulle halshugge Griffenfeld, utbrøt kong Christian V av Danmark og Norge «Holdt, det er pardon!», og straffen ble omgjort til livsvarig fengsel, som til dels ble sonet på Munkholmen utenfor Trondheim.

Grev Struensee og grev BrandtRediger

 
Samtidig fremstilling av henrettelsen av grevene Struensee og Brandt.
 
Forsiden av Rifleringen.

Grev Johann Friedrich Struensee og grev Enevold Brandt ble i 1772 anklaget og dømt for majestetsfornærmelse og en rekke andre forbrytelser, hvoretter de ble henrettet ved halshuggelse og deretter lagt på stegle og hjul.

HeibergRediger

Det danske kanselli, datidens regjering, innledet i 1799 sak mot dansknorske Peter Andreas Heiberg,[6] som de anklaget for majestetsfornærmelse og som kronprins Frederik VI av Danmark og Norge, som antaes å ha vært den virkelige bakmann, anså som en problematisk politisk opponent. Kronprinsen skrev i et brev av den 24. juli at han betraktet Heibergs blad som «overmaade skammelig». I et brev av den 21. august skrev han at «ingen Eftergivenhed» måtte vises og at «Frygt maa jages i disse Mennesker». Han foreslo at Kanselliet fikk Heiberg dømt og henrettet, men på grunn av opinionen i Danmark og Norge betraktet Kanselliet det som farlig. Med en nylig vedtatt og tilbakevirkende lov dømte de heller Heiberg til landsforvisning. Heiberg bosatte seg i Paris, hvor han levde frem til sin død i 1841.

HielmRediger

Det norske Nationalblad (1815–1822) var et opposisjonelt magasin i Oslo. Gjennom sine utgivere var bladet innblandet i en sak om majestetsfornærmelse, og som følge av dette mistet bladet sin portoreduksjon, noe som førte til at det ble avviklet. En av utgiverne, Jonas Anton Hielm, ble i 1825 av Høyesterett dømt til å betale en bot på 500 speciedaler.

LøbergRediger

Stortingsmann Hjalmar Løberg ble i 1878 dømt for majestetsfornærmelse på grunn av en artikkel, publisert i bladet Hardangeren, hvor han hevdet at kong Oscar II av Sverige og Norge av politiske motiver hadde gitt en medalje til et medlem av Stortinget.

HolRediger

Jon Gundersen Hol ble i 1884 arrestert, anklaget for majestetsfornærmelse i sin pamflett Rifleringen. Pamfletten, utgitt den 6. februar, oppfordret halvmilitært personell og sivile med våpner til å omringe og beskytte Stortinget ved et eventuelt statskupp, noe som indirekte beskyldte kong Oscar II for å ha slike planer. Den 8. februar ble eksemplarer av bladet beslaglagt, og samtidig ble trykkeren Nikolai Olsen arrestert. Den 10. februar ble også Hol arrestert. Han forble i varetekt frem til den 26. februar, og den 11. mars ble han tiltalt for majestetsfornærmelse. Bjørnstjerne Bjørnson og Lars Holst ble forelagt likedanne tiltaler. Tiltalene ble henlagt etter at Christian Selmers regjering ble tvunget til å gå av etter Statsrådssaken.

1981Rediger

En 28 år gammel demonstrant, beskrevet som en punker, ble i 1981 tiltalt for majestetsfornærmelse etter at han hadde kastet en tomat mot, men likevel ikke traff, dronning Elisabeth II av Storbritannia, som da var i Oslo på sitt annet statsbesøk til Norge.[7][8]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Norsk Historisk Leksikon. 2004, Cappelen forlag. 2. utgave, 3. opplag.
  2. ^ Straffeloven, § 101 hos Lovdata.
  3. ^ Straffeloven, § 103 hos Lovdata.
  4. ^ Straffeloven, § 96 hos Lovdata.
  5. ^ Grunnloven, § 5 hos Lovdata.
  6. ^ Lexow, Carl: P.A. Heiberg : Borger av menneskeligheten 2010, Novus forlag. ISBN 978-82-7099-590-5
  7. ^ Aftenposten (06.05.1981): Dronningen var målet [...]
  8. ^ Aftenposten (07.05.1981): Punker siktet for majestetsforbrytelse