Mönnichhoven-marsjen

Mönnichhoven-marsjen var en marsj gjennom Stjørdalen til Sverige av et regiment på mellom åtte hundre og tusen mann i juli til august 1612. Marsjen ble ledet av en flamsk oberst og er i motsetning til Skottetoget ikke husket i ettertiden.

Bakgrunnen

Da den svenske konge Karl IX i høsten 1611 hadde lidd nederlag ved Kalmar for en mindre, men mer krigsvant dansk hær med et sterkt innslag av leiesoldater, ønsket han seg nye leietropper i egen tjeneste. En flamlender i svensk tjeneste som spesialist i beleiringskrig, oberst Johan van Mönnichhoven, fikk i oppdrag å reise til hjemlandet for å verve leiesoldater. Generalstatene som nå utgjorde Nederland hadde i 1609 inngått våpenstillstand med Spania og hadde derfor store mengder leiesoldater som de ikke kunne demobilisere av redsel for plyndringog ukontrollert vold. Til tross for forbudet mot å avgi leietropper til Sverige til strid mot Christian IV under Kalmarkrigen hadde Generalstatene interesse av å kvitte seg med de belastende leietroppene og tillot dermed svensk verving.

I juni 1612 kunne Mönnichhoven mønstre et regiment på ca. 1200 mann som var vervet av svenske agenter og ført til Amsterdam, der fire væpnede skip ble utrustet og forberedt for reisen til Älvsborg. Allerede i november 1611 la den nye kongen Gustav II Adolf planer om å verve 3000 leiesoldater og overføre dem til Sverige. Planen om sommeren var å skipe de tre separate avdelingene med leietropper, med tusen mann i hver, til samling ved Shetland og så gjøre utfall mot Norge. Den tidligere planen om å få disse skipene til Älvsborg måtte skrinlegges fordi Älvsborg ble blokkert av en dansk-norsk eskadre på syv skip under Jørgen Daa i april 1612.

Værforholdene i Nordsjøen var dårlige den sommeren, og skipene kunne ikke sette kurs nordover fra Amsterdam før i midten av juli. Det var sterk vestavind, og å krysse nordvestover var ikke enkelt, men de fire skutene klarte likevel å komme seg fort fram. Mönnichhoven selv nådde ikke møtestedet utenfor Shetland, han mistet også en skute som kom bort fra de andre underveis, men fortsatte videre mot Trondheimsfjorden.

Christian IV var allerede underrettet om vervingen og de fire skutene. Han beordret Jørgen Daa ut med tre krigsskip den 3. juni. Daa skulle krysse mellom Norge og Jylland, men ikke langs norskekysten. Muligens hersket det uklarhet om hvor Mönnichhoven hadde tenkt seg, men vestavinden kan ha hindret eskadren til Jørgen Daa på Nordsjøen i å fortsette vestover.

Mönnichhoven-marsjen

Mot midten av juli 1612 kom Mönnichhoven inn til Valderhaug på Sunnmøre. Der kom han over et skotsk og et dansk handelsfartøy, erobret dem og satte en del av troppene ombord på disse. Noen nordlandsjekter som kom gjennom leia ved Valderhaug ble oppbrakt og plyndret av nederlenderne på jakt etter forsyninger, som de hadde lite av. I den lange ventetiden hadde de tæret for mye på provianten. Etter å ha herjet Valderhaug gikk Mönnichhoven til havs igjen og holdt nordover.

Natt til søndag den 19. juli kom de fem skipene inn Trondheimsfjorden for sterk vestavind, og kom som en ubehagelig overraskelse på byborgerne midt under høymessen i Trondheim. Mönnichhoven hadde hatt til hensikt på å angripe og plyndre havnebyen, men kom først ved kveldstid til munningen av Nidelva. Da hadde borgerne klart å få folk under våpen og å kjøre fram kanonene. Da de nederlandske leietroppene på skipene hadde gjort seg klar for angrep, ble de tatt under ild fra landbatterier i byen. Det kom til en artillerikamp som fortsatte gjennom natten, men de landbaserte kanonene var mer treffsikre, og skipene ble truffet flere ganger.

Om mandag den 20. juli så trondheimerne til sin lettelse at de fem skipene lettet anker og seilte videre innover fjorden. Mönnichhoven kunne ikke angripe en by som forsvarte seg så godt, og kunne heller ikke våge å ødsle mer tid av frykt for sterk organisert motstand. Han satte troppene i land på nordsiden av Stjørdalsfjorden, trolig i Vikan, og tok fire stjørdalinger til fange og tvang disse til å være veivisere.

Lensherre Steen Bille fikk raskt organisert de spredte styrkene, og sendte Anders Ørum og Arlid Olsen østover Gjevingsåsen med noen ryttere, knekter og en del bondesoldater. Disse skulle se hvor de fremmede gjorde landgang. Da det skotske og det danske handelsfartøyet kom til Trondheim etter å ha blitt sluppet fri, forstod Bille at det gjaldt en marsj til Sverige fremfor et angrep på Trondheim. Fra Verdalen kom kaptein Frederick Nahen med 300 bønder til hest. I mellomtiden ble 225 mann sendt på et handelsfartøy fra Kolding til landgangsstedet. Hva som hendte med de tre nederlandske skipene, som trolig bare var innleid, er ikke kjent, men de kan ha seilt vekk uten å delta i strid.

Mönnichhoven rykket østover gjennom Stjørdalen med ca. 600 musketerer og 150–200 pikener foruten trenet. Styrken kom fram til gårdene Kil og Einang der den slo leir for natten til den 21. juli. I mellomtiden hadde de norske styrkene på mellom fem hundre og tusen mann under kapteinene Nahen og Christoffer Haar også nådd fram, og de gikk til nattangrep. Mönnichhoven hadde forskanset seg godt, og hadde dessuten krigsvante og erfarne leiesoldater med musketter til å avverge ethvert angrep. Trønderstyrken var blitt samlet hurtig, på kort varsel og med lite utstyr, slik at angrepet ikke lyktes. De gikk istedenfor opp i terrenget og skjøt ned på nederlenderne med flintbøssene sine, mens disse besvarte ilden med musketter, som hadde lengre skuddvidde og derfor var mer effektive.

Om morgenen brøt Mönnichhoven opp og fortsatte opp gjennom dalen der de plyndret og herjet, og etterlot 13 hele og halve gårder i aske. Men marsjen gjennom Stjørdalen og over Jemtland var hard, for man hadde med seg et tren og mye utstyr som måtte dras over ufremkommelig fjellterreng. De norske styrkene som fulgte etter på avstand, fant en god del våpen, rustninger og flere døde. Terrenget var så uvanlig for nederlenderne at denne fjellmarsjen i juli og august ble svært vanskelig for dem.

31. august 1612 var Mönnichhovens regiment på ca. 700 til 800 mann i Stockholm, der de ble viktige for forsvaret av byen mot et angrep av Christian IV.

Etterspillet

Marsjen gjennom Stjørdalen ble delvis glemt i ettertiden, bare trukket fram som et eksempel på forfallet i det norske forsvaret i begynnelsen av 1600-tallet.

Men ekspedisjonen under ledelse av van Mönnichhoven hadde støtt på motstand som var lett, noe som mer var et resultat av at trønderne ble overrasket heller enn at leietroppene var overlegne. Beredskapen hos det lokale forsvaret i Trøndelag var riktignok meget god - å samle en bondehær over store avstander fungerte så raskt at det bare tok få timer på en eneste dag - og Trondheim var dessuten forsvart med sterk nok styrke til å avverge et selv et overrumplingsangrep fra sjøsiden; men nettopp det at smalingen gikk så fort medførte at bondesoldatene ikke var godt nok organisert, at de var dårlig utstyrt og at de ikke hadde hverken proviant eller utstyr for lengre operasjoner. Trønderne var ikke rustet til å ta opp kampen eller følge etter leiesoldatene som en organiserte styrke. Forsvaret av Trøndelag var hverken feilslått eller for dårlig, derimot var sjøforsvaret i dårlig skikk på grunn av ledelsen i den dansk-norske orlogsflåten.

Jørgen Daa hadde ikke vært i stand til å ta hverken handelsskip eller kapere på Nordsjøen. Under hele Kalmarkrigen hadde orlogsflåten ikke tildelt nok skip til å beskytte norskekysten eller skipsleia over Nordsjøen. Christian IV hadde i begynnelsen flere skip som inspiserte alle skip langs norskekysten og Jylland, men det kom sterke protester fra Nederland. I mai 1612 var kongen nødt til å tilbakekalle alle orlogsfartøyer og kaperbåter fra Nordsjøen. Dersom Mönnichhoven seilte under nederlandsk flagg kan det ha vært grunnen til at han kom seg videre nordover.

Kilder

• Niels M. Probst Den Danske Flådes Historie 1588–1660 Christian 4.s flåde 1996 ISBN 87-00-28586-2